Klassekampen.no
Tirsdag 12. september 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Poetokratiet i Norge døde muligens med Bjørnstjerne Bjørnson. Men vi trenger fortsatt kunsten for å åpne våre sanser og sinn.
Ordene før de gode gjerninger

Den 5. juli 1994 besøkte jeg Sarajevo for første gang; en beleiret by, der jeg hvert øyeblikk ble minnet om krigen som pågikk. Jeg var der i fem dager, de lengste dagene i mitt liv. En dag var jeg innom en kunstutstilling. På den ene veggen kunne jeg lese en kort tekst, gul skrift mot sort bunn, et sitat fra 1793 av forfatteren Avigdor Pawsner. Teksten var skrevet på tysk, så den var forståelig også for meg:

Hvis du søker helvete, spør en kunstner hvor det er. Hvis du ikke finner noen kunstner, da er du allerede i helvete.

Jeg tror dette er den sterkeste påminning om kunstens nødvendighet jeg noen gang har sett. Der og da var dette ikke bare en flott formulering; det var en rystende sannhet.

Hvis jeg skal innsnevre temaet til diktere og dikterkunst, vil jeg begynne med Bjørnstjerne Bjørnson, «denne merkverdigste av alle merkverdige personer som har budd i Norge», slik biografen Edvard Hoem karakteriserer ham.

I 1910, da Bjørnson lå på dødsleiet i Paris, fikk han en dag lest høyt for seg en avisnotis om noen fattige, polske arbeiderkvinner. De hadde startet en innsamlingsaksjon til kolleger som var enda verre stilt enn dem selv. Bjørnson reagerte bjørnsonsk og sa at de måtte takkes. Han ville skrive et dikt til dem! Han rakk ikke mer enn overskriften før hånda sank ned: «De gode gjerninger redder verden. Tilegnet de polske fabrikpiger.»

Fakta:

Fakta:

• I forbindelsen med tildelingen av den internasjonale Bjørnson-prisen til Bruce Springsteen arrangerte Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet seminar på Aulestad i Gausdal forrige helg. Denne teksten er en innledning Inge Eidsvåg holdt til seminarposten «Kan kunstnere utgjøre en forskjell?» søndag 3. september.

• Inge Eidvåg er forfatter og tidligere rektor ved Nansenskolen på Lillehammer.

• Eidsvåg diskuterer i denne teksten kunstens politiske potensial.

Bjørnson skrev ikke at velvalgte ord redder verden, men «gode gjerninger». Han visste selvfølgelig at ord ofte går forut for handlinger. Det var hans diktning som både ga næring til hans samfunnsinnsats, og som ga ham en talerstol. Litteraturen og livet måtte stå i menneskenes og samfunnets tjeneste, mente han. Derfor mislikte han at Ibsen bare konsentrerte seg om diktningen og brukte et par år på å skrive ett eneste skuespill. Og Ibsen innrømmet sin begrensning. I et brev til Bjørnson sier han at han ikke engang har «anlegg til å være statsborger; jeg er fullstendig talentløs i den retning». Men han roste Bjørnson for hans samfunnsengasjement og skrev at hvis han fikk bestemme, skulle følgende ord en gang innskrives på Bjørnsons minnestøtte: «Hans liv var hans beste diktning.» Bjørnson protesterte ikke mot dette, men skrev: «at være, hvor det netop galdt, det var mig næsten mer end alt, som ved min pen blev fæsted.»

Både Bjørnson og Ibsen fulgte Georg Brandes’ oppfordring om «å sette problemene under debatt». Og selv om Ibsen ikke engasjerte seg direkte i samfunnsdebatten, slik Bjørnson gjorde, så fikk hans diktning politisk betydning, både på kort og på lang sikt. Hva ville norsk kvinnebevegelse ha vært uten Nora, og hvem ville vi ha vært som folk uten Peer Gynt og Brand som speil og korrektiv?

Historikeren Ernst Sars (1835–1917) skrev i anledning Bjørnsons 70-årsdag i 1902 om dikterens betydning i norsk politikk, og han konkluderte han slik:

I sterkt bevægede Tider, naar de høieste og vanskeligste Opgaver melder sig til Løsning, kræves der Med­virkning af andre og større Kræfter. Politikere maa da finde seg i, at Poeter og Profeter blander sig ind i deres Bedrift med sin Fantasering og Moralisering; de maa finde sig i et sligt «Poetokrati» som det, hvorved de store Tider i norsk politisk Historie siden 1814 har været karakteriseret.

Hvis det 19. århundres politiske historie skulle skrives i to bind, kunne det første bind hete «Henrik Wergeland», det andre «Bjørnstjerne Bjørnson», mente Sars.

Poetokrati, dikterstyre, var et nytt begrep. Det karakteriserte et system der dikterne ikke bare var preget av samfunnet, men også var premissleverandører for politikken. Eller som Bertolt Brecht visstnok en gang sa: «Kunsten skal ikke være et speil vi setter opp mot samfunnet, men en hammer vi bruker til å forme det med.»

Det går an å argumentere for at poetokratiet i Norge døde med Bjørnstjerne Bjørnson. Ei ny tid var i emning, med urbanisering, industrialisering og demokratisering, der politikk og vitenskap fikk stadig større betydning. Knut Hamsun, som forsøkte å løfte arven etter Bjørnstjerne Bjørnson, demonstrerte ettertrykkelig hvor feil selv en nobelprisvinner i litteratur kunne ta – fra støtten til Quisling ved valget i 1936, angrepet på Carl von Ossietzky, «Kast børsa»-artikkelen i 1940 og til slutt de åttelinjede minneordene over Adolf Hitler i Aftenposten den 7. mai 1945. (I ettertid må vi vel også innrømme at heller ikke Bjørnson alltid utviste like stor dømmekraft. Verken da han ville gi russerne en isfri havn med jernbaneforbindelse i Nord-Norge, eller da han foreslo å gi Nobels fredspris til eneherskeren tsar Nikolai II.)

Det var som samfunns­debattanter både Bjørnson og Hamsun engasjerte seg i politikk og tok klare politiske standpunkt. Slik også Sigrid Undset gjorde, ikke minst under krigen. Men det var deres diktning som ga deres ord en spesiell autoritet.

Ml-erne på 1970-tallet forsøkte å gjenreise poetokratiet da de krevde at all kunst burde gå i proletariatets tjeneste. Dette kravet ble opprettholdt en kort periode, men ble etter hvert frafalt. Også de fleste ml-erne aksepterte at kunsten skulle være autonom, uten at det nødvendigvis trenger å være noen motsetning mellom det å være uavhengig og det å være politisk.

Vi har mange eksempler på at diktere kan utgjøre en forskjell, i den betydning at de vekker mennesker og på den måten bidrar til samfunnsutviklingen. Tenk bare på Camilla Colletts «Amtmannens døtre» (1854), Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» (1937); Inger Hagerups «Aust-Vågøy», skrevet i mars 1941; Jens Bjørneboes «Jonas» (1955), som var et knyttneveslag mot en stivnet skolesystem der dysleksi ennå ikke var oppdaget. Hva har ikke Astrid Lindgren, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly betydd for vår syn på barn og barndom? Et spesielt eksempel er Nordahl Griegs «Til ungdommen», skrevet i 1936. Dette diktet ble samtids­lyrikk etter 22. juli. «[K]jærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe / å halde hender er mektigere enn ladegrepet / eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat / eit vi er så mykje meir enn eit eg», skrev Frode Grytten i sitt sterke dikt i ukene etter tragedien. Å skrive dikt etter Auschwitz er ikke barbarisk, slik Theodor Adorno hevdet i 1951. Det er nødvendig!

Hva med forholdet mellom kunst og politikk i dag? I begrepet politikk legger jeg det å formulere mål for samfunnsutviklingen, prioritere, velge virkemidler og fordele verdier. Dette skjer i et samspill mellom stats­organene og det sivile samfunn. Begrepet kunst lar jeg her betegne skapende, utøvende eller tolkende estetisk virksomhet, for eksempel dans, teater, musikk, litteratur, billedkunst – for å nevne noen områder.

I dag er kampen om miljø og klima et av de mest brennbare tema i politikken. I den forbindelse ble Forfatternes klimaaksjon lansert i 2015. Den eksisterer fremdeles, men nå bare som egen nettside.

Dersom vi ikke har kunnskap om og føler en samhørighet med naturen, vil politisk bevisstgjøring antakelig heller ikke skje. Vi vil ikke bry oss om det vi ikke kjenner, og vi vil ikke beskytte det vi ikke bryr oss om. Vi trenger derfor et språk som levendegjør de følelsesmessige sidene ved klimaendringene – og der følelser har politisk relevans. Hvilket språk kan gi oss en forståelse for det vi mister når biene forsvinner? Hvordan kan mikroorganismer og mikroplast bli gjort synlig for oss? Hvem skal være talspersoner for de generasjonene som kommer etter oss? De som ikke ser oss i øynene og stiller krav. Jeg tror skjønnlitterære forfattere her har et spesielt ansvar. Ikke fordi vi skal tillegge deres synspunkter større vekt enn andres, men fordi de behersker og utforsker språket, slik at sanser og sinn åpnes. Slik at vi skjønner mer, føler sterkere og derved inspireres til handling.

Kunstneren må stå fritt til å engasjere seg politisk – eller ikke å engasjere seg. God litteratur skrives aldri med påholden penn. Kunstneren påvirker mest og lengst når hun skaper stor kunst, gjerne med politisk innhold. Et verk som synes upolitisk i en periode, kan få stor betydning i en annen periode. Tenk bare på «Markens grøde». Da boka kom ut for 100 år siden, skrev Selma Lagerlöf : «Midt i en tid da fyrster og folk kjemper med mord og brann for å vinne land og rikdom, lar Hamsun en mann av det enkle arbeid med øks og plog gjøre den ærefulleste erobring som noen penn har skildret.» Men nazistene omfavnet romanen, og i 1944 ble «Markens grøde» trykt som frontutgave til soldatene ved Stalingrad og gitt som julegave til de tyske soldatene i Norge, dekorert med julegirlandere og hakekors. De siste årene er romanen av mange blitt lest som et økologisk evangelium. Da den tyske regissøren Sebastian Hartmann satte opp «Markens grøde» på Nationaltheatret i 2007, sa han at stykket kunne «tolkes som et økologisk innlegg i samtidsdebatten».

La meg vende tilbake til Sarajevo i juli 1994. En dag ble vi invitert til en konsert i en skolebygning like utenfor sentrum. Vi gikk gjennom gater med søppel og skitt, forbi ødelagte bygninger, der mennesker overlevde som best de kunne og ventet på neste granatnedslag. Vi passerte Nasjonalbiblioteket, fullstendig utbombet det også, men med et uskadd rosevindu høyt oppe på den ene veggen. Et øye som hadde sett de forferdeligste ting uten å miste fargene.

Det var studenter fra byens musikkonservatorium som skulle spille, og det var Mozart som sto på programmet, blant annet hans femte fiolinkonsert, komponert i 1775. I lokalet, som var et klasserom, var vinduene hele, men de var dekt av et tykt støvlag. Der hadde en forbipasserende skrevet «Mir» («fred»), kanskje i trassig tro på at ordet skaper hva det nevner.

Det ble ønsket velkommen. Musikerne samlet seg i konsentrasjon. Så ble det helt stille, inntil de første rastløse tonene sakte åpnet et rom rett foran oss – og i oss. Et rom vi ikke trodde det var mulig å finne her, midt i krigen. Et rom fylt av toner, så vakre at det gjorde vondt. Vi ble grepet av noe ubegripelig. Det kan ikke forklares, bare erfares. Og det eneste som krevdes av oss, var at vi henga oss og lyttet. Inne i oss foregikk en ny skaperakt. Hva var det i oss som gjenkjente disse tonene? En gang klang de i Mozart, nå sang de i oss. Da og nå ble samtidig. Skapelse og gjenskapelse. Hvor slutter det ene, og hvor begynner det andre?

Nei, vi glemte ikke krigen. Men musikken minnet oss om at det måtte finnes et liv etter den. Ga oss en tro på at ondskapen en dag ville beseires, at Orfeus ville lykkes i å spille Evrydike opp fra dødsriket, opp i lyset. Så lenge Mozarts toner lyder, kan ikke Sarajevo ødelegges helt, tenkte vi kanskje. Der og da visste vi at både Mozart og musikerne gjorde en forskjell.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 14.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk