Klassekampen.no
Lørdag 16. september 2017
Belastet familie: Håkon Håkonsson var født utenfor ekteskap, og attpåtil kongemorderen Sverres sønnesønn. Derfor måtte birkebeinerne skjule ham fra baglerne. Maleri: Knud Bergslien (1827–1908), Wikimedia Commons
Et pavesegl fra 1200-tallet ble åpnet i Oslo denne uka. Bak seglet finnes historien om hvordan Norges kongerekke ble til.
Paven, morderen og bastarden
Nytt funn: Paveseglet fra Innocens IV ble åpnet denne uka. 8Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix
Bannlyst: Sverre Sigurdsson, frafallen prest og kongemorder. Foto: Wikimedia commons

Funnet av et sammenbrettet pavesegl under den arkeologiske utgravinga av bispeborgen i Gamlebyen har vakt berettiget oppsikt også utenfor fagmiljøene. Svaret på hvilken pave som hadde sendt brevet det en gang må ha sittet på viste seg å være Innocens IV, som spilte en liten, men interessant rolle i norsk historie.

I borgerkrigstida sto kirka på samme side som kongene Inge Krokrygg og Magnus Erlingssons gruppering, som med tida ble videreført under betegnelsen «baglerne». Inge hadde i motsetning til halvbrødrene Øystein og Sigurd Munn den fordelen at han var født i ekteskap. I flere århundrer hadde det vært et kirkelig krav til konger, men det var ikke blitt fulgt i Norge.

Da Inge falt i 1161 og de overlevende støttespillerne hans skulle finne seg en ny konge, var kriteriet at han skulle være ektefødt. Valget falt på den fem år gamle Magnus Erlingsson, som var ektefødt sønn av korsfarerkongen Sigurd Jorsalfares ektefødte datter. Problemet var at tronfølgeskikken innebar at det bare var kongssønner som kunne gjøre krav på tronen, ikke dattersønner.

Det ble tatt flere grep for å skaffe Magnus rettsgrunnlaget han manglet, først og fremst at han sommeren 1164 ble kronet og salvet til konge. Sagaene framstiller det som et resultat av at erkebiskop Øystein Erlendsson av Nidaros gikk med på å krone kongen i bytte mot at faren hans, regenten Erling Skakke, godtok en øking av bøtesatsene for forseelser i kirkelige spørsmål. «Tilfeldigvis» var en utsending fra paven til stede ved kroninga.

Fakta:

Paveseglet:

• Denne uken ble det åpnet et pavesegl som ble funnet ved utgravingen ved bispeborgen i Gamlebyen i Oslo. Arkeologer fastslo at seglet tilhørte pave Innocens IV (pave fra 1243–54).

• I denne teksten skriver Trond Norén Isaksen at Innocens IV spilte en liten, men viktig rolle i norsk historie: Det var han som sørget for at tronstridene tok slutt.

• Sverre Sigurdsson (r. 1177–1202), var bannlyst av pavekirken, og det samme gjaldt hans etterkommere.

• I 1274 kronet Innocens IV Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, til konge, og legitimerte dermed Sverres slekt som Norges kongehus.

Om forfatteren:

• Trond Norén Isaksen er historiker og forfatter. Han har blant annet gitt ut boka «Norges Krone» (2015).

Som jeg har vist i boka «Norges krone» er sagaenes framstilling av norgeshistoriens første kroning som et resultat av en «hestehandel» mellom regenten og erkebiskopen, neppe riktig. Å innføre salvingsritualet i et land krevde pavens tillatelse, og pavestolen slo hardt ned på uautoriserte kroninger. Det er dermed utenkelig at de norske makthaverne ville sluppet unna med å krone kongen uten pavens tillatelse.

Sett i sammenheng med den pågående striden mellom den rettmessige paven, Alexander III, og den tyskromerske keiserens motpave er det åpenbart at Alexanders tillatelse til å krone Magnus var belønningen for at Norge hadde valgt hans side. Alexander sendte legater til flere europeiske konger og ga de som valgte hans side belønninger av typen kroningstillatelser, kanoniseringer av slektninger og opprettelse av erkebispeseter.

I forbindelse med Magnus’ kroning ble det innført en tronfølgelov, som i tråd med kirkas ønsker fastsatte at det bare skulle være én konge og at denne kongen skulle være født i ekteskap. De som lot seg ta til konge i strid med tronfølgeloven skulle automatisk være bannlyst.

Dette forhindret ikke at Magnus ble utfordret av kongssønner som mente de hadde større rett til tronen. Den som lyktes var Sverre, en påstått, illegitim sønn av Sigurd Munn, som felte kong Magnus i 1184.

Sverre var automatisk bannlyst ikke bare i kraft av tronfølgeloven, men også fordi han hadde forlatt prestekallet. Pavekirka kunne aldri få seg til å anerkjenne mannen som hadde drept herrens salvede som konge, og ikke i ett eneste pavelig dokument blir Sverre omtalt med kongetittel.

Etter erkebiskop Øysteins død i 1188 inngikk Sverre et samarbeid med etterfølgeren, Eirik Ivarsson, men samforstanden brøt raskt sammen av flere grunner. Sverres saga fortier riktignok det som ifølge et brev Eirik sendte pave Clemens III i 1190 var hovedårsaken til konflikten: Sverres ønske om å bli kronet. Eirik sa han måtte konsultere paven, men Sverre insisterte på at det ikke var nødvendig.

For kirka var det uaktuelt å krone en utenomekteskapelig, frafallen prest som hadde drept en salvet konge og tatt plassen hans. Både en engelsk og en dansk kilde sier at paven eksplisitt forbød det, og det endte med at Sverre i 1194 truet biskop Nikolas av Oslo til å krone ham

Da paven fikk høre det, bannlyste han personlig biskopene som hadde deltatt i kroninga. Fire år seinere forkynte den unge og energiske pave Innocens III interdikt (kirkelig avstraffelse, red.anm.) over de delene av Norge som støttet Sverre. Sverre var fortsatt bannlyst da han døde i 1202, men sønnen, Håkon Sverresson, forsonte seg med kirka. Seinere ble Sverres søstersønn, Inge Bårdsson, birkebeinernes konge. Da han døde i 1217, gikk kirka inn for hans halvbror på farssida, Skule, som riktignok ikke hadde kongelig blod, men var født i ekteskap.

Ei gruppe gamle birkebeinerne holdt fast ved at bare kongssønner kunne arve tronen og fikk drevet gjennom at den tretten år gamle Håkon Håkonsson ble konge. Han var født noen måneder etter Håkon Sverressons død i 1204, men moren hans, Inga fra Varteig, bar jernbyrd for å «bevise» at han virkelig var den avdøde kongens posthume sønn. På et riksmøte i Bergen ved olsok 1223 konkluderte erkebiskop Guttorm en med at Håkon og ingen andre var den rettmessige arvingen til Norge.

Noen år seinere begynte Håkons bestrebelser på å få pavens tillatelse til en kroning, som ville styrke posisjonen hans overfor potensielle rivaler som Skule. Håkons problem var at han var født utenfor ekteskap, og det styrket neppe saken hans at han var Sverres sønnesønn. Den nye erkebiskopen, Sigurd Eindridesson, var dessuten mindre velvillig stemt mot ham og kongens motstandere blant de norske prelatene kan ha motarbeidet kroningsønsket.

Kort tid etter at Gregor IX var blitt pave i 1227 skrev kong Håkon til ham og ba om å få bli kronet. Paven utnevnte på rad og rekke tre kommisjoner for å utrede spørsmålet, men hadde for det meste viktigere ting å tenke på. På 1230-tallet var han i dyp konflikt med Friedrich II, tyskromersk keiser og konge av Sicilia. Dessuten var kong Håkon i konflikt med biskopen av Hamar, som klaget ham inn for paven og fikk hans støtte.

Keiser Friedrich beleiret Roma da Gregor døde i august 1241, og valgmøtet som fulgte har fått betegnelsen «redselskonklavet». To av kardinalene var keiserens fanger og de ti gjenværende ble låst inn i et overopphetet rom uten tilgang til skikkelig mat og medisiner. Der satt de omgitt av avføring i to måneder. En av kardinalene døde før det var over, mens han som ble valgt, Celestin IV, bukket under etter seksten dager. De åtte gjenlevende kardinalene måtte deretter vente til keiseren slapp de to fangene fri før de i juni 1243 kunne velge en ny pave, Innocens IV.

Nettopp på denne tida sendte kong Håkon abbed Bjørn i klosteret på Munkholmen til Roma med brev til paven, men siden pavestolen sto tom i halvannet år ble budbringeren lenge borte. Men da han omsider vendte tilbake våren 1244, hadde han med seg et brev som med sagaskriveren Sturla Thordarsons ord inneholdt «så fagre ord at det knapt er kommet et så vakkert brev til Norge fra paven». Kong Håkon kalte til seg erkebiskopen og de andre biskopene og ba dem be paven om tillatelse til at han omsider kunne bli kronet. En slik styrking av kongedømmet måtte også være i kirkas interesse, ettersom stadig strid om tronen lammet kirkas arbeid.

Men biskopenes hjelp var ikke gratis. Til gjengjeld krevde de utvidede juridiske og økonomiske rettigheter for kirka og at kong Håkon skulle avlegge samme kroningsed som Magnus Erlingsson, som innebar både troskap og lydighet mot pavekirka. Kong Håkon syntes han allerede hadde gitt biskopene så store privilegier som mulig, og ettersom som han etter Skule Bårdssons fall i 1240 var Norges ubestridte konge, hadde han råd til å avvise kirkas krav. Dessuten mente han at han var i en annen stilling enn Magnus fordi han ikke trengte «å be dere om det som Gud har gitt Oss med rette i arv etter Vår far og Våre forfedre». Da ville han heller avstå fra å bli kronet, sa han.

Men det ville han fortsatt bli, og han bestemte seg for å greie seg uten biskopene som mellommenn. Abbeden i klosteret på Hovedøya og en kannik fra Nidaros ble sendt til pave Innocens med oppfordring om å sende en kardinal for å krone ham. For å godgjøre paven avga Håkon korstogsløfte, og ifølge den engelske historieskriveren Matthæus Parisiensis betalte han paven den astronomiske summen av 15.000 mark.

I 1244 hadde striden med keiseren tvunget paven til å flykte til Lyon, og den ubestridte kongen av det vidstrakte norske riket, med tilgang til en betydelig maritim styrke, må ha framstått som en nyttig mulig alliert mot keiseren og kanskje også i kampen for å gjenerobre Jerusalem, som muslimene nok en gang hadde tatt i 1244. Den hardt pressede Innocens var derfor villig til å se gjennom fingrene med at Håkon var født utenfor ekteskap.

I et brev datert 8. november 1246 ga Innocens IV kongen dispensasjon til å bli kronet på tross av denne «defekten». Det skjedde med begrunnelsen at «din far Håkon, i ærerikt minne, etter det vi har hørt, har avlet deg ugift med en ugift kvinne». Men pavens tillatelse var et engangsunntak, og han forutsatte at ektefødsel deretter skulle være et krav for arverett til tronen, noe det også ble i en ny tronfølgelov i 1260. Samtidig tok paven Håkon, familien hans og riket hans under sin beskyttelse fordi kongen hadde lovt å dra på korstog til Det hellige landet (et løfte han aldri holdt).

Innocens utnevnte biskopen av Sabina, kardinal Guilelmus, til apostolisk legat med oppdrag å reise til Norge for å krone kong Håkon, undersøke og eventuelt styrke kirkerettens stilling i Norge og Sverige og å samle inn penger til paven. I juni 1247 kom han seilende til Bergen, hvor han kronet Håkon til konge i Kristkirken på olsokdagen. Kroninga markerte tronstridenes endelige sluttpunkt og birkebeinernes triumf.

Vi får nok aldri vite hvilket brev seglet som ble funnet i Gamlebyen har sittet på, men sannsynligheten for at det er et av brevene i forbindelse med Håkon Håkonssons kroning er nok liten ettersom de brevene ikke gikk til biskopen i Oslo. Men kardinalen besøkte både Stavanger, Tønsberg og Oslo etter kroningen, og det kan tenkes at det stammer fra noen av de dokumentene han ganske sikkert hadde med seg til Norge. Uansett er seglet et håndfast minne om Norges kontakt med den paven som til slutt anerkjente den bannlyste kong Sverres etterkommere som Norges rettmessige kongehus.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk