Klassekampen.no
Mandag 11. september 2017
Gynekologiens rasistiske far: Aktivister protesterte foran statuen av James Marion Sims i New York for tre uker siden. foto: Eduardo Munoz, Reuters/NTB Scanpix
Vi kan ikke endre fortida. Men må vi pynte oss med de verste eksessene?
Blodig historie

Tidlig i august leste jeg en hjerteskjærende, men samtidig oppløftende, artikkel i Bistandsaktuelt om kvinner som hadde fistula – en fødselssykdom som rundt to millioner av verdens kvinner lever med. Sykdommen oppstår etter langvarig press mot bekkenet. Presset fører til at vevet dør, en fistula – et hull – dannes og i flere tilfeller renner urin og avføring uten at en kan kontrollere det. Operasjonen som i dag gir livet tilbake til kvinner som lenge har levd i en tilstand preget av skam og uvisshet, har dessverre en blodig historie.

Amerikaneren James Marion Sims, mannen som utviklet en kirurgiteknikk som reparerer fistula, var en gynekolog som på 1800-tallet kjøpte svarte slavekvinner og som brukte dem som forsøkskaniner i medisinske operasjoner. Sims opererte kvinnenes underdel uten bedøvelse, ettersom svarte kvinner ifølge ham ikke kunne føle smerte.

Sims utilgivelige handlinger har blitt hvitvasket: Han ble døpt «Father of modern gynecology», og en hedersstatue av gynekologen står utenfor New York Academy of Medicine. Med andre ord historisk revisjonisme: Å benekte relevante fakta med det mål å enten forfalske, eller, på sitt beste, endre oppfatningen av historiske kjensgjerninger.

19. august arrangerte noen studenter fra aktivistgruppen Black Youth Project 100 (BYP) en demonstrasjon foran en statue av Sims i Central Park i New York, ikledd blodige lakener. En uke tidligere ble statuer av konfederasjonsgeneraler og andre symboler fjernet i ulike stater som respons til nazimarsjen i Charlottesville. På sosiale medier har jeg har fulgt spent med på den polariserte debatten som oppsto etter studentenes demonstrasjon. Dere trenger ikke provoseres av alt, sier en av mange hånende kommentatorer. En annen spør hvorfor statuene ikke var et problem under Barack Obamas presidentskap.

Det tok ikke lang tid før statuedebatten nådde den norske andedammen – eller før BYPs fredelige aktivisme ble latterliggjort av nordmenn som enten er for oppslukte i egne privilegier til å kunne ha forståelse, eller som rett og slett mangler empati for hvor problematisk slike statuer kan oppleves. Argumentet «å rive historiske monumenter er rent barbari!» er en gjenganger. Det er et historieløst argument. Historie er noe man dokumenterer og som man ønsker å lære av slik at man ikke begår den samme feilen flere ganger. Monumenter derimot, er minnesmerker som hedrer og har til hensikt å imponere forbipasserende. Det forblir et paradoks hvordan en nasjon stolt kan minnes undertrykkere.

Det er mange som bruker historie som et argument, men det virker å være få debattanter som faktisk har lest seg opp på historien. Når ble egentlig disse statuene satt opp? Ifølge den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Southern Poverty Law Center (SLPC) var det to tidsperioder etter borgerkrigen i 1865 hvor det var spesielt populært å reise statuer av rasister så de kunne hylles som helter. Den ene perioden var tidlig på 1900-tallet, da segregasjon mellom svarte og hvite og Jim Crow-lover fortsatt var gjeldende. Den andre var under borgerrettighetsbevegelsens framvekst på 1950- og 60-tallet. Sammen med konfederasjonsflagget var statuene en del av et systematisk forsøk på å undergrave og frarøve svarte amerikanere deres frihet og rettigheter. Statuene var symboler for hvit makt. For svarte amerikanere fungerte statuene som en evig påminnelse på deres ufrihet, den minte dem på deres plass i samfunnet. For hvite amerikanere var statuene en påminnelse på at en ikke trengte utelukke vold, at det i enkelte tilfeller var nødvendig.

Det må være mulig å ha en debatt om hvorvidt slike statuer har en plass i et moderne, demokratisk samfunn, uten at det skal bli sett på som et angrep på fremskritt og vitenskap. Dobbeltheten i historien må vi kunne forholde oss til. Et medisinsk framskritt ble til ved hjelp av utilgivelige handlinger. Det er bra at kvinner i fattige land opereres for fistula, men det gjør ikke James Marion Sims til et mindre forkastelig menneske.

Et argument for å beholde statuene er at vi ikke kan endre fortiden. Det er sant. Blodig historie må vi derimot lære av, ikke pynte oss med. Med historien ferskt i minne skal vi forme fremtiden. Såpass skylder vi de mange svarte slavekvinnene som led og blødde under Sims rasistiske skalpell.

sumsum97@outlook.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 13.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk