Klassekampen.no
Lørdag 16. september 2017
NEW LABOUR: Som sosialdemokratisk statsminister ga ikke Storbritannias Tony Blair noe særlig rom for alternativ økonomisk politikk til høyre for regjeringen, mener Dag Seierstad.Foto: Paul Ellis, AFP/NTB Scanpix
Europeiske sosialdemokrater har gjort EU-traktater til de herskende tankene.
Det spolerte valget

Mye trykksverte er gått med til å «forklare» at bare 27 prosent stemte på Arbeiderpartiet ved dette valget. Flokkjournalistene koste seg med tabber som ble gjort – og kunne dermed bekymre seg over at valgkampen ikke handla om de viktige spørsmåla og at den derfor var for kjedelig til å interessere velgerne.

Slikt kan være vanskelig å forstå for dem som prøvde å få fram dramatikken ved de enorme politiske utfordringene som strømmer på oss: en klimautvikling som kan gjøre deler av kloden ubeboelig i løpet av få tiår, et Europa som sliter med ettervirkningene av den største krisa i økonomien på åtti år, en kjede av land fra Afghanistan til Libya der den vestlige «krigen mot terror» har knust samfunn og livsvilkår til titalls millioner mennesker.

Innenrikspolitisk har valgkampen vist ei tydelig skillelinje mellom partiene når det gjelder utviklingen innen arbeidslivet. Der står Høyre, Frp og Venstre fram som en blokk som vil overlate det meste til markeds­kreftene.

De tre høyrepartiene vil ikke oppheve den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, går mot 100 prosent statlig eierskap av Statkraft og Statnett, godtar at offentlige velferdstjenester kan konkurranseutsettes og privatiseres, vil utvide omfanget av søndagsåpne butikker, vil ikke forsvare eller forsterke allmenngjøringsordningen av tariffavtaler, vil ikke øke dagpengene til arbeidsløse til nivået i 2013 og vil ikke stoppe privatiseringen av jernbanen.

I disse sammenhengene har Arbeiderpartiet markert klarere holdninger og større kampvilje enn før. Men det skal mer til for å sikre trygg oppslutning fra et velger­flertall. Da trengs det politiske prosjekt som går langt utover enkelttiltak og som gir svar på grunnleggende utfordringer som angår hverdagen til mange nok mennesker.

Det viser erfaringene fra andre europeiske land. Avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekka fag­bevegelse. Lønns- og inntektsforskjellene har økt dramatisk og pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger er svekka i mange land. Tallet på «working poor» (de som knapt kan livberge seg til tross for at de er i fulltids­arbeid) har økt kraftig – lenge før finanskrisa slo til høsten 2008.

EU-systemet har helt fra starten vært mer enn åpent for Europas storkonsern. Det var slike storkonsern som i 1985 ga EU-kommisjonen marsjordren mot det som fikk navnet «det indre markedet». Da la de fram opplegget for det lovprogrammet på nærmere 300 rettsakter som skulle sikre at konkurransen i flest mulig bransjer og sektorer skulle foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep.

EU-systemet er fortsatt like åpent for Europas storkonsern. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for. Det er derfor EU er bygd opp som ei ubønnhørlig kvern for en avregulering som uthuler det demokratiet som er forutsetningen for enhver tenkelig motmakt.

Sosialdemokrater vinner verken handlekraft eller velgere tilbake før de tar opp kampen mot det markedsliberale overtaket på EUs indre marked. Går Arbeiderpartiet inn i den kampen?

Krisa og krisepolitikken har forsterka dette overtaket for kapitalsida kraftig. Den lange rekka med nye «reformer» og «pakter» som overfører makt fra statene til EU-kommisjonen og EUs sentralbank, skjer i en grad som aldri ville vært mulig uten det sosiale uføret som krisa har utløst. Det dystreste bakteppet for denne krisepolitikken er at overalt i EU hadde sosialdemokrater samme svar som høyresida: Sosialt brutale nyliberale løsninger ble forsterka og spikra fast i pakter og regelverk.

Mye lå likevel til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valg til EU-parlamentet.

Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.

Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det fra 1999 for første gang sosial­demokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja, et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.

Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.

Ved det siste valget til EU-parlamentet var det 170 millioner som stemte. 230 millioner lot være å stemme. Så er det heller ikke noen forskjell på EU-politikken til de tre største partigruppene i EU-parlamentet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale. Hvorfor da stemme?

Det var likedan på det nasjonale planet. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført. I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Slik var det for eksempel i Storbritannia, Spania og Hellas. Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken både til Tony Blair, Felipe Gonzales og George Papandreou.

Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene. Men må det fortsette slik?

dag.seierstad@stortinget.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk