Klassekampen.no
Tirsdag 12. september 2017
Et verdig farvel: Sykepleiere møter døden med jevne mellomrom.
Noen ganger har vi en fordømt plikt til å la være å ta hensyn til budsjett.
En hånd å holde i

Jeg hadde egentlig aldri tenkt at jeg skulle bli sykepleier. Men da jeg først ble det, hadde jeg heller ikke egentlig tenkt på at jeg noen gang skulle være nødt til å dekke over noens ansikt, for godt. Jeg hadde heller ikke tenkt på at jeg kunne komme i en situasjon der jeg ville være den siste noen så, eller hørte. Noen som jeg egentlig var en fremmed for.

På sykehuset møter vi døden med jevne og ujevne mellomrom. Til intensivavdelingen kommer de som er alvorlig og kritisk syke. Selv om de fleste overlever, er det noen som ender livet sitt hos oss, når kroppen ikke lenger klarer belastningen sykdommen gir. Noen ender sitt liv med alle de nærmeste stående rundt sengen, eller sittende på en stol mens de hvisker inn i øret: «Jeg er glad i deg». Noen har en datter ved sin side, datteren som han ikke hadde besøkt på 15 år. Hun som var den eneste som dukket opp da han ble syk, og som holdt ham i hånden til det var over.

Noen har ingen ved sin side. Da er det bare vi som har som jobb å være der, som er der. Da er det vi som holder i hånden og som klemmer den av og til for å minne om at de ikke er alene, og den siste de hører stemmen til, er en fremmed.

Og når døden har inntrådt, lukker vi døren inn til rommet og trekker ned persiennene slik at ingen skal se inn. Så jobber vi stille sammen. Effektivt, men rolig. Lave stemmer, senket blikk. Vi fjerner utstyr og skifter bandasjer og steller og vasker den som er død. Grer håret slik at det ligger fint, skifter sengetøy og rydder, og henter skuffen med de kunstige stearinlysene og den lille hvite duken og koppen med en rose i.

Og så prøver vi å gjøre det fint og verdig slik at familien kan få være der og ta farvel og klemme på. Hvis de vil. De kan la være å klemme på, hvis de ikke vil. Noen vil bare være. Snakke. Se. Gråte. Og så bruker de den tiden de vil bruke.

Når familien har gått, pakker vi varsomt den døde inn i et rent laken og dekker over med et vakkert pledd. Det å dekke over er for meg alltid det vanskeligste. Det er så endelig, det er ingen vei tilbake da. Jeg blir aldri vant til å dekke over noens ansikt, og jeg holder alltid pusten akkurat idet jeg gjør det. Etterpå vasker jeg hendene og går på vaktrommet og får nylaget kaffe og et smil av koordinatoren som passer på at jeg får ta imot den minst syke pasienten neste gang.

I avisene står det nå og da at folk dør alene fordi ingen har tid til å sitte hos dem. Noen ganger leies det ikke inn en ekstra person til å være hos den som er i ferd med å dø. Jeg har opplevd det selv. At pasienten min døde mens jeg ikke var der, fordi vi var for få på jobb. Mange ganger har jeg lurt på om han tenkte på det.

Budsjettene gir sjelden rom for ekstra omsorg. Men de gangene det trengs, har vi en fordømt plikt til å la være å ta slike hensyn. Særlig når noen er alene og skal dø. Da må vi faktisk sørge for at vi er den siste de ser, i stedet for at det siste de ser er ingen.

gro.lillebo@gmail.com

«Jeg blir aldri vant til å dekke over noens ansikt»

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 14.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk