Klassekampen.no
Torsdag 7. september 2017
Det er etniske nordmenn som strides om symbolsaker.
Verdibørsen

Midt i debatter med store ord om kristen kulturarv og norsk kultur, midt i strider om identitet og historie, dukker det opp, gang på gang, små enkelthistorier. Eksemplene stikker opp som små spir i den offentlige samtalen: På et sykehus tok de ned Nasse Nøff for ikke å støte muslimer! De kaller julelys for stjernelys! De fjerner korset fra NRK, men lar hijaben bli! Slike historier blir symbolsaker på at norsk kultur er truet, og radikaliserer mange.

«Faten tar valget» har blitt gjenstand for en klagestorm til Kringkastningsrådet. I programmet skal 22 år gamle Faten Mahdi Al-Hussaini komme fram til hvilket parti hun vil stemme på. I strømmen av klager finnes det, uten tvil, rasistiske og islamofobe klager. Og det er leit at Faten skal måtte stå i en slik storm – det virker jo antikvert, på mange måter, at en hijab skal skape et slikt oppstuss i 2017? Men det er en misforståelse å se dette bare som en kontrovers om hijaben: Egentlig er det korset, og ikke hijaben, som står i sentrum av konflikten. Det er en mye mer spesifikk – og eksplosiv – dynamikk som er på gang.

Årsaken til klagestormen bunner ikke bare i at Faten bruker hijab – men at NRK i 2013 ba Dagsrevyen-programleder Siv Kristin Sællmann ta av seg korset. Formelt sett kan NRK si at de har sitt på det tørre: Det er en stor forskjell på en nyhetsoppleser, som opptrer i et nøytralt rom, og en personlig programleder som har fått en sendeflate skreddersydd til seg. Men det er kanskje ikke alle enige i – og de har nå trommet sammen til en storstilt klageaksjon til NRK. Medlem i Kringkastingsrådet, Elin Ørjasæter, reagerte på at kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen uttalte seg negativt om klagene i media, før de var behandlet i rådet, og hun trakk seg fra rådet med øyeblikkelig virkning.

Klagerne benyttet seg av muligheten til å henvende seg til Kringkastingsrådet, men ble i stedet gjenstand for redaksjonell dekning av NRK, pekte Ørjasæter på. I klagebunken finnes trolig mange som også argumenterer prinsipielt om grensene for bruk av religiøse symboler, mener Ørjasæter. Og kanskje stemmer det?

Enkelte ganger er symbolsakene faktisk diskutable, med vanskelige avveininger og reelle dilemmaer: Skal man sløyfe julefeiring på skolen og erstatte det med en vinterfestival for å inkludere alle barna? Det er trass alt det viktigste at ingen unger blir ekskludert fra fellesfeiringer? Men det er jo viktig å holde på den norske kulturarven, som faktisk også tilhører innvandrerne. For svært mange innvandrere er det revnende likegyldig om man kaller det vinterfestival eller julefeiring.

Vi glemmer ofte at symbolsaker om norsk kulturarv for det meste står som feider mellom etniske nordmenn, der innvandrere brukes som brikker i debatten. Så står man der og strides om hvordan man skal oppfatte virkeligheten, hvordan man skal tilpasse seg virkeligheten, og hva man kan kreve av andre. Antagelig er dette en uunngåelig konsekvens av at samfunnet har endret seg såpass radikalt de siste 40 årene: Det er mye som skal pusles på plass av følelser, rettigheter, symboler og realpolitikk på begge sider. Men da gjelder det kanskje å erkjenne hva som står på spill på begge fløyer av konflikten.

Regjeringen insisterer på en «retorikk som gjør at en innvandrer som tar utdannelse og bidrar til samfunnet føler seg like avvist som en radikal islamist. Slikt fører til utenforskap», skrev Ulrik Imtiaz Rolfsen i VG denne uka. Det er gode ord å legge seg på minnet. Men vi gjør også klokt i å forebygge utenforskap i den andre leiren. At Elin Ørjasæter markerer at klagerne må bli hørt, er en måte å gjøre det på.

karin.haugen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 13.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk