Mandag 18. september 2017
Bare begynnelsen: Klimaendringene vil gi nye flyktningstrømmer og store utfordringer. Vi må forberede oss nå, skriver forfatterne. Her fra India, der monsunstormer og ekstrem nedbør krevde over hundre liv i august. Foto: Arindam Dey, AFP/NTB Scanpix
Skal fødelandet ditt få avgjøre hvorvidt du har rett til å vernes mot følgene av globale klimaendringer?
Det kunne vært oss

kronikk

Flyktningstrømmene i dagens verden er etter alt å dømme bare begynnelsen på enorme folkevandringer med bakgrunn i miljøødeleggelser, tørke, sult og fattigdom. En mye sitert forskningsrapport i Science Advances 2. august advarer om at dersom ikke globale klimagassutslipp reduseres raskt og drastisk, vil 1,7 milliarder mennesker i Sør-Asia, især India, rammes på dødelig vis av såkalte «wet bulb»-temperaturer på over 35 grader celsius, i en kombinasjon av hete og fuktighet som selv friske mennesker vil bukke under for i løpet av seks timer.

Andre rapporter fremholder hvordan smeltingen av breene i Himalaya vil ramme tilgangen til vann for over en milliard mennesker. Ikke nok med at klimaendringene systematisk rammer de delene av verdens befolkning hardest som har minst historisk ansvar for å forårsake dem. De rammes også først, i land med såpass svakt utviklet infrastruktur og helsevesen at de vil måtte flykte når hjemområdene deres blir økologiske katastrofeområder.

Selv om anslagene over hvor mange mennesker som vil tvinges på flukt på grunn av klimaendringer er usikre, er det hevet over tvil at særlig to spørsmål blir avgjørende for deres skjebne: Det ene gjelder betydningen av nasjonalitet, det andre gjelder ansvaret for kommende generasjoner.

Dersom livsstilen til innbyggerne i land A bidrar til å forårsake klimaødeleggelser i land B som er så store at befolkningen må flytte på seg for å overleve, hvilken forpliktelse har da land A for å ta imot klimaflyktningene og trygge deres fremtid? Og videre: Dersom nålevende generasjoner får kunnskap om at om de ved å fortsette sin livsstil, med tilhørende økologisk fotavtrykk, vil gjøre store deler av kloden ubeboelig for generasjonene etter seg, hvilket ansvar har de for å endre egen atferd slik at faren avverges?

Som filosofen Tim Mulgan viser i boken «Ethics for a Broken World», er den innøvde tenkemåten i moderne vestlige land at nålevende borgere ikke har noe ansvar for hva deres forfedre har gjort. Dermed vil påpekningen av historisk ansvar for ødeleggelsene dagens klimaflyktninger rammes av, falle på steingrunn. Ingen vil overta en moralsk gjeld fra fortiden, især ikke når gjelden det handler om er av kollektiv karakter. Det er vanskelig nok å ta ansvar for konsekvensene av egen atferd når den, i egen levetid, rammer folk i andre land. Norsk oljeeksport og norske flyvaner i ferieøyemed er to illustrerende eksempler. Ikke nok med at begge har økt i omfang etter at vi fikk kunnskap om vår klimaødeleggende de er. Vår rolle som Europas ledende oljeeksportør og som verdensledende i flybåren turisme innebærer at vi, med viten og vilje, pådytter andre nasjoner miljøskadene av vår atferd. Det er en enorm kontrast mellom vårt selvbilde som foregangsland og realitetenes klare tale om at vi er til skrekk og advarsel.

Hva kan flyktningene svare, i en situasjon der verdens rikeste land har som uttalt mål at færrest mulig skal få slippe inn? De kan sette spørsmålstegn ved den moralske relevansen av nasjonalitet. Gir det å være født i et land relativt uberørt av klimaendringer, enerett til å bo et sted som skåner en mot endringene? (Tenk for eksempel på forskjellen mellom å være født i Norge og Bangladesh.) Eller har ethvert menneske, forstått som verdensborger, rett til å bo i et land som muliggjør overlevelse, om så skal være ved å flytte fra fødelandet til et annet land? Hvordan påvirkes en slik rett av at landet man søker seg til, er mer ansvarlig for at flyttingen er påkrevd enn en selv er?

På samme måte som man kan spørre hvorfor nasjonalitet, forstått som en markør for skillet mellom tilhørige og ikke-tilhørige, skal være moralsk trumf, kan man spørre hvorfor generasjonen man fødes inn i skulle være det. Har nålevende mennesker forpliktelser over fremtidige? Hva når nålevende øver så stor makt over fremtidige mennesker at de, ved å fortsette en klimafarlig livsstil, og selv etter advarsler mot å gjøre det, i praksis ødelegger etterslektens utsikter til liv og helse?

Dette er det bakteppe som dagens debatt om kultur, integrering og innvandring må dreie seg om, og ikke vår tilfredshet med å ta imot 1000 nye kvoteflyktninger, eller bruken av hjelp til nærområdene som et argument mot å ta imot flere flyktninger her hjemme. Hvis estimatene fra klimaforskerne slår til vil mange av de såkalte nærområdene bli ubeboelige i fremtiden. Millionene som i skrivende stund er rammet av monsuner og orkaner i Sør-Asia, der en tredjedel av Bangladesh står under vann, er den nye «Dagsrevy-normalens» forsmak på hva som vil komme – ikke om tiår frem i tid, men neste år og neste måned.

Vi lever i en tid der det er viktigere enn noen gang å fastholde at mennesker er individer, ikke klasser, raser, muslimer eller kristne. Alternativet til toleranse og kulturell sameksistens er uforsonlig konflikt og ødelagte samfunn. Sivilisasjonens grunnmur ligger i tanken om at vi alle er underlagt de samme grunnvilkår: Det kunne vært oss, og hvordan er det å være dem? Politikere som harselerer over godhet og bidrar til å skape frykt og avstand mellom mennesker bærer et stort ansvar. Vi trenger en politisk offentlighet som er vidsynt og inkluderende og ikke snevert nasjonalistisk og ekskluderende.

Kanskje målsettingen fra partiet Rødt om å ta imot 20000 flyktninger per år de neste årene er det eneste riktige, for deretter å arbeide finansielt og sosialpolitisk for å vise at integrering og kulturell sameksistens er mulig. Da kan Norge være et eksempel for andre land i møtet med de langt større utfordringer som kommer. Og dette vil være noe som står i sterk kontrast til flyktningforlikets umoralske mantra om «streng og rettferdig flyktningpolitikk». Norge har plass, penger og infrastruktur. Det er politisk vilje som mangler.

Dette er viktig, fordi vi må, uten utsettelser og bortforklaringer, forberede oss på hvordan vi skal møte en enormt krevende framtid på en måte som ikke ender i krig og konflikt. Forberedelsen må inneholde en moralsk dimensjon i tillegg til den praktiske, rettslige og politiske. Vi må erkjenne vårt eget bidrag til den økologiske og humanitære krisen som rammer «fremmede» i land langt unna, en krise som ikke kjenner landegrenser og som truer med å påføre fremtidens generasjoner et liv i forverring sammenlignet med vår egen epoke. Fremtidens flyktningstrøm vil stille våre samfunn og våre folkevalgte politikere overfor enorme utfordringer. Vår toleranse og respekt for mennesker fra andre kulturer og religioner vil bli satt på prøve på en annen måte enn tidligere kriser, slik som de to verdenskrigene.

Denne gangen er det ikke en totalitær ideologi eller aggressive ledere som skaper krisen. Det er konsekvensene av vår oppnådde velferd, basert på fossil energi og overutnyttelse av naturen, som nå truer menneskehetens fremtid på kloden. En trussel som krever at vi står sammen i solidaritet, i stedet for å så splittelse mellom «oss» og «dem».

per.nortvedt@medisin.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.29
Onsdag 27. september 2017
KronikkKjære kulturminister. Jeg skriver dette brevet i håp om at dette vil kunne gi alternativ perspektiv om Islamsk Råd Norge (IRN). Et perspektiv basert på informasjon som...
Fredag 22. september 2017
KronikkForsøk i valgkampen på å få politikerne til å mene noe nytt og spennende om bibliotek ga magert utbytte. I alle fall hos de store partiene og dermed hos en hvilken som helst...
Torsdag 21. september 2017
KronikkDet finst enno land i verda der domstolane si uavhengige stilling vert truga gjennom trugsmål og vald. Men stort sett er den tida forbi. I staden vert domstolane si...
Onsdag 20. september 2017
KronikkEi av gladmeldingane etter stortingsvalet er at det er sett ny kvinnerekord. Med 70 kvinner blant dei 169 representantane er kvinneprosenten oppe i 41,4 – meir enn nokon gong...
Tirsdag 19. september 2017
KronikkDet er snart over nå. Siden 25. august har over 400.000 rohingyaer flyktet fra hjemlandet Burma. Strømmen over grensen til Bangladesh er på 10–15.000 daglig. I...
Mandag 18. september 2017
kronikkFlyktningstrømmene i dagens verden er etter alt å dømme bare begynnelsen på enorme folkevandringer med bakgrunn i miljøødeleggelser, tørke, sult og fattigdom. En mye...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk