Klassekampen.no
Fredag 15. september 2017
Stopp rødlistepolitikken! Ulven er det grelleste eksempelet på feilprioritering av myndighetene, skriver forfatteren. Her aksjonerer dyrevernsorganisasjonen NOAH. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix
Kampen for rødlistede arter er en feilprioritering. Myndighetene bør slutte å høre på miljøorganisasjoner.
Miljøpolitikk på ville veier

Kronikk

Da Gro Harlem Brundtland avsluttet konferansen om bevaring av biologisk mangfold i Rio de Janeiro i 1991, var det lagt et godt grunnlag for å arbeide målrettet videre med å bevare verdens artsmangfold. Det viktigste budskapet til verdens ledere var å arbeide for en bærekraftig utvikling for alle sektorer. Det innebærer å sikre en likeverdig balanse mellom biologiske, sosiale og økonomiske verdier slik at det kan produseres mat og velferd for menneskene uten at verdens arter trues. Denne balansen har etter hvert endret seg i en uheldig og delvis skadelig retning for bevaring av det biologiske mangfoldet.

Pådriverne i denne utviklingen er enkelte miljøorganisasjoner som en kan mistenke å ha en sterk agenda knyttet til medlemsverving, framfor målrettet arbeid med å sikre det biologiske mangfoldet.

Her til lands føres denne kampen blant annet på grunnlag av den norske rødlista. Dette er en opplisting av arter sortert etter hvor truet arten er i Norge. Miljøorganisasjonene demonstrerer og aksjonerer hver gang økonomisk aktivitet berører områder med slike arter.

Antall arter på rødlista benyttes også som dokumentasjon på hvor vellykket eller mislykket miljøarbeidet i ulike sektorer er. Det høres umiddelbart fornuftig ut, men er i virkeligheten en dårlig indikator på utviklingen. I Norge er det så langt registrert cirka 21.000 arter, men en mener at det totale artskartet vil vise nærmere 40.000 arter. De som ennå ikke er registrert, er trolig i hovedsak arter som av ulike grunner forekommer i lite antall. De fleste av disse har liten verdi for bevaring av biologisk mangfold i Norge. Dette av den enkle grunn at de befinner seg i sitt absolutt ytterste utbredelsesområde her i landet, men forekommer i stort antall globalt. De har likevel, på grunn av sin sjeldenhet i Norge, potensial til å havne på den nasjonale rødlista. Å rette fokuset i miljøarbeidet mot disse artene bidrar lite til sikring av biologisk mangfold og drar fokuset bort fra det som er viktig. En nasjonal rødliste er ubrukelig i forvaltningen av arter dersom den ikke har en global rødliste som utgangspunkt. Arter som knapt finnes i Norge, og som ikke finnes på den internasjonale rødlista, har ikke noe på en nasjonal rødliste å gjøre! Av totalt 4438 rødlistede arter i Norge, er det bare 53 arter som er med både på den globale og den norske rødlista.

Dessverre er miljømyndighetene i stor grad påvirket av miljøorganisasjonene, og politikerne følger sitt byråkrati. Årsaken kan være mangel på kunnskap, men mer sannsynlig er det de politiske konsekvensene politikerne er redde for. Dermed har feilprioriteringene blitt en del av gjeldende politikk! Noen rødlistearter trenger beskyttelse i Norge, men mye viktigere er det å ta vare på ansvarsartene og nøkkelartene vi har. Manglende kunnskap om disse artene er en direkte følge av feilprioriteringene i dagens miljøpolitikk.

En ansvarsart er en art med liten global utbredelse og hvor mer enn 25 prosent av totalpopulasjonen finnes hos oss. Den kan derfor forekomme i ganske stort antall her, men er likevel globalt truet. Vi kjenner knapt betegnelsen eller noen av artene, men villrein og fjellrev er to av de. Miljøorganisasjonene er lite interessert i disse, for hvem vil vel støtte en aksjon for en jaktbar art som villrein? Muligheten for å få folk engasjert i slike saker er liten, siden artsutbredelsen kan være stor her til lands.

Feilprioriteringene er politisk bekreftet når statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og miljødepartementet (KLD) står fram og forklarer at det er en del av naturens gang at en ulv herjet i en fødselsflokk med villrein tidligere i år! Miljøorganisasjonene var øredøvende enige med sin taushet.

En nøkkelart er en art som forekommer i store forekomster og som er viktig for overlevelse og utvikling for svært mange andre arter. Blåbær er en slik art, men hvem blir vel med og aksjonerer selv om arealene med blåbærmark skulle bli redusert med 30 prosent og medføre en vesentlig trussel for flere arter? Bier og humler er avhengige av blomstringen på lyngartene. Nasjonale nøkkelarter, som er truet som følge av klimaendringer eller feil forvaltning, bør overvåkes i egne programmer. Det skjer bare i begrenset omfang. Miljøorganisasjonene er fraværende i dette saksområdet. Noen ganger snus til og med rødlista fullstendig på hodet. Det skjer når arter som mårhund og villsvin gjøres fredløse selv om de forekommer svært sjelden. Hadde det dreid seg om en ny sopp- eller lavart, ville den sikkert havnet på rødlista. Villsvinet bekjempes av hensyn til grønnsaks- og potetdyrkere, fordi villsvinet kan påføre produsentene skade i sitt matsøk.

Det mest grelle eksemplet på myndighetenes feilprioriteringer er knyttet til ulv. Svenske myndigheter har arbeidet aktivt for utsetting av både voksen ulv og valper fra blant annet Russland. Hvorfor er det så mye hemmelighold om de nye ulvenes opprinnelse? Ulven hevdes å være en viktig del av økosystemet i vår natur. Men ingen påstår at vi må sette ut gjedde i alle vann, selv om gjedda har samme økologiske funksjon i vann som ulven har på land.

Ulv finnes i titusentall verden over. Den er verken en ansvarsart eller en nøkkelart i Norge. I enhver annen sammenheng ville slik reetablering av en art, uten kunnskap om genetisk opphav eller konsekvenser for miljø, næringsliv og folk, bli karakterisert som miljøkriminalitet! I kampen for vern av ulven, er de fleste miljøorganisasjonene likevel ekstreme i sine aksjoner. Organisasjonenes grep om miljømyndighetene synes å være så omfattende at regjeringen og forvaltningen ikke vil eller tør å følge opp Stortingets ulveforlik eller pålegg! I stedet gjemmer de seg bak konvensjoner, lover og forskrifter. Det er en demokratisk krise!

Miljøpolitikken på dette området er på ville veier og lite rasjonell for bevaring av det biologiske mangfoldet i vår natur. Feilprioriteringer fører til manglende fokus på de viktigste tiltakene. Staten bruker store ressurser på forvaltning av arter som har liten betydning for bevaring av biologisk mangfold. Forekomster av rødlistede arter, med stor global utbredelse, kan føre til at private og offentlige investeringer og bærekraftig bruk av naturen forsinkes, fordyres og i noen tilfeller forhindres uten at vesentlige miljøfordeler oppnås. Nå trenger vi politikere som har et selvstendig syn på miljøpolitikken, som tar avstand fra miljøorganisasjonenes aksjonsfokus og som har kraft til å sørge for at prioriteringene i miljøpolitikken blir tjenlige i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i et globalt perspektiv.

En fortsettelse av dagens politikk vil påføre både miljøet og våre sosiale og økonomiske verdier betydelige og unødvendige skader!

rolfhat@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 16. oktober 2017 kl. 13.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk