Mandag 18. september 2017
Hvem tror vi på? Fortsatt mistenkeliggjøres ofre i voldtektssaker, skriver Hedda Lingaas Fossum. Her fra en støttedemonstrasjon for Andrea Voldum etter at tre menn ble frikjent i Hemsedal-saka. Foto: Torstein Bøe, NTB scanpix
Akkurat din kompis kunne aldri voldtatt noen. Han er jo en flott fyr.
De usynlige

Jeg hadde lyst til å skrive om noe nytt og spennende denne gangen. I stedet skal jeg skrive om voldtekt – igjen. Jeg har på følelsen at jeg har skrevet denne teksten før. Men siden voldtektsproblematikken fortsetter, får vel kronikkene og kampanjene også fortsette.

Tidligere i år møtte jeg en bekjent i en sosial sammenheng, og la merke til at hun så helt knust ut. Hun sto litt for seg selv og stirret ut i luften, med tårer i øynene og et miserabelt ansiktsuttrykk. Min første tanke var at hun kanskje hadde mistet et familiemedlem. Da jeg forsiktig spurte om det hadde skjedd noe, svarte hun etter en liten pause at hun noen dager tidligere var blitt utsatt for et voldtektsforsøk.

Jeg har møtt flere som har opplevd den aller vanligste formen for voldtekt og voldtektsforsøk – begått av en man kjenner fra før, i private hjem. Felles har de at man ikke kan «se det på dem». De lever sine liv. De lykkes kanskje med sine prosjekter. Mange går i årevis før de forteller noen om hva som skjedde.

Ofte har jeg tenkt at nettopp dette er problemet med måten vi forstår voldtekt på: at man ikke «ser det på noen». En venn spurte meg en gang: Ville du helst ha blitt slått ned og blitt invalid, eller blitt voldtatt? Tanken var at man etter en voldtekt i hvert fall kan «komme seg». Men noe som har blitt veldig klart for meg over tid, er hvor skjellsettende slike overgrepserfaringer kan være. Opplevelsen av at noen fullstendig ignorerer og overskrider dine fysiske grenser, innsikten at de er villige til det, kan føles som å bli utslettet som person.

Bearbeidelsen av slike erfaringer kan komme til uttrykk på voldsomt vis: Selvskading, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser, rusmisbruk. Undersøkelser har vist at sannsynligheten for å bli sprøytenarkoman er 4600 prosent (!) høyere dersom du har blitt utsatt for traumatiske opplevelser, som overgrep, i barndommen. Alt fra sykelig overvekt til uførhet kan knyttes til slike traumer.

Men du har også de mer subtile ettervirkningene: Hvordan måler man depresjon? Hvordan måler man angst? Lavere selvfølelse? Vedvarende usikkerhet? Hva om man blir sykemeldt fordi man ikke klarer å komme seg opp om morgenen, fordi man ikke klarer å slutte å tenke på en erfaring? En jeg kjenner takler ikke å se eller være i samme rom med ham som forgrep seg på henne. I dette tilfellet har han samtykket til å holde seg unna «hennes» arenaer. Som oftest er det imidlertid motsatt.

Voldtekter er vanskelige å bevise, og de færreste anmelder. Gitt at de fleste ofre kjenner sine overgripere, blir det dermed gjerne ofrene som tvinges ut av vennegjenger, arbeidsplasser og sosiale settinger. Den som får dagen ødelagt av å møte overgriperen, er stort sett den som trekker seg unna. Legg til at ofre ofte mistenkeliggjøres, mens overgripere sjelden mister status eller posisjon i «sine» miljøer.

Grunnproblemet i voldtektsrelaterte saker er at det ofte er ord mot ord. Det aktivister og kvinnebevegelsen i mange år har kjempet for å endre, er blant annet 1) hva som defineres som et overgrep, 2) hva som anses som sannsynlig og beviselig og 3) hva og hvem som defineres som troverdig.

Troverdighetsspørsmålet har ofte vist en tydelig kjønnsdimensjon. Ikke minst all den tid menn har hatt flere maktposisjoner i samfunnet; autoritet gir troverdighet. Prester og imamer, politikere og aktivister, sjefer, «det godes» representanter – hvem skulle tro at akkurat de var i stand til å forgripe seg på noen? Han er en hedersmann. Han er en flott fyr. Han er en feminist.

Det virker som vi fortsatt lider av en viss kognitiv dissonans når det kommer til ulike former for kjønnsbasert vold. Det har blitt skrevet et ras av bøker om hvordan, si, nazister var «vanlige mennesker», at det å se forbrytere som «onde» gjør det umulig for oss å forstå hvordan forbrytelser kan skje. Likevel er det for mange umulig å forestille seg at den gode vennen, den gode kollegaen, kan ha gått over streken i en seksuell sammenheng. Han kunne aldri ha gjort noe sånn, sier vi.

Både ofre og overgripere forblir ofte «usynlige» for oss. De som har vært utsatt for seksuelle overgrep velger gjerne å tie. Det betyr ikke at overgrepene ikke har hatt konsekvenser for dem, som materialiseres i sykemeldinger, i angst og depresjon, i sosial eksklusjon fra sfærene i samfunnet der udømte overgripere fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Som samfunn må vi ta innover oss virkningene av å glatte over begges erfaringer.

heddaling@gmail.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Hedda Lingaas Fossum og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.25
Mandag 18. september 2017
Jeg hadde lyst til å skrive om noe nytt og spennende denne gangen. I stedet skal jeg skrive om voldtekt – igjen. Jeg har på følelsen at jeg har skrevet denne teksten før. Men siden voldtektsproblematikken fortsetter,...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk