Klassekampen.no
Lørdag 16. september 2017
SYNLIG: Bok for bok bringer Roy Jacobsens nå avslutta trilogi inn nye perspektiver. Foto: Siv Dolmen
Allegorisk: Roy Jacobsens trilogi om beboerne på Barrøy er et mangetydig verk – også om hvordan et sosial­demokrati kan gjenvinne evnen til å sanse, tenke og handle i en krisetid.
Fluktruter

Roy Jacobsens trilogi om fiskeren og bonden Ingrid Marie Barrøy fullføres samme uke som det sosialdemokratiske partiet ligger med brukket rygg, uten tilstrekkelig evne til å lese sin egen tid og tale om den på en måte velgerne forstår. Politikkens «hvor hen?» renner ut i fire nye år med sand, i et blått timeglass.

Forfatteren har aldri lagt skjul på at han står nær Arbeiderpartiet. Det har liten hensikt å lete etter altfor enkle forbindelser mellom diktning og politikk hos en så avansert forfatter som Jacobsen. Samtidig er det ingen grunn til å holde de to nivåene helt atskilt. Hvordan lese Barrøy-trilogien? Selv om bøkene er mangetydige, vil jeg ta risikoen på å tyde trilogien allegorisk, som billedlige framstillinger. Det gir dem økt kraft, helt fram til årets bok, «Rigels øyne».

Fakta:

Roy Jacobsen

Med «Rigels øyne» fullfører Roy Jacobsen romantrilogien (på Cappelen Damm) om den ordknappe helten Ingrid, gårdbruker og fisker på Barrøy. Etter å ha blitt gravid med en russisk fange i 1944 setter hun alt inn på å finne ham igjen.

Første bind, «De usynlige», følger Ingrid fra hun er barn, før første verdenskrig, til hun tar over gården på Helgelandskysten etter den sta og utholdende faren. I andre del, «Hvitt hav», driver hun gården alene mens kropper flyter i land fra en skipskatastrofe.

Roy Jacobsen debuterte med novellesamlinga «Fangeliv» i 1982. Gjennombruddet kom med romanen «Seierherrene» i 1991. Den engelske versjonen av «De usynlige» var i år nominert til Man Booker-prisen, som første norske roman på den prestisjefylte kortlista.

Naturens grenser

Romanene kan kondenseres til tre historier med relevans for å forstå samtida. «De usynlige» (2013) viser fattigdommen hos forrige århundres kystbefolkning, en armod som er vanskeligere å få øye på i det moderne, norske velferdssamfunnet. Øyboerne levde i pakt med naturen, men ikke nødvendigvis med mindre hybris. Menneskets fristelse til å gå ut over grensene øya eller naturen setter for utfoldelsestrang, har eksistert lenge. Gjennom skildringen av Ingrids far, den steile Hans Barrøy, reiser romanen spørsmål om det finnes noe uopprettelig i menneskets omgang med naturen.

Man finner det man leter etter. For meg sto første bok i trilogien som en advarsel mot samtidas norske overmot i utnyttelsen av kystområdene. I «De usynlige» innser ikke Hans sine egne og øyas begrensninger, slik vår tid heller ikke gjør, verken for olje-, gass- eller oppdrettsnæring.

Bok for bok bringer trilogien inn nye perspektiver. I «Hvitt hav» (2015) tar Ingrid over gården og bor alene på Barrøy. Hun blir utfordret av en skipskatastrofe som ligner dem som ved utgivelsestidspunktet preget europeiske medier: Romanen kunne leses som en allegori over flyktningtrafikken i Middelhavet. Jacobsen bruker en virkelig hendelse, britenes bombing av fangeskipet M/S Rigel sør for Sandnessjøen i 1944, som utgangspunkt for en dramatisk historie om den tids båtflyktninger. Ingrid vender katastrofen til en kjærlighetshistorie idet hun tar seg av en russisk flyktning, Alexander.

Lang holdbarhet

Resultatet blir synlig i den tredje romanen, som kom denne uka: «Rigels øyne». Ingrid er gravid. Hun lever som en fri kvinne og har vært sammen med flere, men datteren Kajas øyne ligner det mørke blikket til Alexander, russeren hun var sammen med før han flyktet videre mot Sverige. Etter krigen rammes Ingrid av ubendig lengsel. Med datteren legger hun ut på en strabasiøs reise for å finne faren. Turen går på kryss og tvers sørover langs grensa mellom Norge og Sverige. Ingrid er, ikke ulikt personene i Jacobsens roman «Grenser» (1999), utlevert til etterkrigstidas fordreide blikk på hva som faktisk hendte. Flere av dem hun treffer har noe å skjule. Idet Ingrid mot slutten når fram til en flyktningleir ved Mysen, de norske restene av en SS-Sonderlager, blir det allegoriske nivået tydeligere også i denne romanen: De flytende overgangene mellom konsentrasjons- og flyktningleirer tar ikke slutt. Hvordan fortelle sant fra en lukket leir, der løgnen gjennomtrenger alt? Romanens skildring framstår med ubehagelig lang holdbarhet, langt ut over situasjonen til den kvinnelige vokteren som sier følgende på Momarken i 1946:

 

De er her fordi de juger om hvor de kommer fra, de juger om hvem de er og hva de har gjort, de har ikke identitet, de har ikke navn og ikke pass og påstår at de ikke lenger har noe land å reise tilbake til, så hva skal vi gjøre med dem?

 

I virkeligheten, som man sier, opprettholdt norske myndigheter piggtrådgjerdene og brakkene som transitt- og oppbevaringssted et stykke ut på 1950-tallet, for polakker, jøder og andre man ikke klarte å plassere på andre måter. Foreldrene til musikeren Jan Garbarek bodde i leiren da han ble født i 1947, senere flyttet de til Roy Jacobsens nabolag, Årvoll i Oslo. Personer med etternavnet Garbarek spiller biroller i «Rigels øyne», som to av dem Ingrid møter i leiren.

Første gang jeg leste romanen, kunne skildringene av de mange personene og stedene langs Ingrids rute virke uoverskuelig, til tider trettende og kjedelig. Etter hvert som jeg leser på ny og bruker Wikipedia, Google Maps og kartets mulighet for å se meg om på bakkenivå, øker utbyttet av ferden over vann og gjennom øde skoger.

Å utvide horisonten

Ingrids møte med den skadde Mariann Vollheim framstår som bokas høydepunkt. Skildringen av hvordan de to kvinnenes liv, med ulike kjærlighetsforhold og barnefødsler, er redningsløst filtret inn i hverandre, gjør inntrykk. Hvis «De usynlige» er historien om en varslet katastrofe, og «Hvitt hav» skildringen av en faktisk katastrofe, er «Rigels øyne» beretningen om hvor vanskelig, for ikke å si umulig det er å nøste opp trådene i ettertid.

Roy Jacobsen tar utgangspunkt i faktiske, kjente hendelser, for så å utvide horisonten steg for steg, til sannheter om menneskets grunn-vilkår, dets dødelighet og sårbarhet, blir stående igjen; beretningen ligner det enorme russiske lerketreet som flyter i land på Barrøy ved begynnelsen av trilogien, får kappet av alle greinene, før en hvit stamme til slutt danner bakgrunnen for den siste samtalen mellom Mariann og Ingrid i tredje bok.

«Hvitt hav» og «Rigels øyne» skildrer menneskers rå, egoistiske framferd ved vippepunktet mellom krig og fred, i perioden 1944–1946. En implisitt påstand er at grensa mellom krig og fred er mindre klar enn vi liker å tro, noe som virker desto mer sant i klimaendringenes tid, hvor ekstreme forhold og kamp om ressurser brer seg. Jacobsens romaner kommer også ut i en periode hvor det blir klart at nordmenns forhold til fremmede og flyktninger er mindre heroisk enn man tenkte de første tiårene etter krigen.

Vårherre

Restene av en evangelisk-luthersk forestillingsverden, som lenge ga befolkningen en form for identitet, svever over havflaten i Roy Jacobsens romaner. I folkelig poesi og fortellerkunst omskrives en språklig levning av slike forestillinger ofte som «Vårherre», en fjern og desinteressert variant av Gud. Man trenger ikke lese mye historie for å se at den protestantiske gudsforståelsen er en viktig forutsetning for sterke nordeuropeiske stater hvor velferdssamfunnet vokste fram. I vår tid er lite igjen av Vårherre i kulturen, han ble kanskje endelig plassert av Erik Bye i «Vårherres klinkekuler»: en liten gudepjokk som leker med kloder og mister den minste, Jorden.

Lignende forestillinger om en menneskehet overlatt til seg selv, dukker opp igjen i «Rigels øyne». Fra begynnelsen av romanen kan vi lese om «Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stemplet han har satt» i landskapet. Stemplet er Barrøy, som ligner «et fotspor i havet». Men hva slags fotspor setter ordet «Vårherre» i romanens større kontekst?

Trilogien om Ingrid, den fåmælte kvinnen med stor handlekraft, er en enestående tekst om liv og arbeid på Helgelandskysten ved begynnelsen av forrige århundre, før teknologi og modernitet forandret jordbruk, fiske og tradisjonelt levesett. Historien utspiller seg i et område av landet «der Gud har holdt stand siden middelalderen», som det heter ved åpningen av «De usynlige». Trilogiens store bue gjør at jeg assosierer til middelalderens fire måter å tolke bibeltekster på. Som andre gode bøker reiser romanene spørsmål om forholdet mellom en bokstavelig, billedlig og moralsk eller politisk mening, ikke minst det tredje bindet, «Rigels øyne», som til de grader handler om å tolke historier og vitneutsagn om flyktninger. Ingrid søker sannheten om hva som faktisk skjedde, for å finne ut hvilke slutninger hun kan trekke for sitt eget liv.

Samtidshistorie

Jacobsens fortellerstil griper også tilbake til sagaenes og mytenes ordknapphet. Samtidig gir bøkene, slik jeg allerede har antydet, ikke fullt utbytte uten at leseren trekker allegoriske linjer til nåtida. «En historisk roman skal være en samtidsroman», har Roy Jacobsen sagt i forbindelse med trilogien. I et intervju med Dagsavisen om «Hvitt hav» legger ikke forfatteren skjul på at han bruker historisk stoff til å illustrere aktuelle temaer. De mulige problemene det medfører for framstillingsformen, skapte diskusjon allerede etter første bok. Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen, som jeg var uenig med, skrev et godt essay om debatten, ‘Den ytterste instans', i antologien «Kvalitetsforståelser» (Kulturrådet/Fagbokforlaget 2016).

I mine øyne oppveier trilogiens sterke sider med godt monn svakhetene. Men bøkene yter en form for motstand. En langsom, dvelende stil kan føre til monotoni i framstillingsformen, en ensformighet som ikke blir mindre med Ingrids lange reise i det tredje bindet. Romanen skildrer jakten på tapt kjærlighet, mannen hun elsker, den russiske flyktningen. Hele veien er hun avhengig av andres historier, som endrer seg med deres interesser og handlinger på skiftende sider under og etter krigen. Ser man ikke hvordan historien løfter seg opp fra det konkrete, tidsbundne, er det lett å fortape seg i detaljer.

Nettopp seinmiddelalderens firfoldige teksttolkning gir mulighet for å løfte blikket. På Martin Luthers tid sammenlignet man teksttolking med en vogn, en Quadriga. Navnet stammer fra et romersk kjøretøy trukket av fire hester. Et kort huskevers på latin uttrykker, omskrevet til norsk prosa, hvordan man tenkte tolkningens fire nivåer:

Den bokstavelige meningen viser hva som faktisk skjedde.

Den allegoriske hva du skal tro.

Den moralske hva du skal gjøre.

Den anagogiske hvor du går hen.

 

Litera gesta docet,

Quid credas allegoria,

Moralis quid agas,

Quo tendas anagogia.

 

(gjengitt etter Tarald Rasmussens innledning til «Martin Luther: Verker i utvalg», bind 1, 1979)

 

Fra første bok i Roy Jacobsens trilogi virker det som om han forsøker å skrive langs flere av disse linjene på én gang. Selvfølgelig er ikke Jacobsen alene om å prøve noe slikt i romanens form. Men hvor mange lykkes? At «De usynlige» ble nominert til Man Booker-prisen, tyder på at lesere langt ut over Norge verdsetter kompleksiteten. De to neste romanene gjør ikke verket dårligere.

Barrøy-trilogien beskriver noe som faktisk er skjedd, menneskers arbeid og strev på en øy mellom to kriger. Den skildrer menneskers tro, særlig tydelig i Hans' og Ingrids djerve handlinger. I gjerningene ligger også en mulig moral. Trilogien antyder anagogisk hvor man i et sosialdemokrati kan gå – og hvor man ikke kan gå – uten at fortellingen noen gang forfaller til entydigheter.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk