Klassekampen.no
Lørdag 9. september 2017
ROM FOR FORBEDRING? Hvem skjuler seg inne i magen? Det kan vi snart bestemme selv – om vi har råd. ILLUSTRASJON: GRAVERING AV WILLIAM SMELLIE FRA 1754/WELLCOME LIBERARY
Teknologien driver oss framover, skritt for skritt. Men hva med verden, går den framover?
Ekstrem oppgradering
MEKTIG: Ray Kurzweil planlegger å leve evig. Han styrer også teknologigiganten Googles forsknings arbeid. FOTO: DAVE KOTINSKY, AFP/NTB SCANPIX
Utvikling: Det er lett å skrive dystopier om framtidig kolonisering av Mars, kunstig intelligens og genredigerte spedbarn. Dette er et forsøk på å se korsveien vi står ved akkurat nå.

Dokument

Raymond Kurzweil – en tynnhåret amerikaner med solid brilleinnfatning – spiser 150 ulike tabletter hver eneste dag. En gang i uka injiserer han i tillegg enda et svimlende antall vitaminer, kosttilskudd og andre substanser. Huden hans er glatt og solbrun, men det høye hårfestet og de tynne rynkene rundt øynene avslører at han likevel ikke er ung lenger. Neste år blir han 70 år. På spørsmål fra The New York Times om hvor lenge han tror han har igjen, svarer han sobert:

– Planen er å fortsette å være her.

Ray Kurzweil har rett og slett ingen planer om å dø.

Kurzweils mange disipler omtaler ham ofte som en slags levende krystallkule for teknologiske framskritt. Lenge før det skjedde, forutså og tidfestet han nemlig internettrevolusjonen, fullt funksjonelle beinproteser, selvkjørende biler og at en sjakkmaskin en dag ville kunne slå verdensmesteren i sjakk. Men derfra skulle man tro at de fleste vil riste iherdig på hodet av de videre spådommene hans. For Kurzweil tror altså også på evig liv.

Innen 2029, når han er 81 år gammel, er teknologien kommet så langt, fastholder han, at man med millioner av små, virtuelle nanomaskiner i kroppen vil kunne ha utviklet et immunforsvar som er sterkt nok til å slå tilbake mot sykdommene som ellers tar livet av oss. Mennesket skal oppgraderes, del for del, og selv vil han være med på reisen.

Fakta:

Menneskets framtid

• Hvordan vil framtidsmennesket se ut, og hva gjør teknologien med oss?

• Det pågår nå en debatt om hvordan bioteknologiske framskritt påvirker menneskearten.

• Yuval Noah Hararis bok «Homo Deus» har stått i sentrum for debatten den siste tida.

• I boka skriver han blant annet om hvordan alt menneskelig etter hvert kan forklares med algoritmer og innsamling av store datamengder.

• Et underliggende premiss for Harari er at de pågående endringene i bioteknologien eskalerer og vil skje uavhengig av politisk og samfunnsmessig utvikling.

Lever han lenge nok, vil han også være vitne til gjennombruddet når vi utvikler tvers gjennom virtuelle menneskekropper. Absolutt alt av organisk materiale vil på et tidspunkt la seg erstatte av maskinelle deler, mener Kurzweil – og på dette tidspunktet har vi bygget kunstige, menneskeliknende skapninger som er smartere enn oss. Han har gitt tidspunktet et navn: singularity.

Med tanke på denne dagen – rundt 2045, skal vi tro Kurzweil – har han opprettet et lager med den døde farens etterlatenskaper. For hold deg fast: Meningen er å gjenopplive ham i virtuelt format så snart teknologien tillater det. Faren døde da Kurzweil var 22 år gammel. Han var musikkdirigent. Kurzweil vil gjerne ha ham tilbake.

Den snikende vendingen

Så lett det er å avfeie Kurzweil og hans likesinnedes underlig fjerne, science-fiction-aktige univers. Evig liv og gjenoppvekkelse av de døde, lykke til.

Ikke minst er det lett å avskrive transhumanismen slik den de siste årene har sett ut i det offentlige ordskiftet i Norge. For transhumanismen, som sverger til å forbedre mennesket ved hjelp av teknologi, har unektelig fått en slags verdensfjern, teoretisk aura over seg, slik den har sett ut her til lands, anført av filosofer som driver halsbrekkende, hyperlogiske tankeøvelser. Hvilke barn skal sorteres vekk? Hvordan kan vi mest mulig effektivt fjerne fysiske og psykiske lidelser? Bør intelligente kvinner insemineres med sæd fra intelligente menn for å optimalisere befolkningen?

De kjølige, nesten mekaniske spørsmålene som stilles, angår oss liksom ikke, der de settes fram i et skrint og fattig framtidsunivers, der menneskelige følelser, etikk og det globale forskjellssamfunnet på ett eller annet vis er rasjonalisert bort, veid og funnet for lett.

Men Ray Kurzweil driver ikke bare med tankeeksperimenter, og han er ingen ensom eksentriker. De siste årene har han jobbet som forsknings- og utviklingsdirektør i Google. Der har han bidratt til at Google har kjøpt opp rubbel og bit av hva som finnes på verdensmarkedet for utvikling av kunstig intelligens og robotteknikk. Han har sørget for at Google har grunnlagt Calico, et selskap som har som formål å bekjempe aldring og aldersrelaterte sykdommer, å finne en «løsning» på døden. Og han har vært en av pådriverne for Googles store satsing på gentesting og gendata, gjennom Google Genomics, som tilbyr sykehus verden over en Google-drevet infrastruktur for å lagre DNA-data.

Derfor skal ikke denne artikkelen handle om utopiene som transhumanistene næres av. Vi prøver i stedet en påstand om noe som likner, men som likevel er noe helt annet: Det pågår en snikende, bioteknologisk vending som langsomt, uten brei diskusjon, har listet seg fram og som gradvis, uten ideologi, men med det medisinske framskrittet og de beste intensjoner som våpen, har mulighet til å endre historien og mennesket.

Ekspertenes debatter

De siste årene er det skjedd teknologiske framskritt som ikke bare griper inn i evolusjonens langsomme, tilfeldighetsstyrte gang, men som også endrer selve menneskeforståelsen vår, hvordan vi forstår oss selv som individer og som art.

Tenk deg om et øyeblikk. Hvor mye kan du om teknologien som Kurzweil og meningsfellene hans setter sin lit til? Hva vet du om de siste gjennombruddene innen genredigering? Har du fått med deg at amerikanske forskere på et laboratorium i Oregon har genredigert det første, levedyktige embryoet og forskånet det for en alvorlig, arvelig sykdom? Den samme teknologien, kalt Crispr/Cas9 (vi kommer tilbake til den), kan muligens utrydde malaria og spås å ha gode sjanser til å kurere kreft. Gjør vi det, må vi skrive om genkoder og forandre naturen for alltid. Har du tatt stilling?

Og hva kan du om det siste innen robotteknikk? Når satte du deg sist ned og leste om de prestasjonsfremmende tankehjelmene det amerikanske forsvaret eksperimenterer med, som ved hjelp av en rekke stimulerende punkter er i stand til å kontrollere menneskets kognitive evner?

På laboratorier verden over testes det ut metoder og eksperimenter som på hver sin måte flytter etiske grenseoppdragninger som tidligere alltid har vært der, skritt for skritt. En hvitpelset mus skifter farge og blir mørk i pelsen gjennom at genkoden er skrevet om, ja vel. I fjor høst dukket det opp en artikkel i tidsskriftet Nature som viste at det er mulig å lage kjønnsceller med en omprogrammering av celler tatt fra en musehale. Det høres tilforlatelig ut, men resultatet er at uendelig mange embryoer kan lages på en gang, og den beste av dem kan velges ut. I New York finnes det rotter som er implantert med elektroder som kontrollerer de sensoriske områdene og belønningssystemene i rottehjernen, slik at det er mulig å styre dem med fjernkontroll. Eksperimentet har gjort det mulig for det amerikanske forsvaret å videreutvikle teknologien til å manipulere menneskehjernen: Tilsvarende implanterte databrikker har nemlig vist seg å ha god effekt mot post-traumatisk stress-syndrom hos veteraner.

Isolert sett har hvert av forsøkene sitt edle formål. Men spørsmålet er om summen av dem ikke er i ferd med å forandre noe, på et dyptgripende plan. Og visst debatteres utviklingen, men hvor da?

De spesifikke spørsmålene om etikk og genetikk diskuteres aller livligst på lukkede konferanser og i fagfellevurderte forskningstidsskrift.

Kyborgene kommer

En som gjør et hederlig forsøk på å breie ut debatten, er den israelske historikeren Yuval Noah Harari. De siste årenes teknologiske utvikling får et uhyggelig, avmarginalisert portrett i Hararis siste, og allerede mye omtalte bestselger av en bok, som kom på norsk for en måned siden. I «Homo Deus», en slags oppfølger til Hararis forrige bok «Sapiens», spår Harari at vår arts 70.000 år gamle historie nærmer seg slutten. Vi er på vei ut, mener han, og etter oss kommer en art som har flyttet så mange etiske grensesteiner at den har beveget seg bort fra sapiens’ utgangspunkt og lagt evolusjonen i sine egne hender. Ikke uten ironi gir han den navnet «Homo Deus» – nå tar vi gudenes plass, mener Harari.

I boka trekker Harari på evolusjonsbiologi, psykologi og politisk idéhistorie for å forklare hvordan han mener vi gjennom tre hundre år med humanistiske idealer har satt mennesket øverst på tronen, og hvordan vi dermed har banet vei for å løsrive oss fra slektsbåndene til dyrene. Og i takt med at vitenskapens framskritt har gitt oss lengre liv, bedre helse og større livskvalitet, har vi også beveget oss mot et veiskille, der framveksten av kunstig intelligens og bioteknologi står på trappene til å forandre både oss og verden vi lever i.

Det er utvilsomt noe dommedagsaktig over en del av Hararis betraktninger. «Vil du vite hvordan superintelligente kyborger kan komme til å behandle vanlige mennesker av kjøtt og blod», spør han med bitende bekymring. Svar: «Da er det bare å undersøke hvordan mennesket behandler sine mindre intelligente dyreslektninger.»

At det en gang blir oss som befinner oss i grelt opplyste slaktehaller og i laboratorienes park av forsøksdyr, i selskap med rotter og sjimpanser, er selvsagt bekmørk alarmisme. Det er vanskelig å tenke annet enn at Harari tar bekymringene på forskudd – i solid monn. Men ett av Hararis poenger, som bør være en tankevekker, er nettopp hvor lite det store flertallet følger med på den bioteknologiske utviklingen som pågår her og nå, og hvor lite delaktige vi er i de etiske diskusjonene som melder seg. Ser man bort fra den mest dystopiske framtidsvisjonen i «Homo Deus», der bioteknologien får skyld i alt som går galt med verden, gir Hararis bok likevel rikelig med eksempler på en pågående utvikling, her og nå, som vi alle bør ta stilling til.

Maskinen i hjernen

En av de mest interessante diskusjonene i «Homo Deus» kaster ferskt brensel på det forrige århundrets intense positivismestrid i akademia. Positivistene insisterte på at det bare er påstander som kan testes og bevises som er meningsfulle, mens tanker og verdier forkastes.

De siste årene har vitenskapen, ifølge Harari, fått gjennomslag for et nytt, altomfattende dogme som til forveksling likner på positivistenes ståsted. Kort sagt går det ut på at alt menneskelig, med vitenskapen som verktøy, kan brytes ned til algoritmer og datamønstre. Dermed kan alt fra smaken av sjokolade til Julies forelskelse i Romeo forklares ved hjelp av kjølig matematikk.

Kanskje er mystikken blitt borte på veien. Kroppene våre, genene og hjernene er blitt kartlagt og avkodet. Og på linje med alle andre kjemiske og fysiske prosesser i materien rundt oss, har hjerneforskere også konkludert med at følelser, tanker og ideer først og fremst er en sum av et enormt og komplekst regnestykke, der hjernens kjemiske funksjoner, kulturelle prosesser og millioner av år gammel evolusjonær bagasje spiller inn.

I et slikt vitenskapelig dogme sier det seg selv at abstrakte og metafysiske ideer står lavt i kurs. Og tankesettet har spredt seg til alle disipliner, hevder Harari. Noe av det tilsynelatende mest tiltalende ved at alt kan brytes ned til algoritmer, er at forskere fra alle felt får et felles språk, skriver han i «Homo Deus». Alt fra økonomi til biologi til musikkvitenskap, der Beethovens femte symfoni nå kan analyseres ved hjelp av avanserte dataverktøy, kan møtes i en felles hypervitenskapelig, algoritmisk forståelse av verden, skriver han – uten å legge skjul på at vi mister noe på veien.

Algoritmens makt

Vår tid er utvilsomt mer sammensatt og splittet enn Harari ofte gir inntrykk av i sine store sveip gjennom historien og samfunnslivet. Og han underspiller at de teknologiske framskrittene vi har vært vitne til også har drevet oss framover. Men det er noe gjenkjennelig i den datastyrte verdensforståelsen Harari beskriver – også i vår egen, norske virkelighet.

Ser man på de siste årenes utvikling i medielandskapet, der stadig mer av medieinnholdet flyttes over til Facebooks gigantiske, personrettede algoritmer, eller på de siste ukenes valgkamp, der faktasjekker og meningsmålinger nærmest har dominert den daglige debatten, er det vanskelig å ikke si seg enig i at en vitenskapelig vending har fått fotfeste. Og mens avisene rydder stadig mindre plass til litteraturkritikk og kulturdekning, råder bokhandelen Amazon grunnen på verdensmarkedet, og mater oss med skreddersydde boklister basert på finurlige algoritmer. Rekrutteringen i arbeidsmarkedet foregår oftere og oftere gjennom omfattende personlighetstester og datainnsamling.

Maskinenes innflytelse breier seg over flere og flere områder, og styrer stadig større deler av livet vårt. Det er som om positivistene på ett eller annet tidspunkt umerkelig må ha vunnet, på walkover. Når skjedde det?

Din tanke er ikke fri

Siden opplysningstida har den mest banebrytende innsikten kretset rundt enkeltmenneskets ukrenkelige egenverdi. Det ligger i selve kjernen av humanismen, påpeker Harari: Da vi mistet troen på Gud, lette vi etter mening andre steder enn i det kosmiske, og fant den i oss selv. Humanismen dyrker ikke guder, men mennesket, og gir dermed menneskenes erfaringer, frie vilje og følelser ubegrenset spillerom.

Med dette som credo har også politikken og samfunnslivet satt enkeltmenneskets frihet og rettigheter i sentrum. Det har gitt god mening: Gir man arbeidere og soldater rettigheter, presterer de bedre, påpeker Harari. Gir man befolkningen politiske rettigheter, øker den kollektive motivasjonen og initiativet. Politisk, økonomisk og militært har de siste århundrene vært massenes tidsalder, skriver han. Gjennom den industrielle revolusjonen har behovet for arbeidskraft vært enormt.

Men alt det personlige, og ikke-målbare, som humanismen har bygget sitt fundament på – fri vilje! bevissthet! sjelsliv! – levnes liten ære når hjerneforskerne har sagt sitt. Tvert imot får det noe litt suspekt over seg, alt dette som vi tar for gitt og som vi tolker oss selv ut fra, men som i bunn og grunn ikke kan bevises. Jo mer vi finner ut om amygdala, prefrontal cortex og det limbiske system, jo mer av maskinen i hjernen avdekker vi, og jo mindre av personligheten, de vage fornemmelsene våre og bevissthetens irrganger kan vi egentlig feste vår lit til. Bevisstheten er jo ennå ikke lokalisert, og dermed heller ikke bevist. Enhver idé om sjelen er for lenge siden kastet på vitenskapens skraphaug. Og den frie viljen? Faktum er at den slett ikke eksisterer. I alle fall ikke i nevrologisk sammenheng.

Pur kjemi

Akkurat det må vi si litt mer om. Zoomer vi inn i hjernen med nevrologens presise mikroskop, blir det åpenbart at valgene du tar, skjer som en følge av elektrokjemiske prosesser, ikke som følge av hvem du er. Og elektrokjemien, vel, den er ikke fri. Vi vet for eksempel mye om hvordan det er kjemiske reaksjoner på den andres lukt, stemme og stemninger som avgjør hvem du forelsker deg i – valget av partner er dermed for mange av oss pur kjemi. Ifølge hjerneforskerne er det dessuten langt mer som er styrt av liknende reaksjoner. Vi kan føle oss frie, der vi vandrer gjennom utdanningsmessa og lurer på hva vi skal jobbe med, hvem vi skal være, eller der vi står foran klesskapet om morgenen og lurer på om vi skal velge den gule eller den svarte genseren. Men sannheten er at selv om vi kan omsette ønskene våre i tanker og handlinger, så har vi ikke valgt ønskene, slik de trer fram i oss. Når vi blir klar over at vi ønsker oss noe, har en biokjemisk reaksjon i hjernen allerede funnet sted.

Nevrologenes innsikt om hjernen er kommet for å bli. Men hva gjør denne innsikten med oss – og hvor stor vekt skal vi legge på den?

En logisk konklusjon

Langt mer enn i dag, mener hjerneforskeren og evolusjonseksperten Robert Sapolsky ved universitetet Stanford. I boka «Behave: The Biology of Humans at Our Best and Worst» gjør han rede for hvorfor han mener menneskets frie vilje er en misforståelse og en illusjon – i stedet er valgene vi tar og selvet vårt satt sammen av et ufattelig komplekst nettverk av kjemi, genetikk, kulturfaktorer og millioner av år gamle evolusjonære krefter. Å snakke om et enhetlig, autonomt «jeg» er derfor umulig, mener Sapolsky.

Sapolsky går langt. Han utfordrer oss til å ta konsekvensene av at fri vilje er en illusjon også juridisk. For hvis alle handlingene dine, gode og dårlige, først og fremst er basert på biokjemi, elektriske impulser, sprakende nevroner og protoner i full aktivitet, gir det liten mening å straffe mennesket som begår tyveri, korrupsjon eller som tas i besittelse av barneporno. I stedet for fengselsstraffer og endeløse rettssaker, kan vi lokalisere feilen i hjernen – og behandle den. Han forklarer sitt syn med følgende pedagogiske eksempel: Hvis bremsene på bilen din ikke virker, tar du den med deg til verkstedet og får den reparert. Opplevde du en ubehagelig kjøretur, ville det ikke falle deg inn å straffe bilen. Bilen har ingen moralsk svikt.

– På et vis er vi også nødt til å tenke på samme måte om mennesker, sier han i et intervju med tidsskriftet Vice.

Tanken om å erstatte juridisk ansvar med biokjemisk behandling, kirurgi og psykofarma er både fremmed og opprørende, uansett hvor logisk den måtte virke i nevrologens tålmodige framleggelse.

Men disse diskusjonene pågår. Kritikerne gjør lurt i å sette seg grundig inn i de samme prosessene. Uten kunnskap om den banebrytende forskningen nevrologene sitter på, er det lett å ekskludere seg selv fra samtalen.

Genpionerer

Som Harari minner om, formes historien av små innovatører som får definere sin tid. I 1850 var 90 prosent av verdens befolkning bønder – likevel tenker vi ikke på midten av 1800-tallet som en jordbrukets alder. Tvert imot er dette tida da industrien ekspanderte og da infrastrukturen, med dampmotor, jernbaner og telegraflinjer hadde sin eksplosive vekst. Ser vi til noen av dette århundrets viktigste tenkere – som Marx, Lenin og Engels, er det nettopp en evne til å forstå og tenke rundt de teknologiske framskrittene som foregikk rundt dem de huskes for, snarere enn at de hadde lest Bibelen.

Hvis Marx hadde våknet i dag, hadde han bedt deg bruke mindre tid på å lese «Kapitalen», og mer tid på å studere internett og det menneskelige genom, skriver Harari.

I dag foregår de kanskje aller mest svimlende framskrittene i oppdagelsen av sekvenser og mønstre i genene våre. Forskningen på DNA-sekvenser har pågått lenge, men det er ikke mer enn knappe fem år siden teknologien som har fått navnet Crispr/Cas9, som gjør det mulig å klippe i genkoden og skrive den om, ble beskrevet i en forskningsartikkel for første gang. Gjennombruddet crispr-metoden representerer, er sannsynligvis enorm. De siste årene har den utløst et kappløp, for forskere over hele verden vil være pionerer og teste ut genredigering for første gang – i alt fra landbrukssektoren til kreftinstitutter klippes og redigeres det nå i gener, på laboratorier i USA, Kina, Sverige.

Et lite enzym

Men hva er crispr? Egentlig er det små rester av DNA fra virus som forskere, til sin store overraskelse, for rundt ti år siden fant i bakterier. Det viser seg at ethvert virus en bakterie har nedkjempet, blir lagret i bakteriens genkode, i små, gjentatte sekvenser, og deretter tjener som forsvarsverk mot kommende angrep. Det helt spesielle enzymet Cas9, som befinner seg i disse sekvensene, ble oppdaget da forskerne nettopp prøvde å bore i spørsmålet om hvordan bakterier nedkjemper virusinfeksjoner. Bakteriene har nemlig sitt eget immunsystem i DNA-et, en innebygget liten bombe de må rekke å detonere før viruset tar livet av dem, og i dette systemet finnes et lite protein med sakseformede bein – Cas9 – som er i stand til å søke og kutte i virusets DNA. Det er som en liten sveitsisk lommekniv – med egen GPS-søker, saks og vannfast tusj.

Det store gjennombruddet skjedde på den amerikanske forskeren Jennifer Doudnas laboratorium i Berkeley i California. Der de sto og kikket på Cas9 i mikroskopet, slo det forskerne at det lille enzymet også kan sendes inn i andre DNA-systemer, for eksempel dyrs eller menneskers, og brukes målrettet til å gjøre endringer. Doudnas har fortalt hvordan hårene reiste seg på kroppen hennes da det plutselig gikk opp for dem: Her hadde de et verktøy som, billigere og enklere enn noensinne, kan brukes til å skrive om alle tings genkode.

Siden har Doudna reist verden rundt og sett på hvordan crispr-teknologien har spredt seg som ild i tørt gress. I 2015 ble bruken av Crispr/Cas9 kåret til årets gjennombrudd av magasinet Science. Og gradvis, mens månedene har gått, har de etiske grensene for bruken flyttet seg, skritt for skritt. Først prøvde man den på laboratorierotter. Så gikk man over til aper, før man flyttet seg enda et kraftig skritt fram mot menneske, ved å bruke ikke-levedyktige embryoer. I dag har også levedyktige embryoer, framstilt i laboratorier av prøverørkvinners donerte egg og sperm fra menn med genetiske mutasjoner, fått genbehandling med crispr, og i sommer kunne forskere i Oregon publisere den første studien som viste at de hadde lyktes med metoden – å fjerne en alvorlig, arvelig sykdom fra embryoets genmateriale. Det kontroversielle med å manipulere genmaterialet til embryoer som skal leve videre, er at du ikke bare redigerer i det ufødte menneskets DNA, men at de kommende egenskapene også vil gå i arv til en hel, kommende slekt. Bioteknologirådet i Norge har likevel besluttet at de vil tillate forskning på levedyktige embryoer også her til lands.

Gjør det selv

Selv har Doudna tatt til orde for en pause og bedt verdenssamfunnet om å stanse et øyeblikk og tenke seg om. Hvor vil vi med denne teknologien?

Det kommer neppe til å skje. Entusiasmen rundt crispr er stor, og for 150 dollar kan du allerede kjøpe din egen crispr «do it yourself»-pakke og drive med genmanipulasjon på kjøkkenbenken. Såkalt biohacking er blitt en populær bevegelse som lar hvem som helst framstille selvglødende bakst og planter, eller å hacke egen bakteriekultur i tarmen.

Investerer du litt, og bygger din egen lab, er det knapt grenser for hva du kan få til. Genredigeringsmetoden bærer i seg muligheter til å utrydde en rekke arvelige sykdommer, til å framstille griser i miniatyrformat og til å designe din neste baby i detalj. Og det knyttes store forventninger til hvordan Crispr/Cas9 kan nedkjempe kreft.

Hvis ikke metoden reguleres, er det grunn til bekymring. Som stamcelleforskeren Paul Knoepfler har påpekt, er det særlig om teknologien kommersialiseres, at vi bør bekymre oss. Med crispr er det enkelt å gi neste generasjon av de mest privilegerte blant oss sterkere bein, lysere hud eller mindre risiko for hjerte- og karsykdommer allerede før de er født. Eller hva med å sørge for at barna våre får bedre kognitive evner, eller å fjerne faren for å utvikle schizofreni og alzheimer? Crispr er med andre ord en gavepakke til transhumanister som Ray Kurzweil og hans meningsfeller, påpeker Knoepfler. I seg bærer den også muligheten til å redde millioner av menneskeliv. Hva gjør vi?

Store penger

For tida følger forskningsverdenen enhver studie som publiseres om crispr med argusøyne – og det samme gjør investorene. Som forskning.no skrev i sommer, falt aksjekursen til firmaene som har investert i crispr-teknologien med 15 prosent den dagen en studie som hevdet at teknikken kunne føre til utilsiktede feil i genene ble publisert.

Den samme studien er seinere tilbakevist, men det er liten tvil om at storkapitalen har stor interesse av å investere tungt i genforskning, gendata og genterapi. Det har ikke minst Google og Ray Kurzweil oppdaget.

I Silicon Valley er det mange som lytter til Ray Kurzweil og hans spådommer om singularitet, kunstig intelligens og evig liv. At bevegelsen han er en talsmann for synes å ha noe nyreligiøst og sektliknende ved seg, er det få som lar seg affisere av. Som Dagens Næringsliv skrev i april i år, betaler norske næringslivsledere gjerne 55.000 kroner for en omvisning på Kurzweils tenketank Singularity University.

Og Isabelle Ringnes, datteren til eiendomsinvestor Christian Ringnes, har brukt atskillig større beløp på å skolere seg i Kurzweils skrudde utopi. Hun har tilbragt flere måneder på Singularity University. Ekkoet fra Kurzweil høres tydelig når hun snakker om hvordan kombinasjonen av kunstig intelligens og bioteknologi på et gitt tidspunkt i framtida «vil forandre alt».

«Denne typen teknologi vil kunne forutsi sykdomstilstander før de oppstår, og vi vil oppleve en kvantifisering av menneskekroppen med microchip-implantater med «realtime feedback». Jeg er også spent på om vårt biologiske nevrale nettverk vil bli koblet opp mot det syntetiske digitale nettverket slik mange spekulerer rundt» sier Ringnes til Teknisk Ukeblad.

Drømmen om kunstig liv og drømmen om å leve lenge synes i det hele tatt å være en egen, utopisk sjanger for de rikeste blant oss.

Det finnes flust av milliardærer i USA som er villige til å legge store penger på bordet for å skaffe seg biologiske superkrefter.

John Sperling, en amerikansk universitetsgrunnlegger, investerte stort i livsforlengende forskningsprosjekter fram til han døde av alderdom i 2014. Dessuten brukte han 20 millioner dollar på å prøve å klone den 15 år gamle hunden sin Missy (det gikk ikke, men eksperimentene han investerte i, er nå årsaken til at verdens første klonede katt har sett dagens lys). Også IT-milliardærene Larry Ellison og Bill Joy og Facebook-investoren Peter Thiel har donert enorme summer til biomedisinsk aldringsforskning.

Biologiske forskjeller

Dette er det store, økonomiske tankekorset vi bør diskutere. Mens teknologien stadig skrider framover, synes håpet om at det store flertallet av jordas befolkning skal få lik tilgang til de nye verktøyene mindre og mindre realistisk. For vi lever ikke lenger nødvendigvis i massenes tidsalder – de store massene behøves ikke lenger for at hjulene skal gå rundt.

For å vende tilbake til Harari: Det forrige århundrets umettelige behov etter arbeidskraft spås snart å bli erstattet av et umettelig behov etter maskiner og roboter. Militæret trenger ikke lenger tusenvis av soldater som verver seg til kanonføde på marken (men noen få droneoperatører, med uovertrufne kognitive evner, er de derimot mer enn interessert i). Dermed er det nye helsemarkedet optimalisert for dem som kan betale for seg. I USA er de der allerede. En gentest koster opp mot 5000 dollar. Resultatene kan forskåne deg for kreft.

Hva skjer da hvis en liten, privilegert elite får tilgang til redskaper som rett og slett forbedrer dem, for eksempel ved hjelp av crispr-teknologi?

Når forskjellene mellom rik og fattig i verden allerede blir større og større, er spørsmålet om vi kan håndtere forskjeller som i framtida ikke bare er materielle, men også biologiske. Akkurat dét er et spørsmål som er for viktig til at vi bør legge det igjen på transhumanistenes banehalvdel.

Hadde vi bare hatt fri vilje, kunne vi sendt ut en oppfordring: Det er på tide at hver og en av oss tar stilling.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2017 kl. 12.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk