Klassekampen.no
Fredag 15. september 2017
RETTIGHETER: Ole Henrik Magga har kjempet for samers og urfolks rettigheter i et langt liv. Han har selv sittet på skolebenken uten å skjønne norsk.
Samisk
Lavmælt statsmann
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Uten å heve stemmen eller slå neven i bordet har Ole Henrik Magga sørget for at både norske samer og verdens urfolk blir sett og bedre forstått.

I Kautokeino begynner skogen å gjøre seg klar til høst. Den saktevoksende bjørka får gule farger, sesongen for multebær er over, og rypejakta har akkurat begynt.

Bak boligen til Lajla og Ole Henrik Magga ligger vedens minste og mest beskjedne presidentkontor. Her satt Magga som nyutnevnt i det nyetablerte Sametinget og knyttet kontakter og bygde institusjoner, uten å heve stemmen.

– Det har aldri vært behov for å verken brøle eller bli sint. Bestemt kan jeg være, men jeg ville ikke oppnådd mer ved å øke volumet.

En nærmest beskjeden, men bestemt framtoning har preget Ole Henrik Magga i alle år. Han ledet Norske Samers Riksforbund, og da striden om kraftutbygging i Alta-Kautokeino vassdraget var på det heteste, manet han til ro og brukte myndighetenes egne lover, blant annet kulturminneloven, for å stanse anleggsarbeidet. Han fryktet at liv skulle gå tapt, spesielt da samer sultestreiket foran Stortinget.

– Jeg var mot sultestreiken i 1981. Men streiken i 1979 støttet jeg. Vi maktet å stanse mange som ville bruke dramatiske virkemidler, men de sultestreikende lyttet ikke til min oppfordring. Jeg kjente dem alle, de var og er mine venner, jeg kjente deres foreldre og familie. De var unge, engasjerte og målbevisste. Det verste som kunne skje var at de ble skadet og endog døde, det var tunge dager, og det var mer dramatisk enn det som kom ut, sier han.

Fakta:

Ole Henrik Magga

Alder: 70 år.

Yrke: Professor emeritus og travel pensjonist.

Sivilstand: Gift med Lajla, lærer og reindriftssame fra Sverige. To barn, nå dessverre bare ett, og et barnebarn.

Hvor er du i livet: Midtveis og klar for nye 70 år. Men er realist og håper at helsa holder.

på sparket

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Den første samiske forfatter, Johan Turi, «Muitalus sámiid birra» (Min bok om samene). Den kom ut i 1910, er blitt oversatt til mange språk og er en nøktern og viktig faktabok om samenes liv.

Hva er din favorittfilm?

– Den første filmen jeg så, var «Same Jakki», der Per Høst og Anders Penta var regissører. Jeg hadde mareritt hele natta, spesielt etter scenen om han som omkom i Seilandsjøkulen. Da den nye versjonen ble laget, var jeg leder i Oslo Sameforening og hadde en liten rolle i filmen.

Hvilken musikk lytter du gjerne til?

– Jeg lytter gjerne til joik, og klassisk musikk som Strauss, Tsjajkovskij og Beethoven. Også urfolksmusikk, spesielt fra Amerika. Jeg klimprer selv litt på gitar og drømmer om å anskaffe et gammelt piano.

Talsmannen

I ettertid fikk Magga godord fra mange hold, også politiet, for å ha holdt demonstrasjonene på et ikke-voldelig nivå. Demningen i elva har seinere blitt en bauta over dem som egentlig vant kampen: samene. Og myndighetene lærte at man må spørre før man tar seg til rette. Magga oppnådde mye via forhandlinger og deltok selv ikke i ulovlige aksjoner.

Lenkegjengene førte til at flere ble oppmerksomme på den norske minoriteten. Kampen mot kraftutbygging og naturødeleggelse ble til en kamp for samiske rettigheter.

Det ble etablert et samerettsutvalg, som igjen førte til etablering av et samisk parlament. Her var Magga første president og fikk bygd opp et politisk og administrativt rammeverk som mange av verdens urfolk har dratt nytte av. En ny grunnlovsparagraf om samenes rettigheter ble også vedtatt.

Og ikke minst: Magga skapte nettverk og relasjoner, og fikk samene selv, både de på vidda og de langs kysten, til å vise stolthet for sine røtter, språk og kultur. Magga fikk opp øynene til dem som ikke hadde hørt om samer før.

Hjalp til hjemme

Gjennom sitt 70-årige liv har Ole Henrik Magga vært innom de fleste epoker av hvordan storsamfunnet har behandlet samene. Han har erfart at samer har blitt dårligere behandlet enn nordmenn, og at samer er blitt sett på som mindre­verdige. Men han har også sittet ved kongens bord, hatt sentrale roller i FN, tatt opp saker med noen av verdens mektigste og opplevd at forholdene har blitt bedre.

Kontrastene er store. Magga har ledet FNs permanente urfolksforum, med 500 millioner medlemmer. Og han har tatt seg fri for å delta i reinflytting, eller for å fiske sik. Akkurat det med sik er viktigst, og den fisken er mye bedre enn laks, ifølge friluftsentusiasten.

Fiske har imidlertid ikke alltid vært bare en fritidssyssel.

– Min mor var 19 år da hun fikk meg. Hun var tjenestejente i Nord-Finland, og han som ble min far, ville ikke ha noe med verken meg eller med min mor å gjøre. Jeg vokste opp hos min mor og mine besteforeldre, som var gårdbrukere, og husker det som en god tid. Bedre barndom kan man ikke ha, sier han.

Magga jobbet på gården og deltok på garnfisket. Å samle mat til vinteren var viktig, og unge Magga forsto alvoret. Et sitat fra bestefaren har han tatt med seg «Uten deg, gutten min, ville vi ikke klart oss».

Moren fikk et barn til uten å være gift. Hun oppsøkte helsevesenet som var norsktalende, og hun undertegnet på det hun trodde var en avtale om behandling. I stedet ble sønnen adoptert bort, mot hennes vilje og uten at hun fikk noen orientering på et språk hun forsto.

– Min bror vokste opp i Alta og Kautokeino, og vi har holdt kontakt med ham. Den urettferdige behandlingen mor og han fikk, glemmer vi aldri, sier Ole Henrik Magga.

Møtet med faren

Magga har sin fars etternavn, og da hans egne barn var voksne, oppsøkte de faren og bestefaren. Det ble et rart møte, men likevel godt for alle.

– For meg var det viktig at mine barn skulle ha møtt sin bestefar.

Han husker moren som et fantastisk menneske, kvikk, arbeidsom og blid. Hun sydde, lagde mat, stelte barn, hogde ved, slaktet rein, tørket høy og var i aktivitet fra tidlig morgen til sein kveld.

– Kvinnens jobb i det samiske dagligliv var og er tyngre og mer krevende enn mennenes. Via min mor har jeg fått stor respekt for kvinner, sier Magga.

Så giftet moren seg med reineier Anders Gaup, og unge Magga fikk en fot i rollen som fastboende gårdbruker og en fot i reindriften som følger flokkene mellom vidda og kyst.

Etter hvert ble de åtte søsken, som alle har markert seg både som kunstnere, reineiere og politikere.

Sju år gammel så han sjøen for første gang. Sammen med sin reindriftsfamilie var de på vårflytting til Stjernøya i Alta.

– Synet av havet gjorde noe med meg. Det var en verden der ute. Selv mine møter med noe av verdens flotteste natur, overskygger ikke synet av Altafjorden denne vår­dagen, sier han.

Skolelyst

Alle har hørt historien om samebarns møte med skolen, der en norsktalende lærer underviser, og bare barn av prest og lege forstår hva som sies. Magga var en av dem som ikke forsto, men han snur det til noe spennende.

– Vi leste fra norskboka uten å skjønne innholdet, men jeg husker de fine bildene. Jeg fikk fort sansen for tall og regning. Dermed måtte jeg lære meg teksten når regnestykket begynte med: «Per har seks epler, og skal dele likt med Ola …» Jeg lærte norsk litt og litt, og tolket gjerne for mine medelever, sier han.

I femte klasse fikk han samisk­talende lærer. Ola Årseth var skolestyrer og snakket språket. Magga husker ennå historiene han fortalte om istida og mammuten.

Han husker også kveldene på biblioteket med samisktalende lærer Anders Bongo, som med balloptikon viste spennende bilder fra Roald Amundsen og hans menn som erobret Sydpolen.

– Lærerne hadde nok instruks fra høyere hold om å bare snakke norsk til oss, men Bongo lot seg ikke lede av instrukser, ler Magga.

Den fineste musikken

Joik og salmesang er ofte motsetninger i den samiske verden. De kom inn i unge Maggas liv via en joikende bestemor og en bestefar som foretrakk salmesang.

– Joik er en helt naturlig uttrykksform. Gjennom den uttrykkes tanker og følelser. Joik er verken stygt eller galt. Tvert imot er det den fineste musikk jeg vet om.

Da tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø og leder av Nobelkomiteen, Ole D. Mjøs, skulle hylles på sin 70-årsdag, var gaven fra Magga en sang. Fra scenen opplyste han at samiske salmer ofte har mange vers: «Den jeg nå skal synge, har 32. Dere tror sikkert jeg bare skal ta første og siste, men det skal jeg ikke», sa han.

Mjøs, en gammel venn og samarbeidspartner – på samisk gáimmežat, navnebrødre – entret scenen og kunngjorde: «Jeg kjenner kun én statsmann. Det er Ole Henrik.»

Ut av Oslo

Gymnas var lenge et fremmedord for samisk ungdom, men Magga ble sendt på gymnas i Asker. Den unge samegutten bodde på hybel hos hyggelige mennesker like ved Skaugum.

Han tok reallinja, gjorde det godt, og begynte på Universitetet i Oslo. Først ble han anbefalt å gå videre innen medisin, men han oppdaget at universitetet også hadde samisk som fag. Allerede på gymnaset var han opptatt av samisk politikk, og en debatt mellom Einar Gerhardsen og Anders Lange styrket hans interesse. Han ble medlem og etter hvert leder av Oslo sameforening.

– Å bli i Oslo og gjøre en akademisk karriere var aldri aktuelt. Jeg skulle nordover, og jeg er i dag svært glad for at Samisk høgskole ble etablert i Kautokeino. Denne etableringen av et kunnskapssenter midt i de samiske kjerneområdene var utrolig viktig og har betydd svært mye for mange, sier Magga, som først var professor i finsk-ugriske språk i Oslo og seinere i samisk ved høyskolen.

Mye heder har det blitt i inn- og utland, og Magga setter pris på hederen. Men noe er mye viktigere:

– At samene blir mer sett og forstått, er det viktigste. At verdens urfolk etter hvert får sine rettigheter, er noe vi alle skal være glade for, sier han.

oler@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. oktober 2017 kl. 13.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk