Klassekampen.no
Fredag 15. september 2017
Kunst
En nedgravd skatt
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Alle mennesker har et skapende område i livet sitt. Å finne det er som å finne en skatt.

Som ung mann drømte jeg om å bli kunstner. Jeg tegnet mye, ikke minst menneskeansikter, som jeg syntes var interessante å studere. På Forsøksgymnaset i Oslo der jeg gikk, hadde vi en klassebok som lå framme, hvor folk skriblet. Jeg tegnet! Groteske ansikter, sa klassekamerater. Så ble jeg ikke kunstner, men psykolog og psykoanalytiker i stedet.

Noen ganger tenker jeg at arbeidet i terapirommet kan ha noe felles med det å skape kunst, men da å skape kunst sammen med en annen, unike øye­blikk. Kanskje er det en romantisering av psykologyrket, men jeg synes det har noe i seg.

Jeg har en erfaring av at alle mennesker har en evne, eller et område i livet sitt, som lever og pulserer og engasjerer dem. Hvor de skaper, eller hvor de har skapt en gang. Det behøver slett ikke å dreie seg om kreativ aktivitet som er definert som det, ofte er det noe mer personlig og eget enn det. Men dette området kan være uerkjent, det kan være frosset ned, glemt eller gitt opp og forkastet, som en del av en forkastelse av egen verdi overhodet.

Noen ganger tenker jeg på terapien som en slags skattejakt, på leit etter en nedgravd skatt. På sporet av den tapte tid, en erfaring av å kunne leve og skape.

Noen pasienter har vært kunstnere i ordets faktiske forstand, eller utdannet seg til å bli kunstnere. Da spør jeg ofte, med min begrensede kunnskap om deres fag, om hvordan de skaper. Hva de jobber med? Kanskje fordi jeg har en kunstner i magen, så lever jeg intenst med når de beskriver strevet med å få til en eksamensoppgave, et bilde, eller å få musikk til å leve.

Som psykoterapeut med barn som sitter og jobber med plastilina, har jeg opplevd at det kan bli veldig intense øyeblikk. Et barn jobber så konsentrert med en klump at du bare hører pusten hvese. Da gjelder det ikke å forstyrre. Samtidig gjelder det å være med, være påmeldt, skjønne hvor viktig og avgjørende det er. I Margret Olins siste film «Barndom», er det mange slike øyeblikk i leken mellom små barn.

Når jeg sitter sammen med et barn som former en figur med hendene, kan det være en opplevelse av at barnet skaper seg selv, der og da, på en ny måte. Og jeg får være vitne til det! Litt som at barnet får en arm som han kan bruke, fordi han lager en arm på figuren. Han kan løpe, fordi figuren kan løpe.

En ung kvinne er preget av ekstreme bekymringer etter flukt og traumatisering. Hun sliter med tap av trygghet, fæle opplevelser, depresjon, mistro til andre og konsentrasjonsvansker. Hun er sikker på at hun har mistet sin personlighet, hun er ikke sosial lenger som før i livet, men isolerer seg. Personligheten min er tapt for alltid, sier hun.

Det går tid i terapien, hvor bare det å få til at hun kommer til timene er vanskelig. Lang tid, hvor alt som foregår er preget av depresjon og tunge problemer. Min jobb er å holde ut, være til stede for henne. Ikke trekke meg vekk. På en eller annen måte kommer vi en dag inn på at hun har jobbet i en butikk i hjemlandet. Hun jobbet med å kjøpe inn moteklær til butikken. Hun fulgte også med på tv-program om mote fra hele verden. Hun kan fortelle meg at Norge stiller langt svakere enn Sverige når det gjelder å lage mote. Jeg spør hva som var rollen hennes i arbeidet. «Jeg foreslo allerede som barn, at vi skulle åpne en butikk. Det var jeg som skjønte hvilke klær som ville bli populære blant unge mennesker.»

I samme øyeblikk som hun sier dette, ranker hun kroppen, får lys i øynene, og jeg ser en ung kvinne med blikk for vakre klær, for det vakre i livet. Hun bekrefter at hun også nå, her i Norge, legger merke til klær ute blant folk, særlig klær som kvinner har på seg. Og jeg sier at jeg skjønner at hun tenker at hun har mistet personligheten sin, men at jeg tror den ligger der, under de grusomme minnene. At det kan komme en tid hvor hun kan være en sosial person som før, og hvem vet: Kanskje hun kan jobbe med klær på lang sikt. «Kanskje det», sier hun.

Det blir klart for meg at vi har kommet over et område i hennes liv, som på tross av at hun er brutt ned, er spill levende. Et område hvor hun har utfoldet seg, et område for å skape og finne seg selv. Jeg er forsiktig med å bli altfor ivrig. Blir jeg det, vil hun raskt kunne lese meg som at jeg ikke vil vite av håpløsheten hennes, at jeg vil flykte fra smerten og etterlate henne alene. Så jeg holder tilbake. Jeg må delta, men ikke overta. Men jeg vet at vi har funnet en skatt.

Jeg arbeidet tidligere flere år på Poliklinikk for spiseforstyrrelser på Oslo universitetssykehus. Det er et unikt pionermiljø i arbeidet for å hjelpe kvinner og menn med spiseforstyrrelser, ledet av kunstterapeut Åse Minde. Kunst og kunstterapi har en sentral plass i behandlingen der, sammen med andre elementer i psykoterapeutisk og tverrfaglig behandling.

I noen grupper jobbet vi med noe vi kalte kokonger. Alle deltakerne i gruppen laget sin egen kokong ved å kle avispapir vætet i vann og lim på en oppblåst ballong. Papiret stivnet når limet tørket. Deretter fulgte arbeidet med å lage en utside på kokongen. Hvor tykt lag, hvordan skulle overflaten kjennes ut, hva skulle prege den? Vanskelige valg! En tid seinere skulle kokongen åpnes, og innsiden fylles. Det er dramatisk å åpne en kokong som du har jobbet med mange uker. For mange ble dette en intens prosess.

Kokongene befant seg i et mellomområde. De kunne representere personen, kanskje personens utside mot verden og de skjulte tankene og følelsene som måtte graves ned og gjemmes. Kanskje hat mot den egne kroppen. Samtidig er kokongen utenfor personen, den er seg selv, et eget produkt. Det muliggjør å fortsette arbeidet uten å bli lammet av angst. På det beste kan du også tørre å prøve ut forskjellige bilder av deg selv, uten å bli arrestert og låst fast i noens fasit.

Erfaringene med kunstterapi og leketerapi har gjort at jeg leter etter disse dyrebare mellomområdene i kontakten med pasientene.

Jeg sa at alle mennesker har et skapende område i livet sitt, men at det slett ikke behøver å dreie seg om det vi vanligvis kaller kreativ aktivitet. Det kan dreie seg om matematikk, det kan dreie seg om sport. Det kan være meditative øyeblikk knyttet til å løpe. Det kan være dagdrømmer som ingen vet om, hvor du er i andre skikkelser enn din daglige. Det kan også være å forholde seg aktivt til og finne glede i egne nattlige utvidende drømmer. Det kan også ligge i det å se på andre på trikken og lure på hvilket liv de lever.

Flere ganger har jeg funnet en slik skatt i å spørre om dyrene som folk lever sammen med. Også der har jeg sett folk rette seg opp midt i en omfattende håpløshet og beskrive en rik kontakt med hesten eller hunden sin. Deres begavelse for nettopp dette står fram. Plutselig ser du kanskje at et menneske som er plaget av skam, i dette øyeblikket er åpenbart stolt over dette fine.

En nøkkel til at noen kan gjenoppdage muligheten av å skape seg selv, er å bli sett av en annen. Det er å dele noe dyrebart med en annen, uten å bli skammet.

Skammen over å tro at noen vil være interessert i det som bor i deg, ligger nær skammen over å tro at noen kan være glad i deg. Ofte ligger det gamle lag av skuffelse over å ha blitt oversett eller glemt. Det kan også ligge erfaringer av å ha blitt ranet når du viser fram noe, at andre har villet overta og eie det som var ditt. Derfor må du som terapeut jobbe med å kunne glede deg over det din pasient skaper, gi uttrykk for at du virkelig ser det, men samtidig respektere at dette er pasientens eiendom. Det er opp til ham eller henne hvor mye du blir invitert til å ta del.

Når det skjer, må du være der!

karl.eldar.evang@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 16. oktober 2017 kl. 13.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk