Klassekampen.no
Tirsdag 12. september 2017
Hvor var vi, sa du? Selv ikke i sommerens statsministerduell på Tromsø bibliotek ble det sagt noe om nordområdepolitikken, skriver Bente Aasjord. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, NTB scanpix
Hva skjedde med nordområdesatsingen, egentlig?
Ikke et ord om nord

Døde nordområdepolitikken? I alle fall i valgkampen vi har lagt bak oss: Der ble nordområdene et ikke-tema både hos høyre- og venstresiden. Lave råvare­priser er ikke den eneste årsaken. Det skyldes også «en vegg av følelser».

I januar 2006 viste en MMI-undersøkelse i Dagens Næringsliv at 60 prosent «mente det var riktig å satse på utvikling av olje- og gassvirksomhet i nordområdene». «Å utnytte mulighetene i nordområdene er en av de viktigste satsingene for regjeringen i årene som kommer», stod det i den rødgrønne regjeringens nordområdestrategi fra desember 2006.

«Nordområdene er viktige for Norge og verden» het det i Solberg-regjeringens nordområdestrategi i mars 2017. Fem måneder seinere var nordområdepolitikken borte. Den ble ikke nevnt i NRKs partilederdebatt 14. august. Heller ikke i NRKs statsministerduell mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i Tromsø 29. august. Ingen fra salen spurte heller. Andre har etterlyst nordområdene i valgkampen, tidvis med en desperat tone: «Jeg skulle ønske at vi i valgkampen får besøk av rikspolitikere som snakker opp nordområdene», skrev tidligere Høyre-statsråd og fylkesmann Svein Ludvigsen i en kronikk i Nordlys 15. august. «Hvorfor snakker ingen om oss?» skriver redaktøren i High North News, Arne O. Holm (25. august).

I Høyre/Frps regjeringsplattform (2013) stod det at «Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde». Men i en 20 minutters lang valgdebatt om norsk utenrikspolitikk i NRK Dagsnytt 18 4. september i år, nevnte verken utenriksminister Børge Brende (H) eller lederen av Stortingets utenrikskomité Anniken Huitfeldt (Ap) nordområdene med ett ord. Det er lite som peker i retning av at nordområde­politikken blir det «viktigste strategiske satsingsområdet» i neste regjerings­erklæring. Det politiske bildet i og om nord blir mer sektor-/regional- og distriktspolitikk og mindre nordområdepolitikk. Vi er tilbake til normalen. Hva skjedde egentlig?

Da de rødgrønne tiltrådte i 2005, var utsiktene lyse i nord. Råvareprisene steg kraftig. Utbyggingen av Snøhvitfeltet, som åpnet Barentshavet som «oljeprovins», var godt i gang. Samme år undertegnet Russland og Norge samarbeids­avtaler om utviklingen av det enorme gassfeltet Shtokman. Så kom de olje­sponsede nordområdekonferansene: Høy sigarføring. Lav kvinneandel. Nordområdepolitikken handlet ikke om helse, skole eller ulikhet – som høstens valgkamp. Det var «muligheter og utfordringer» knyttet til olje, gass, mineraler, issmelting, utenrikspolitikk. Og et underliggende credo om at næringsutvikling automatisk gir positive samfunnseffekter: Det var «Nord-Norges tur».

Nordområdesatsingen bleknet lenge før råvareprisene falt. Etter oljeprisfallet dalte antall søkere til petroleumsstudier fra 850 i 2014 til 153 i 2017 (NRK 19. juli). «Nord-Norges lykke er at dere aldri kom i gang med oljealderen», sa samfunns­økonom Harald Magnus Andreassen i et foredrag i Bodø i 2015. Samme år gikk Syd-Varanger gruver konkurs. Nesten 400 mista jobben. Det var på denne tiden statsminister Erna Solberg utpekte lakseindustrien til «Norges IKEA».

Samtidig nådde konfliktnivået rundt de nye «nordområdenæringene» nye høyder: Ikke bare rundt miljøutfordringene, som dokumenteres i en rekke forskningsrapporter. Det gjaldt like mye den vanskelige sameksistensen med tradisjonelle fornybare næringer i nord. Meningsmålinger om å åpne Lofoten for oljeboring har lenge vist overveldende motstand i nord. I forrige uke viste en NRK-måling klart flertall i Finnmark mot Nussirs planlagte kobberutvinning i Kvalsund kommune. Samme uke publiserte Fiskeribladet en undersøkelse som viste stor motstand mot at lakse­industrien skal utvide antall åpne anlegg i fjordene. I denne målingen var verken hyttefolk eller miljøvernere spurt. Det var fiskere og ledere i norske sjømat­bedrifter.

Det var altså ikke bare råvareprisene som senket nordområdeeuforien. Skepsisen mot de store nordområdenæringene er også betydelig. Men stortingsflertallet, Høyre, Frp og Ap, ser ikke ut til å ta dette innover seg. Statoils områdedirektør i Harstad, Siri Kindem Espedal beklaget på sin side nylig at Statoil «møter en vegg av følelser mot olje» (NRK 31. august). Dersom stortingsflertallet og Statoil opprettholder denne tilnærmingen, er det kanskje like greit å skrinlegge nordområdepolitikken.

bente@ordinord.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 14.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk