Det personlige er politisk, men i Susanne Sundførs post-humanistiske perspektiv fra fjelltoppen er alt post-politisk.

Det går muligens an å skrive om Susanne Sundførs nye album uten å gå inn på ideer, referanser og ideologi, men hvorfor i all verden skulle man egentlig ønske å gjøre det?! Selv tittelen kan og bør sannsynligvis leses på et overhengende ideologisk plan – som musikk for en Menneskehet i trøbbel. Ja, formen er nær og intim, og radikalt nedstrippet fra det elektroniske og ofte maksimalistisk moderne poputtrykket på «Ten Love Songs» (2015). Og man kan godt kalle dette et album om knuste hjerter, også på et personlig plan. Men perspektivet, selv sanger som overfladisk sett fremstår som rent personlige, som «hjerteskjærende ballader», er hele veien løftet til et slags post-humanistisk fjelltoppnivå. Kan den hjerteskjærende balladen skjære videre når alle hjerter har sluttet å slå?