Månedens poet august 2017

Selja utenfor vinduet

Månedens poet

Vibeke Rosenberg

Hver måned kårer diktkammeret.no månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet.

– Gratulerer med å være Diktkammerets utkårede «August-poet», og den første ut her i avisa. Hvorfor skriver du på Diktkammeret?

– Takk! Poesien kom sent til meg, jeg var 60 år da jeg la ut mitt første dikt i Diktkammeret, for et og et halvt år siden. Men da kom den til gjengjeld som en kraftig strøm som jeg til tider har min fulle hyre med å manøvrere i.

Diktkammeret er et sted der du kan øve deg på å skrive poesi. Dessuten får du daglig tilgang til gode dikt som ellers ville vært upublisert.

Det er vanskelig å se for meg et liv uten å lese eller prøve å skrive poesi. Da er Diktkammeret et nødvendig sted å være.

– Hva har du lært av å bruke nettsida?

– Jeg har lært å ha et kritisk blikk på det jeg skriver, rett og slett. Og forumformatet, det at diktene og poetene utviser en så stor variasjon, gjør at jeg får tenkt mer på når og hvordan poesien funker. Når er et dikt sterkt? Ikke virker sterkt. Men er sterkt, står sterkt.

– Hva fikk deg til å skrive diktet «frost over kirkegården»?

– Diktet har mange versjoner. Det begynte som en enkel vinterskisse som kom av seg selv.

Juryens kommentar

Kva spesielt kan diktet gjera? Kva er det poesien får fram som me ikkje kan uttrykka på andre måtar? For oss i juryen svarer dette vesle diktet på desse spørsmåla på sitt eige vis.

Det er noko ved det avsluttande biletet her som går lenger enn tanken, som går ut over logikken og som skapar eit bilete og ei hending som er både opprivande og fortrøystande. Det er vinter på kyrkjegardslunden. Folk kjem og går og lagar mørke spor mellom gravsteinane. «My stonelip», kalla Emily Dickinson gravsteinen ein stad.

Alt er eigentleg roleg og avslutta og ingen skal stillast til rekneskap av dei som er døde, som augustpoeten Vibeke Rosenberg slår fast.

Men så. Brått er det ei uventa skarp rørsle her, at ein «river tapen/ fra engelens blikk» skapar ei rekkje assosiasjonar. Som om nokon har vore kidnappa og site med gaffatape over munn og auge. Som om nokon brått får lov å sjå kvar ein er. Kvar me alle er.

Men «engelens blikk»? Kva er det? Kven er det som ser? Og kva ser dette blikket?

Me har ikkje andre ord for dette. Diktet har teke oss med til ein uventa stad, ei uventa hending, og her står me. Undrande. Det er ei vond og krass hending å riva tapen frå nokons blikk. Men samstundes er det noko fortrøystande og roande ved det å vita at engelens blikk lyser i nysnøen.

Og her får diktet sitt blikk lysa. På oss. Og me forstår det me ikkje forstår.

For juryen,

Helge Torvund

Så begynte jeg å se for meg hva som kunne skje i den scenen. Noen poetiske impulser, altså, som jeg forsøkte å håndtere så godt jeg kunne.

– Du skriver relativt korte dikt. Hva er det med det lille formatet som fungerer for deg?

– Jeg er inspirert av haikudiktningen. Jeg skriver ikke gode haiku selv.

Men jeg har lært mye av det å formidle presist, uten kliss, uten selvopptatthet, få til bevegelse i og mellom linjene, spenningen som oppstår av fortetning. Slik blir diktene mine ofte litt korte.

– Hvor ellers finner du skriveinspirasjon?

– Å lese dikt er et must. Robert Bly har sagt at det gjelder for nye poeter å finne diktere som skriver slik at de åpner for sitt eget språk. For meg har den finske lyrikeren Tua Forsström hatt en slik funksjon.

Så er det slik at jeg bor på et nedlagt småbruk midt i skogen, det er nok lett å se av diktene mine at jeg henter språk og bilder fra det jeg opplever til daglig rundt meg. Sne. Harer. Svaler. Selja utenfor vinduet.

– Når du nå ser tilbake – hva skriver du om?

– Tematisk er det dårlig med røde tråder, tror jeg. Jeg gjør iakttakelser, av og til utover, av og til innover – helst i begge retninger og flere til.

For meg er det mer givende å spørre: Hvor skriver du fra? Med hvilket blikk? De spørsmålene lar seg heller ikke besvare greit og enkelt. Men å lete etter svarene gjør poesien min sterkere. Håper jeg.

Det jeg styrer etter er å rydde en møteplass for leseren og meg i den krattskogen av virkeligheter vi lever i.

Månedens dikt

Frost over kirkegården

den mørktråkka stien mellom gravstøttene

ingen stilles til regnskap de døde har nok

med egne avskjeder

jeg river tapen

fra engelens blikk

lysende

i nysnøen

Vibeke Rosenberg

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk