Klassekampen.no
Tirsdag 12. september 2017
Et askebeger til besvær

Hørte nettopp at Ole er død. Og minnes årene rundt 1970 hvor vi inntok en del halvlitere sammen på terrassen til Kunstnernes Hus. Saftig i språket var han, for eksempel om det nye muséet på Høvikodden som av radikale kunstnere ble karakterisert som ekkelt kunstmausoleum – en getto som burde sprenges.

«Enig,» sa Ole. «Så du pressebildene, skipsreder Onstad, Sonja Henie, prinsessene Ragnhild og Astrid – jøjemeg! Herrene i mørk dress, hvitt tørkle i brystlomma, skinnende svarte sko – identiske! Og damene: Lyse, knekorte kreasjoner, hvit håndveske og hvite vanter, alle tre – som glansbilder på glinsende papp!»

Og i samme stil en tid seinere: «Jøss, for en happening på Høvikodden i går! Willy Storn, med svart hår og skjegg som en Mefisto, slapp ned buksa og viste ræva til den lamslåtte forsamlinga. Mens Per Kleiva krøyp rundt på alle fire og bjeffa – som borgerskapets skjødehund. Jeg savna bare litt spy på plysjen og borgerfruenes kjoler!»

Ja, et fullstappet møte på Høvikodden var blitt dramatisk. Den kristelige kulturredaktør Egeland i Morgenbladet holdt foredraget: «Hvor går den moderne kunst?» – og hvor det altså sprakk for noen. Det ble skandale – de fisefine fikk seg en støkk. En herjende bande kunstnere, het det i Morgenbladet. Og Anders Lange, som ikke hadde vært der, anmeldte Willy Storn for blotting.

Kort etter besøkte jeg Ole på hybelen. Storn var nå tiltalt for krenking av sømmelighet og hadde også uttalt obskøniteter. «Storns innsats var på et høyere nivå enn først antatt,» sa Ole anerkjennende. Og leste fra en avis: «På podiet, vendt mot ca. 200, blottet han sitt kjønnslem, og umiddelbart deretter, i vestibylen utenfor møtesalen, lot han sitt vann i et askebeger som stod på gulvet.» Ole flirte. «Han svingte altså med staven og får nå 500 i bot eller 30 dager. Jeg gir en femmer til kronerullinga!»

På golvet tronet et stå-askebeger. «Hvor har du fått det fra?» spurte jeg. «Knabba det på Høvikodden,» svarte han kry, «det er det Willy Storn pissa i. Det skal jeg oppbevare inntil et Kunstens Historiske Museum er oppretta. En relikvie.» «Men hvordan vet du at det er dette?» «Det stod nærmest salen og lukter piss.»

Jeg tok en sniff: «Pisslukta er innbilning.» Men Ole var sikker i sin sak: «Urinen har fordampa, men forskere vil få det analysert og slå fast at dette er det riktige!»

Mange år er gått, og Ole er borte. Men hvor er det blitt av askebegeret?

pevelde@online.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 14.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk