Klassekampen.no
Torsdag 14. september 2017
Kapitalen i krisens tid: En kvinne leser «Das Kapital» av Karl Marx ved det «midlertidige museet for den moderne Marx» i Chemnitz (tidligere Karl-Marx-Stadt) i 2008. Foto: UWE MEINHOLD, AFP/NTB scanpix
Velferdsstaten har gjort marxismen irrelevant. Det er på tide å vende tilbake til Karl Marx, skriver Oscar Dybedahl.
Hva skal vi med Kapitalen?

«Den mest fryktinngytende missil som noensinne har blitt slynget mot borgerskapets hoder», skrev Karl Marx selv om boka han i dag publiserte for 150 år siden. «Kapitalen» skulle gi arbeiderbevegelsen politisk ammunisjon, slik at de kunne bruke neste økonomiske krise som foranledning til å erstatte kapitalismen med et samfunn av «fritt assosierte produsenter».

Den store økonomiske krisen av 1857 fikk Marx til å frykte at han hadde somlet for lenge, og at revolusjonen ville bryte ut før han rakk å ferdigstille boka som skulle hjelpe den fram. Da «Kapitalen» endelig ble publisert et tiår senere, sto ikke revolusjonen for døren og mottakelsen ble langt fra overveldende. Sensoren som vurderte den russiske oversettelsen, antok at «få vil lese den og enda færre vil forstå den». Marx raste mot stillhetens konspirasjon, mens hans livslange kamerat Friedrich Engels i en mislykket PR-jippo forsøkte å skape blest ved å skrive negative anmeldelser under et pseudonym – siden det ville vært bedre å få boka fordømt enn tiet i hjel.

Til tross for startvansker og et ikke helt fortjent rykte for å være en utrolig vanskelig bok, fikk «Kapitalen» med tiden en enorm leserkrets. I kjølvannet av den økonomiske krisen i 2008 meldte en rekke aviser at «Marx er tilbake», siden restlagre av «Kapitalen» ble utsolgt og det totale salget mangedoblet fra tidligere år. Selv aviser som Financial Times og The Economist trykket essays om Marx og intervjuer med banksjefer som lovpriste marxistiske innsikter om drivkreftene bak økonomiske kriser og spekulasjonsbobler.

Fakta:

Kapitalen 150 år:

• Das Kapital (Kapitalen) er et bokverk i tre deler skrevet av tyskeren Karl Marx. Boken er en kritisk analyse av kapitalismen.

• Verkets første bok kom ut 14. september i 1867. Marx døde imidlertid før de resterende bindene kunne utgis, men andre og tredje bok ble fullført av vennen Friedrich Engels og utgitt i henholdsvis 1885 og 1894.

• En såkalt fjerde bok, «Teorier om merverdien» ble gitt ut i en redigert utgave av Karl Kautsky i årene 1905–1910, det opprinnelige manuskriptet ble først gitt ut i 1956.

• En norsk utgave ble påbegynt på 1930-tallet, oversatt av Johan Vogt og Erling Falk, som imidlertid døde før oversettelsen var ferdigstilt. Pax forlag ga på 1970-tallet ut forkortede versjoner av alle tre bind.

Forfatteren:

• Oscar Dybedahl studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.

Det som opprinnelig satte «Kapitalen» på kartet var likevel ikke halvhjertede omfavnelser fra økonomer og finansfolk, men framveksten av sosialistiske massebevegelser og partier, som skjøt fart etter Marx’ død i 1883. Sosialistbevegelsen har alltid vært sammensatt, og partiene i Den annen internasjonale var et eklektisk virvar der folk hentet sin sosialistiske overbevisning fra svært ulike prinsipper og tenkemåter. Slike som Karl Kautsky, en lederfigur i internasjonalen som ble kjent som «marxismens pave», satte derfor i gang med et målrettet arbeid for å gjøre marxismen til sosialismens offisielle credo, for å gjøre bevegelsen mer sammensveiset og handlingsdyktig.

Å skape en samlende organisasjonsideologi ut fra en tekst som «Kapitalen» var ingen enkel oppgave. I første omgang falt det på Engels å popularisere Marx’ utilgjengelige innsikter, og for så vidt også å ferdigstille dem, ved å få publisert andre og tredje bind av «Kapitalen». Kautsky hadde også gjort sitt, blant annet ved å danne månedstidsskriftet Neue Zeit og skrive en mye lest innføringsbok. I 1906 ble en marxistisk partiskole dannet i Berlin. Med dette fikk «Kapitalen» et langt større publikum, men ofte gjennom populære innføringer som ikke kunne yte originalen rettferdighet. Selv hadde Marx avvist at han forsøkte å utvikle et helhetlig sosialistisk tankesystem. Besøkende hos Marx som uttrykte sin beundring for hans verker, fikk raskt et irritert svar tilbake: «hvilke verker?». Som Eric Hobsbawm påpeker i boka «How to Change the World» kunne det ved Marx’ død se ut til at han bare hadde et par briljante politiske pamfletter og ett bind av det planlagte firebindsverket «Kapitalen» å vise til. I den grad det kunne være snakk om en «marx-isme», måtte det være et åpent og i stor grad uferdig prosjekt. Men slikt egnet seg ikke som en samlende ideologi for sosialistbevegelsen. Marx’ lære ble framstilt ikke bare som en helhetlig diagnose av det kapitalistiske samfunnet, men av selve historiens og naturens virkeprinsipper. Som Lenin sa, var Marx’ lære «fullstendig og harmonisk», og kunne gi «menneskene et helstøpt livssyn».

Selv om det er forståelig at marxismen fikk denne alt-forklarende tonen, så egner en slik tone seg ikke så mye for vår tid. Kanskje er det beste derfor et skritt tilbake fra marxismen, til Marx, for å anvende og videreutvikle det åpne og ufullendte prosjektet han forsøkte å sette i gang.

«Kapitalen» presenteres ofte som et bidrag til økonomisk teori, i fortsettelsen av klassiske politiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo. Enhver leser vil likevel raskt oppdage at dette ikke er en helt tilfredsstillende beskrivelse. Boka inneholder like lange historiske beskrivelser av barnearbeid, sult og streik – som den inneholder økonomisk stoff om hva verdi er og hvorfor kriser oppstår, og sosiologiske refleksjoner om klassedeling. Den virker umulig å plassere i det ene eller andre fag, siden den heller ikke ble skrevet som et bidrag til en kollegial fagdebatt. Den er skrevet som en håndbok om å kjempe mot og oppheve kapitalismen, der det trekkes innsikter fra ulike vitenskaper, men med et annet formål enn å «bidra» til dem.

En måte å bane veien for samfunnsendring var kritikk av de tankeformer som legitimerte de kapitalistiske samfunnsforholdene som rettferdige og naturlige. Kapitalisten har rett til sine profitter fordi han tar en risiko, leste Marx hos de liberalistiske økonomene. Men dette kan ikke være annet enn en sirkelslutning, siden også arbeideren tar en risiko ved å utsette seg for arbeidsulykker, et farlig arbeidsmiljø, arbeidsløshet og så videre. Dersom det virkelig er risiko som avgjør hvem som fortjener profitt og store rikdommer, virker det umulig å med dette begrunne dagens eiendomsstruktur, der fordelingen av rikdom heller virker omvendt proporsjonal med fordelingen av virkelig risiko.

I tillegg til å utfordre legitimerende forestillinger om retten til profitt, forsøker Marx å historisere kapitalismen ved å vise at samfunnsforhold og institusjoner som vi tar for gitt som naturlige og nødvendige – som det «frie» lønnsarbeidet – har en bestemt historisk begynnelse med kapitalismen. Lønnsarbeidet og kapitalistiske institusjoner har oppstått historisk, og kan derfor forsvinne gjennom historien. Og de har ikke bare oppstått; de oppstod på en bakgrunn av brutale og voldelige historiske prosesser. Gjennom en serie av rov, vold og folketerror oppstår arbeiderklassen, først ved at blivende arbeidere løsrives fra jorda og muligheten til å sørge for eget underhold uten å selge seg som lønnsarbeidere. Deretter ble de lært en lekse i arbeidsetikk gjennom trusselen om fengsling i og tvangsarbeid gjennom arbeids- og fattighus, en voldelig disiplinering som for øvrig ble klekket ut av den store liberalistiske etikeren Jeremy Bentham.

Dette blikket på kapitalismens voldelige bakgrunn fører raskt til et syn på Marx som utdatert for vår tid. Dersom poenget var at arbeiderne må ha det elendig – og stadig få det verre – virker dette riktignok vanskelig å forene med de skandinaviske velferdsstatene. Men dette er ingen god lesing av Marx. Poenget kommer bedre fram om vi snur det rundt, og stiller spørsmålet om hvordan velferdsstaten framstår, med Marx’ egne begreper og framgangsmåte som utgangspunkt.

Umiddelbart virker uttrykket «velferdsstat» bare som et overforenklet øyeblikksbilde av et bevegelig kampforhold mellom grupper i samfunnet som kjemper for sine respektive interesser. Ikke bare er velferdsstaten på denne måten en prekær landevinning – den er også et tvetydig framskritt. Retten til fast ansettelse, velferdspermisjon og pensjon ble vunnet i bytte mot en kraftig svekkelse av arbeidernes egen suverenitet, ved anerkjennelsen av kapitalistenes «styringsrett» i bedriften og kraftige innsnevringer av streikeretten. Selv om velferdsordningene angripes av høyresiden og arbeidsgiverorganisasjonene, så er det knapt noen som tar til orde for å reversere den andre siden av «klassekompromisset».

I ettertid har politikken om uavhengig sentralbanker, konstitusjonelle gjeldstak og tilsvarende blitt fremmet av den innflytelsesrike nyliberalistiske public-choice-teorien nettopp som en måte å svekke interessegruppers (særlig fagforeningers) påvirkningsmakt. Hva har denne utviklingen gjort med kampforholdet i samfunnet – og de langsiktige betingelsene for velferdsstaten? Om vi retter fokuset på dette som en prosess der arbeiderne taper «suverenitet», kan vi kanskje også øyne en viktigere trussel mot velferdsstaten enn den som stammer fra «globaliseringens» uthuling av nasjonale suverenitet, som har fått uforholdsmessig mye oppmerksomhet.

Dermed er det virkelige spørsmålet kanskje ikke om velferdslover kan forenes med Marx, men om de kan forsvares uten denne innsikten fra Marx.

Ingen hevder i dag at «Kapitalen» er fullkommen – den ble ikke engang ferdigskrevet. Men boka er en viktig påminner om at man for å drive politikk i og mot et kapitalistisk samfunn, må forstå hva slags samfunn det er og hvordan det utvikler seg over tid. Den er en advarsel mot å havne inn i pragmatiske feilslutninger om at en kritisk samfunnsteori er mindre viktig «i praksis» enn paroler og politiske krav. Og den peker til at det finnes urett og sosiale problemer som bare kan finne sin løsning når den enorme utvikling av menneskehetens behov og evner under kapitalismen, benyttes til å overvinne kapitalismen selv.

Hvordan dette skal gjøres er fortsatt et åpent spørsmål, men Marx gir i det minste noen rettesnorer.

Artikkelen er oppdatert: 13. oktober 2017 kl. 12.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk