Mandag 18. september 2017
Grant & I: Ført i pennen av Robert Forster. Foto: Stephen Booth
Go-Between for alltid: Oslo-aktuelle Robert Forster har skrevet en nydelig bandbok.
Den siste gentleman
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».

Intervju

Engelske The Smiths og amerikanske R.E.M. får ha meg unnskyldt, men slik det høres ut i dag var australske The Go-Betweens åttitallets fremste gitarpopband – med låter like slitesterke som en klassisk Chesterfield. Ja, like solide og, bare uten den tunge og massive rammen. Snarere tynne, forsiktige og underfundige, muligens feilproduserte og åpenbart med skjulte hemmeligheter det tar tid å få grep om, som igjen glipper når du tror du har taket på dem. Som om sannheten er åleglatt og egentlig aldri var innen rekkevidde i utgangspunktet.

Mystisk, det hele – som bandets låtskriverpar for øvrig: sangerne og gitaristene Robert Forster og Grant McLennan, film- og bokelskende kompiser siden studiedagene i Brisbane på slutten av syttitallet. Og på nippet til sitt store pop-gjennombrudd med deres felles Go-Betweens-prosjekt de neste ti årene, men stadig utsatt for uhell og sin egen naivitet, før indre stridigheter (aka dametrøbbel, aka noe-med-rus) sendte Forster-McLennan til hvert sitt sololøp i utkanten utover nittiåra. I 2000 gjorde de comeback sammen. I 2005 slapp de sitt late-bloomer-mesterverk og første lille pengekalv. I 2006 døde Grant McLennan brått av et hjerteinfarkt. Som sagt, stabilt uheldige.

Fakta

Robert Forster:

• Startet det australske bandet The Go-Betweens med Grant McLennan, som døde i 2006.

• Er aktuell med boka «Grant & I» (Omnibus Press, 2017), med undertittelen «Inside and Outside the Go-Betweens».

• Spiller på John Dee i Oslo tirsdag 19. september, med svenske Peter Morén og band.

Solo som selvbio

Siden den gang har gjenlevende Go-Between Forster sluppet to soloalbum, rørende «The Evangelist» (2008) og mer ekspansive «Songs to Play» (2015). Og han er fortsatt en vidunderlig-underlig pop-poet, fortsatt en melodisk mester som hårfint ikke er fengende nok for radio – som kanskje er nettopp der noe av sangenes slitestyrke ligger.

Når vi ringer ham opp på hans engelske telefonnummer, befinner han seg på en bokkafé i Liverpool, sannsynligvis i en Chesterfield-stol inni hjørnet et sted, bøker over alt. Perfekt setting for rockens siste gentleman, han med knekk i håndleddet, beina i kors, trutmunn. Poserende selv for et telefonintervju. Kan en forestille seg. Uansett, Forster skal snart på en overraskende Skandinavia-turné med nytt band satt sammen av Peter Morén fra Peter Bjorn and John, men er i England for å lansere nydelige «Grant & I», en bok om livet på innsiden og utsiden av The Go-Betweens, som har presset fram behovet for ikke bare å se, men også lytte seg bakover i tid.

– Jeg hørte ikke så mye på de gamle Go-Betweens-platene, det hadde jeg ikke behov for, men Grants soloalbum derimot – og da særlig «Watershed» (1991) og «Fireboy» (1992), med sine selvbiografiske tekster – de var viktige og hjalp meg å skrive hele kapitler. Jeg bodde i Tyskland på den tida, Grant i Australia, og det var først ved gjenhør at jeg skjønte det – dette er jo dagbøker.

Reservert og lukket

Og så er vi umiddelbart ved kjernen, etter to minutters småprat. For det mest bemerkelsesverdige ved «Grant & I» er ikke hvordan fortellingen plasserer seg mellom Patti Smiths «Just Friends» og Bob Dylans «Chronicles», med førstnevntes vennlige hengivenhet og sistnevntes beskrivende analyser, uten helt å matche noen av dem; eller for den del at boka avslører Grant og Robert som mer drikkfeldige og dypere inn i narkotikaen enn noen kunne forestilt seg. Det mest bemerkelsesverdige er hvor dårlig Forster tilsynelatende kjente McLennan, hans nærmeste samarbeidspartner gjennom tretti år.

– Grant er en gåte, sier Forster, med en tyngde som om han har gjentatt setningen mange ganger før.

– Jeg kjente ham ikke i de første sytten årene av livet hans, da han mistet faren sin som seksåring og da han gikk på kostskole, og jeg så ham aldri med familien, med moren eller med søsken. Han var alltid alene, alene i et rom i et hus, reservert og lukket. Det var mye der jeg ikke så og ikke skjønte. Og han var vanskelig å plassere, snakket virkelig aldri om følelser.

Men nettopp følelser er det mye av i sangene hans, fra tidlige «Cattle and Cane» (skrevet på Nick Caves gitar), om å komme hjem til morens bondegård som barn, til sene «Finding You» og dens profetiske åpningsvers der vi møter de døde igjen, ikke i en drøm, men i en sang.

Rock & roll-livet

Men samtidig er disse små mesterverkene også reserverte, alle sammen – og reservert er ikke en del av oppskriften på hits.

– Da vi var på Rough Trade rundt «Before Hollywood» (1983), følte vi for første gang at vi nærmet oss et velfortjent gjennombrudd, men det ville seg ikke, delvis fordi plateselskapet ikke ville (grunnlegger Geoff Travis hadde en «new love» i The Smiths, journ.anm.). Og motgangen fortsatte, fra skive til skive, med stadig nytt plateselskap og en total mangel på stabilitet. Og hvis det var noe vi trengte, så var det stabilitet, ikke å starte på nytt igjen og igjen.

Legg til produsentsamarbeid som Forster kaller en i beste fall «blandet opplevelse», særlig på de sang-for-sang knallsterke «Spring Hill Fair» (1984) og «Tallulah» (1987), og du sitter igjen med et fantastisk band som ikke fikk det helt ut – eller i hvert fall ikke nådde helt ut.

– Hender det at du angrer på at dere på nittitallet ikke laget Go-Betweens-album? Soloplatene deres er gode, men kunne jo vært bedre.

– Nei, faktisk ikke. Jeg er glad jeg laget soloplatene mine, og hadde dessuten nettopp giftet meg, fått barn. Og jeg hadde levd rock & roll-livet. Jeg trengte en pause. Jeg trengte virkelig en pause.

Rock & roll-livet, ja, Det er lenge siden det kom fram at McLennan hadde en heroinfase, men at Forster var i samme båt – det er ny informasjon med «Grant & I», der det kommer fram at han var en slags kose-heroinist, en som satt sprøyter til fredagstacoen, eller noe i den duren.

– Jeg tenkte at det var bokas store overraskelse, fordi Go-Betweens aldri har hatt noe klisjéfylt rock & roll-image. Men husk at et bredt spekter av folk tar tung narkotika – advokater, regnskapsførere, lærere i helgene. Grunnen til at jeg måtte ha det med i boka, er at jeg ble kronisk syk med hepatitt C, som i sin tur tvang meg til å slutte å drikke.

Det å miste en venn

Forster tar seg en tenkepause.

– Og da vi gjorde comeback som Go-Betweens i 2000, endret det dynamikken mellom meg og Grant. For Grant drakk tungt, og det var en stor del av forholdet vårt, ta et glass etter øving eller mens vi var i studio. Jeg kunne ikke være den samme personen som jeg hadde vært tidligere. Jeg ville fortsette å leve. Jeg ville leve.

– Men Grants dopbruk holdt du utenfor boka?

– Jeg hadde laget noen regler før jeg satte i gang. Blant dem: Jeg skulle bare skrive om mitt eget misbruk, ingen andres. Og jeg synes det fungerer; jeg er fornøyd med portrettet mitt av Grant. Det som egentlig drepte ham var dessuten den selvdestruktive kraften som preget ham de siste fem-ti årene: alkohol.

Når journalisten avsluttende spør om det oppleves ekstra bittert og smertefullt at McLennan dør på toppen av karrieren deres, med «Oceans Apart» (2005) som ett av deres aller beste album, med EMI-kontrakt, med priser og omsider med penger på bok, svarer Forster:

– Nei, egentlig ikke. Det var det å miste en venn. Jeg elsker Go-Betweens, men jeg savner ham mer som venn enn som musiker. Men ahh, tenk om jeg hadde kunnet fortsette sammen med ham i hvert fall litt til. Grant hadde allerede skrevet noen fantastiske nye sanger som vi aldri rakk å spille inn, og jeg er helt sikker på at vi hadde minst to strålende album til i oss.

Uansett er det ingen som kan ta fra dem det de har gjort. For det er noe ekstra der. En udefinerbar magi trigget av to menns kjemi. Som det heter i «Grant & I»: «We created the most romantic thing two heterosexual men can, a pop group.»

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. september 2017 kl. 12.30
Mandag 11. desember 2017
Global strømmeopptur der ute, med nok et hiphop-gjennombrudd her hjemme – på godt norsk, dessuten.
Mandag 4. desember 2017
Kenneth Engebretsens albumdebut gir deg den hardbarkede, desperate og sårbare sannheten om Oslos gater.
Mandag 27. november 2017
Björks utopiske lydlandskaper, møysommelig skåret ut i skjærings­punktet ­mellom natur og kultur, er ikke et ­manifest. Men en manifestasjon.
Mandag 20. november 2017
Han synger om henne, til henne og for henne. Og framført på en scene føles Phil Elverums sanger om å miste kona både sterkere og tettere på livet.
Mandag 20. november 2017
Årets bestselger «Reputation» er ikke like rett-fram som man skulle tro, laget av en popstjerne som leker seg med identitet – nye Taylor eller gamle?
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk