Klassekampen.no
Fredag 8. september 2017
Under radaren har SV gjennomført en imponerende valgkamp.
Et parti som stiger

I Helge Kroghs stykke «Det store vi» fra 1919 forklarer journalist Pedersen forskjellen på å drive en avis i medgang og i motgang:

«En avis står aldri stille. Den går frem, eller den går tilbake. Og en avis som går tilbake, den går bare tilbake. Den er som en sten i det tomme rom, den faller og faller med, med … med akselererende hastighet, ja (...) Om De så får den hellige ånd selv til medarbeider – det hjelper ikke. Avisen faller, den faller og faller.

Men hvis den stiger? Så bare stiger den. En avis som stiger trenger ingen redaksjon(...) Fordi den er stor, blir den større. Og fordi den blir større, blir den enda større. Ingenting kan stanse den.

Redaksjonen kan gjøre de forunderligste dumheter, de gresseligste skurkestreker – avisen stiger. Redaktøren kan være et fe, en kjeltring, en tyv, en bedrager, en falskmyntner, en lystmorder – avisen stiger».

Slik er det også med partier. Når et parti faller, så bare faller det og faller det. Det hjelper ikke om lederen er et geni, eller hvor mange nye strategier partiet vedtar. Partiet bare faller.

Partiledelsen begynner å famle. Aktivistene går lei. Partiet må nedbemanne. Velgerne setter seg på gjerdet. Og kommentatorene strømmer til som gribber for å forklare hvorfor partiet faller. Partiet bare faller og faller.

En slik spiral har SV vært fanget i helt siden partiet kom i regjering i 2005. Derfor er det imponerende at partiet i denne valgkampen har snudd trenden, og ser ut til å gå fram i et stortingsvalg for første gang siden 2001.

SV har steget fra 3,8 prosent i snitt på målingene i oktober i fjor til 5,5 prosent så langt i september. Partiet er nå jevnt over større enn både KrF og Venstre og har etablert en behagelig avstand ned til den livsviktige sperregrensen.

Hva skyldes SVs framgang? To eksterne faktorer peker seg ut. For det første Aps fall. De rødgrønne årene styrket Ap på SVs bekostning. Når Ap nå ikke treffer i sin valgkamp, gjør det at mange som har stemt SV før «vender hjem».

For det andre at partiet har kommet tilbake i opposisjon. Som regjeringsparti måtte SV svelge mange kameler. Partiet ble i mediene naglet fast til en negativ fortelling om brutte løfter og forlatte prinsipper. Noe av denne kritikken var rettferdig (for eksempel mot krigsdeltakelsen i Libya), men svært mye av det var urettferdig (den endeløse harseleringen av SVere «på plenen» peker seg ut). Som opposisjonsparti har SV funnet seg selv og fått jobbe med politikk uten konstant negativ medieoppmerksomhet.

Men mye av æren skal også partiet og Audun Lysbakken få selv. Mange kritiserte Lysbakkens mål om å breie ut partiet. I møte med MDGs inntreden i norsk politikk valgte SV å prioritere opp andre saker ved siden av klima. Det røde i SVs profil skulle blankpusses.

I begynnelsen var det mye famling. Lysbakken forsvant inn i helsekomiteen, der ingen så noe til ham. Partiets politikere trakk ikke i samme retning. Erik Solheim flørtet med MDG. Bård Vegar Solhjell snakket åpent om å slå partiet sammen med MDG. Andre mente partiet måtte gjenreises som fredsparti eller bli mer som Feministisk Initiativ.

Men Lysbakken sto fast. Sakte, men sikkert har han fått flere støttespillere fra tida i SU rundt seg i på partitoppen. Nå er partiet samlet bak et tydelig budskap mot økt ulikhet og velferdsprofitører, i tillegg til klimasaken. Spådommer om at denne profilen lignet for mye på Rødt sin, er gjort til skamme. Nå vokser begge partier.

Lysbakken er verken et fe, en falskmyntner eller en lystmorder. Men nå stiger partiet han leder. Og et parti som stiger? Det stiger like uforklarlig som når det faller.

Det er i det minste lett å unne SV litt medvind etter flere tunge år.

mimirk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. oktober 2017 kl. 11.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk