Klassekampen.no
Fredag 15. september 2017
På våt bakke: Elida Dimas fra Immokalee i Florida bodde i en bobil og leide ut en annen, og mistet både hus og inntekt da orkanen Irma raste gjennom forrige helg. Foto: Gerald Herbert, AP/NTB Scanpix
Mens stormer og ekstrem nedbør herjer, drar verdens rikeste opp i høyden.
Trygg grunn

Den kanadiske protestsangeren Geoff Berner sang det allerede for flere år siden: «You and me baby, we’re going to watch the poor drown. ‘Cos the rich are gonna move to the high ground». Kynisk, men også aktuelt nå som orkanene Harvey og Irma har etterlatt seg ufattelige ødeleggelser på et par uker. For som vanlig er det de fattigste iblant oss som vil føle følgene hardest, og lengst.

Hvorfor det? Vinden gjør da ikke forskjell på fattig og rik? Nei, men da tenker du bare på den direkte faren for en orkan. Evnen til ødeleggelse ligger ikke bare i vindhastigheten, men også i stormflo og uante mengder nedbør. Bare se hvordan Harvey dundret gjennom Houston for et par uker siden. Problemene der oppsto ikke på grunn av den sterke vinden, men fordi det var den våteste orkanen som noensinne er blitt målt. Opp mot 1300 mm regn på bare en uke. Det er mer enn man får på et halvt år i Bergen. Eller halvannet år i Oslo.

De fattigste kunne ikke gjemme seg på et hotellrom langt unna for å stå stormen av, men satt fast i hus som sakte ble fylt av vann. Og mens det ikke bare var de fattige nabolagene som løp under vann, er de rike likevel bedre stilt. De har råd til forsikring eller nok sparepenger til å komme seg ovenpå igjen. Nei, jeg er ikke bekymret for motstandsdyktigheten til folk med penger. Mange av dem er allerede på jakt etter høyereliggende tomter.

Som om Harvey ikke ga nok motivasjon til det, kom Irma feiende inn bare en uke etter. Den kraftigste orkanen som er målt over Atlanterhavet noensinne, som på vei til Florida avla et besøk til den ene karibiske øya etter den andre og kun etterlot seg død og elendighet. Før stormen nådde fastlandet, kunne en observere et tog av små privatfly, ofte leid for tusenvis av dollar, som fløy ut av Florida. Selv evakuering gjør de superrike med stil.

Hvordan orkaner treffer ulikt, var mest synlig etter Katrina i New Orleans i 2005. De fattigste innbyggerne ble stappet som sild i tønne i en stadion for å vente til stormen var over, for så å bli overlatt til seg selv i flere dager. I tillegg var nabolagene deres dårligst vernet mot flom, som førte til at mange av dem som ble hjemme, druknet.

Langt unna USA er ting for øvrig ikke mye bedre. Mens hele verden fulgte med på nyhetene fra Houston, sto en tredjedel av Bangladesh under vann på grunn av den heftigste monsunen på mange år. I Bangladesh, India og Nepal omkom over 1200 mennesker. I august døde like mange på forskjellige steder i Afrika, på grunn av ekstrem nedbør og gjørme-strømmer i blant annet Nigeria og Sierra Leone. Men disse årlig tilbakevendende scener får selvsagt mindre oppmerksomhet i media enn når en orkan som Irma, med rekordhastigheter opp mot 300 kilometer i timen, raser mot et rikt vestlig land. Også når det dreier seg om oppmerksomhet for naturkatastrofer, er noen likere enn andre.

Det store spørsmålet er om alt dette har med klimaendringer å gjøre. I mediene og av politikere ble det spekulert heftig i det. Er det riktig? Vel, det er uklart om orkaner vil forekomme oftere framover, men klimaendringene gjør dem sterkere. Blant pådriverne for orkaner er havvannets temperatur. Jo høyere den er, jo mer energi som kan føres inn i en storm, som gjør at intensiteten øker. Både under Harvey og Irma var havvannet usedvanlig varmt. Og ikke bare orkaner blir verre av en varmere klode. Også den sterke monsunen i Asia passer inn i dette mønsteret.

Vi vet at det rike, industrialiserte Vesten i stor grad er ansvarlig for det historiske utslippet av klimagasser, og dermed jordas oppvarming. Og ja, det gjør også oljelandet Norge medansvarlig. Når vi vet dette, ser de store politiske partienes atferd ut som kognitiv dissonans. Anerkjenne klimaendringene på den ene siden, uten å gjøre noe for å få egne bidrag ned. Tvert imot. Høyresida har gitt omfattende støtte til fossilindustrien, for eksempel til oljeleting i Barentshavet (en tillatelse som nylig viste seg å være basert på en gedigen regnefeil i et Excel-ark). På venstresida står Arbeiderpartiet klar i kulissene for å åpne for oljeboring utenfor Lofoten.

Velgerne synes tydeligvis at alt dette er helt i orden. Kanskje tenker de at klimaendringer først og fremst vil råke fattige mennesker i land langt unna, og ikke dem selv. Eller kanskje vil de ikke innse alvoret. For som Geoff Berner fortsatte i samme sang: «For every sad number that the scientists find, you get the feeling that some people really don’t mind».

frans-jan@thissideofthearctic.org

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 16. oktober 2017 kl. 13.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk