Mandag 18. september 2017
Ned fra sokkelen: Et dramatisk høydepunkt i Saxos krønike er danskenes inntakelse av vendernes «hovedstad» Arkona på halvøya Rügen i 1168. Deres avgud, statuen Svantevit, ble dratt ned og slått i stykker, og en biskop tråkket på restene. Maleri: Laurits Tuxen (1894)
På 1100-tallet sloss danskene stadig mot venderne – og vant hver gang, skriver Saxo. Men hvorfor fortsatte venderne da å komme?
Danskenes svøpe fra øst
Danskenes krig mot venderne lignet mer på situasjonen i Afghanistan og Irak, enn på ‘vanlig’ krig mellom to stater.

vikingtid

Vi liker å tenke på oss selv som etterkommere av vikinger. Én grunn er at vi selv aldri ble hjemsøkt av vikinger. Det ble danskene.

Venderne holdt til langs kysten av Østersjøen i dagens Nord-Tyskland og Polen. De forble hedenske lenge etter at deres naboer danskene, sakserne og polakkene hadde gått over til kristendommen.

Venderne er et nærmest konstant uromoment i dansk historie. Datidens fremste kommunikasjonsvei var vannet, og avstanden over til Sjælland, Lolland, Falster og Fyn var faretruende kort. Gjennom århundrer plyndret venderne danske kyster og bedrev sjørøveri.

Kongens seiersmarsj

Kampen mot venderne er beskrevet av Saxo Grammaticus, som er danskenes store nasjonalforteller, slik vi har Snorre. Til forskjell fra Snorre var Saxo en klerk som skrev på latin, og han var langt tettere tilknyttet de innerste politiske sirkler enn islendingen Snorre var. Valdemar den store (r. 1146-82) ble «stor» mye takket være Saxo, og især gjaldt dette Saxos patron og helt: biskop Absalon (biskop av Roskilde 1158-92, erkebiskop fra 1178 til sin død i 1201). Selv om Saxo hadde forbløffende detaljerte kunnskaper om vendertoktene, trolig fra sin herre, er det derfor ingen nøytral beskrivelse han gav.

I 1157 ble Valdemar den store enekonge i Danmark etter at hans to medkonger og rivaler lå døde. Hans første oppgave var å verne landet mot venderne. Han lot bygge en rekke borger, og biskop Absalon befestet København. I tillegg startet Valdemar det som skulle bli årvisse felttog mot venderne. Strategien gikk grovt sett ut på å plyndre, herje og brenne landsbygda og forsøke å innta byene. Ett år forteller Saxo at Absalon tilbrakte ni måneder av året på tokt – ikke dårlig for en kirkens mann. Så var da Absalon også «sjøkriger i like høy grad som biskop.»

Saxo skildrer nesten uten unntak toktene som danske suksesser. De inntok byer, brente og herjet, og vendte tilbake med enormt bytte. Ikke minst var venderne stakkarslige. De opptrådte som kvinner, bortsett fra at de forsøkte å skremme danskene med hyl og rop – uten å lykkes. Danskene var derimot tapre og stolte, og vant alltid dueller.

Avgudsdyrkelse og skam

Et dramatisk høydepunkt i Saxos krønike er inntakelsen av vendernes «hovedstad» Arkona ytterst på halvøya Rügen i 1168. Saxo redegjør for vendernes avgudsdyrkelse, symbolisert i tilbedelsen av den enorme statuen Svantevit. Etter at danskene hadde klart å sette fyr på byen, ble statuen brutt ned, dratt ut av byen og hugget til pinneved. En biskop tråkket på restene. Så ble det reist kirker og tilsatt prester. Venderne, stilt overfor sin guds avmakt, følte stor skam for å ha latt seg lure.

Erobringen av Arkona regnes som en av kong Valdemars store milepæler. Men trusselen fra venderne forsvant ikke. Saxo åpner da også for at danskene ikke alltid var tapre og venderne feige. To hallendere var på et tokt ulystne på å gå mot venderne, og til tross for at Absalon påpekte det skamfulle i en retrett, snudde de like fullt hjemover. Saxo kunne også la seg begeistre av vendere som kjempet som ekte krigere. Det viktigste var ikke nasjonalitet, men moral.

Asymmetrisk krig

En annen årsak til at venderne ikke lot seg knekke så lett, var at krigen mot dem ikke var hva vi vanligvis vil definere som en krig. Venderne var ikke kristne, og de hadde heller ingen stat. Å overvinne ett område betød ikke at andre overgav seg. Selv ikke Arkona var mer enn ett av flere sentre. Andre byer hadde sine egne guder og templer.

«Krigen» mot venderne likner mer på vår tids kriger i Vietnam, Afghanistan, Irak og Palestina. Dette er kriger der man har forventet at den teknologisk overlegne part skulle vinne enkelt, og de har også vunnet regulære slag. Men det aller meste av moderne krigføring består av trefninger, bakholdsangrep og terrorhandlinger. De teknologisk underlegne har noen fordeler: de har lokalkunnskap, de kan gjemme seg blant sivile (i den grad det er skille mellom stridende og ikke-stridende), de unndrar seg vanlige normer for krigføring og de tåler større tap. Slike kriger er blitt kalt asymmetriske, hybride eller lavintensitetskriger.

Hvis vi ser krigen mellom danskene og venderne i dette lyset, forklarer det hvorfor det Saxo beskriver som store danske seire i realiteten fikk så små følger. Nedbrenningen av landsbyer var virkningsløse så lenge danskene ikke forsøkte å overta rollen som områdenes beskyttere, eller brant så omfattende at bøndene deserterte fra sine vanlige herrer. Og inntakelsen av en by var nokså verdiløs hvis den etterpå ble gitt som len til de beseirede. Danskene var overlegne i ren militær slagkraft, men de var på bortebane.

Kringsatt av fiender

På ett punkt i sin krønike skriver Saxo at Danmark var et land kringsatt av fiender: nordmenn, vendere og saksere, i tillegg til indre fiender. Dersom alle disse mobiliserte samtidig stod landet utsatt til.

I krigen mot venderne var det særlig sakserne som var et uforutsigbart element. De ble styrt av Henrik Løve, den mektigste vasallen under den tysk-romerske keiseren. I det ene øyeblikket kunne han være en venn, i det neste øyeblikket en motstander. For Saxo var han derfor upålitelig, korrupt og vinglete. Andre krønikeskrivere priste Henrik for akkurat det samme, fordi uforutsigbarheten gjorde ham til en svært effektiv politiker.

For også Henrik hadde interesser i Vendland. Saxo forteller at så snart sakserne fikk kontroll over et vendisk område begynte de å dyrke det opp, slik tyskerne gjorde østover mot slaviske områder i høymiddelalderen.

Maktbalansens politikk

Henrik var av den grunn på ingen måte interessert i at danskene skulle kontrollere dette området, og bygde sin politikk på vektstangprinsippet: støtt den svakeste part helt til den blir den sterkeste, skift da side. Når danskene stod svakt var Henrik villig til å støtte dem og inngå allianser. Men så snart danskene begynte å få has på venderne, var Henrik rask til å snu.

Dette er en dynamikk vi kan følge mange steder i verden. I sine banebrytende analyser fra Afghanistan viste antropologen Fredrik Barth at et overordnet prinsipp om maktbalanse, ikke sentralisering, styrte den politiske dynamikken blant etniske grupper på 1950-tallet. Statsviteren Fotini Christa har vist at dynamikken også finnes i dagens Afghanistan, selv etter over tre tiår med krig og borgerkrig.

Dette innebærer at jo mer overveldende seire Valdemar vant over venderne, dess større var sannsynligheten for at sakserne ville gå inn og støtte venderne. Alt endres og forblir det samme.

Hva var Danmark?

Saxo var en geistlig utdannet mann som kjente sine klassikere. Et grunnbegrep i hans fortelling er fedrelandet – patria. Man skulle kjempe for sitt fedreland mot ytre fiender. Innad i riket skulle det herske fred, og den som brøt freden var per definisjon en opprører som hadde ekskludert seg fra det nasjonale fellesskapet. I Valdemars tid var det noen slike, og de ble henrettet som kongsforrædere.

Men var Danmark et så fast sammentømret rike? For å ta de ytre fiendene først: venderne bodde ikke mye lengre fra Lolland og Falster enn øyboerne fra andre danske øyer. Saxo gjør ingen hemmelighet av at venderne til tider hadde utstrakt kontroll, og tidvis også frivillig oppslutning fra disse øyene. Han er ikke særlig fornøyd med det, men ser i rettferdighetens navn at det ikke er helt urimelig. Andre grenseområder hadde det likedan.

Det var imidlertid ikke bare de perifere områdene som hadde sine spesifikke utfordringer. Danmark fikk ingen felles lov før i 1683 – over 400 år etter Norge. Før det lød Jylland, Sjælland og Skåne under sine respektive lover. Når det fantes flere tronpretendenter var det nesten alltid fordi de hadde støtte i ulike landsdeler. Og på tokt gjorde sjællendinger seg lystige når jyder led overlast.

En uoversiktlig krig

Mer fundamentalt kaster Saxos krønike lys over hvordan «Danmark» i praksis fungerte. Når kong Valdemar skulle innkalle til eller lede et tokt, var det ikke gjennom å utsende en allmenn ordre om verneplikt. Oppfordringen gikk først til rikets ledende menn, som så kom med sine tropper og skip. Kongen kunne gjøre lite om de ikke var villige til å gå i krigen.

Rikets stormenn var heller ingen enhetlig størrelse. Rivaliseringen om å få kongens øre var intens, og de som ble holdt utenfor var ikke særlig villige til å bidra.

Til slutt var hærene som ble mobilisert langt fra noen moderne armadaer. Var det noen som ville hjem fra krigen, var det vanskelig å hindre dem. Andre var så besatt på å vinne ære at de satte egne og andre liv i fare ved å opptre dumdristig.

Ære kjenner ingen grense

Selv om Saxo var en lærd mann som var satt til å skrive fedrelandets historie, består det meste av hans krigsreferater av lange passasjer om individuelle krigeres tapre og ærefulle prestasjoner.

På et overordnet nivå stod kampen mellom dansker og vendere, men i praksis bestod den av krigere på jakt etter berømmelse og ære – og bytte, og verken heltemot eller skam fulgte riksgrenser.

Dermed blir skillet mellom innenriks og utenriks, og mellom krig og fred, langt mer flytende. Venderne utgjorde ingen enhetlig blokk, men en rad av samfunn og grupperinger med et komplisert innbyrdes forhold. Og som arkeologiske utgravninger har vist: det bodde også mange vendere i Danmark. Vi er alle vikinger.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.28
Mandag 18. september 2017
Danskenes krig mot venderne lignet mer på situasjonen i Afghanistan og Irak, enn på ‘vanlig’ krig mellom to stater.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk