Klassekampen.no
Lørdag 16. september 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Hva skjer når en ny politisk klasse vokser fram i Norge?
Mine damer og herrer: den nye nordiske modellen

Denne uka tok flere hundre tusen franskmenn til gatene for å protestere mot president Emmanuel Macrons arbeidslivsreformer, som blant annet vil gjøre det enklere for arbeidsgivere å si opp ansatte. Dette er den første store protesten Macron møter som president, men etter alt å dømme langt fra den siste. Fra han ble valgt i mai, har oppslutningen om presidentskapet falt som en stein, og allerede nå, fire måneder etter valgseieren, er han historisk upopulær.

Det hindrer ham ikke fra selv å legge stein etter stein til sin egen byrde: Da han i sommer åpnet et nytt forretningsområde i en nedlagt jernbanehall i Paris, valgte han å vektlegge forskjellen på «mennesker som lykkes» og «ubetydelige mennesker». Og da han i forrige uke besøkte Aten, understreket han på nytt sin vilje til å gjennomføre de planlagte reformene, og at han ikke ville la seg stoppe av de motvillige «latsabbene».

Var ikke dette mannen som skulle ta Frankrike ut av den evige gatekampen mellom arbeidstakerne og den politiske eliten ved å se til Skandinavia og den nordiske modellen?

Jo. Problemet er at den nordiske modellen, som vi alle snakker så varmt om og er så opptatt av å verne, er under mye sterkere press enn vi liker å tro. Også her er vi på veg mot en samfunnsmodell hvor det å være politiker er et yrke, ikke et tillitsverv, og hvor din politiske tyngde bestemmes mer av hvem du kjenner enn hvor mange du representerer.

At det i sommer ble viet så mye oppmerksomhet at Helga Pedersen går tilbake til lærerjobben etter å ha vært på Stortinget i noen år, er et symptom på hvor uvanlig det faktisk har blitt at politikere bare er mer medieeksponerte utgaver av folk flest. En gjennomgang Klassekampen gjorde av Arbeiderpartiets liste for Oslo før stortingsvalget, viste da også at langt de fleste toppkandidatene kom fra kommunikasjonsbransjen eller tilliggende herligheter – eller rett og slett var karrierepolitikere som gikk fra det ene vervet til det andre. Dette er det som burde sjokkere – ikke at vi har høyrepopulister i regjering.

Det er mange problemer ved at det dannes en egen politisk klasse. Et av dem er at den blir langt lettere å påvirke. Dette er selvinnlysende: Hvis du har foran deg to personer med omtrent samme bakgrunn, samme utdannelsesnivå, inntekt og livssituasjon, er sjansen for at de vil være enig i et bestemt politisk utsagn mye større enn om de to levde på forskjellige kanter av landet, med ulike jobber, ulikt inntektsnivå og kanskje også en annen religion.

Hadde man noen gang tvilt på at innflytelse faktisk kunne kjøpes, også i Norge, ble man grundig satt på plass om man åpnet Klassekampen dagen etter stortingsvalget. Da hadde kommunikasjonsbyrået Geelmuyden. Kiese en helsides annonse på trykk, med følgende tekst: «Har valgresultatet gjort deg sulten på nye jaktmarker? Vi søker tidligere statsråder, statssekretærer, stortingsrepresentanter og rådgivere».

Dette, mine damer og herrer, er den nye nordiske modellen.

Med høyrepopulismens fremvekst har flere og flere våget å stille spørsmålet om demokratiet virkelig er en optimal styringsform, og om man ikke burde gi mer plass til den såkalt opplyste eliten. Bare å stille spørsmålet blottlegger en ufattelig arroganse og uvitenhet, all den tid høyrepopulismen ikke er et resultat av for lite elitisme, men for mye.

Grunnen til at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre fortsatt oppnår så mye som 27 prosent ved et stortingsvalg, og ikke ligger på ti prosent som sine kolleger i mange andre europeiske land, er ikke at vi nordmenn er så mye smartere enn våre søreuropeiske venner, men at det her i landet, tross alt, fortsatt hersker en viss tillit til at politikerne mer eller mindre er som oss selv, og at de er der i kraft av å representere oss, ikke for å mele sin egen kake.

Jeg tror ikke man blir et dårlig menneske av å jobbe som rådgiver i Geelmuyden. Kiese. Men man blir en dårligere politiker av det, rett og slett fordi det er en enorm politisk svakhet å ikke vite hvordan folk man skal representere har det, lever og tenker. Denne gruppens tiltakende innflytelse, kombinert med økende forskjeller, er en politisk bombe vi bare så vidt har begynt å se konturene av.

Jeg vet om folk som har meldt seg inn i et politisk parti den ene dagen, og delt bil med partieliten på veg til konferanse dagen etter. Det er selvsagt ikke på grunn av deres særskilte politiske talent, men på grunn av hvor de bor og jobber, hvem de omgås, og hvordan de snakker: Det er fordi de er privilegerte.

Og det som er forbløffende med privilegier, er hvor lett det er å glemme at de er nettopp det, slik at man heller ser på dem som en integrert del av ens personlighet. Alle som har gått fra å alltid måtte kjøpe den frukten som tilfeldigvis er på tilbud den dagen, til å kunne velge den eksotiske og økologiske fra en fin kurv på Meny, vet hva jeg snakker om. Eller for å si det med Emmanuel Macrons ord: du slutter å se på deg selv som «ubetydelig», og begynner å se på deg selv som «en som lykkes». De ubetydelige er de andre.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk