Klassekampen.no
Torsdag 7. september 2017
Miljøkatastrofe: Bibelen forteller at Gud sendte storflommen fordi mennesket ikke ville omvende seg. Den fortellingen er aktuell i dag, skriver Eivor Oftestad. Illustrasjon: Gustave Doré, «Syndefloden», bibelillustrasjon fra 1866
Hvilke politiske grunnfortellinger kan hjelpe oss i møte med klimakrisen?
Etter oss, flommen

Det som interesserer meg nå rett før valget er de store spørsmålene. Hvilke visjoner har partiene? Hva anser de som den største trusselen, og hva vil de vil gjøre med det?

Kikker vi på partiprogram fra venstresida, starter de stort sett med ulike varianter av en verdsliggjort gudsrikevisjon. Det handler om en ny verden i rettferdighet, fred og frihet. Det er visjoner med røtter tilbake til det gamle testamentets profettradisjon. Bare les profeten Jesaias, kapittel 65 for eksempel. Her fremstår Guds løfte om idealsamfunnet, det nye Jerusalem, som en eksaltert utgave av et norsk partiprogram. Ikke bare vil Gud gjøre folket som bor der til et lykkelig folk, men han vil gi bedre levekår til barn og eldre, og la folk få utbytte av sitt eget arbeid. En slik visjon motiverer til å refse, og hos noen parti er det nesten som å høre profeten Jeremias: «Ve ham som bygger sitt hus med urett […]han som lar sin landsmann trelle uten noen betaling». Profeten snakker til Gudsfolket, og venstresida snakker til oss om rettferdig fellesskap under statens frelsende styring. For kristenfolket er det umulig å ikke tenke at den som laget Aps slagord «Alle skal med!» har gått på søndagsskolen og sunget: Alle alle vil vi ha med, til himlens lyse land!

På høyresiden derimot, er det lovede landet ikke en kollektiv frelse, men et mulighetenes land med økonomisk velstand og frihet til å skape sin egen fremtid. Jo lenger man går mot høyre, desto mer fokus blir det på individets ansvar for egen frelse. Det er vanskelig å finne legitimering hos de gammeltestamentlige profetene her. Trine Skei Grande knyttet det derimot til Jesus selv da hun uttalte til Vårt Land at «alt i det nye testamentet handler om individet» (22. august). Det er selvsagt helt feil, men hun skal ha for forsøket.

Så er spørsmålet, hvem snakker sant om det som truer oss?

Den største trusselen mot Aps visjon om en rettferdig verden er ulikhet i arbeidslivet. Middelet for å nå målet er derfor arbeid, arbeid, arbeid. Alle skal med, og alle skal bidra. Også for Sp er de største truslene for trivselslandet ulikhet i arbeidslivet og sosiale utfordringer.

For partiet Høyre kommer trusselen utenfra i form av terror og global ustabilitet. Midlene for å bevare lykkelandet er et sterkt forsvar, mer politi og stabil utenrikspolitikk. Hos Frp truer statlig kontroll og formynderi over enkeltindividet. Nylig ble jeg selv så provosert av å møte det absurde kommunebyråkratiet at jeg vurderte i cirka fem minutter å stemme Frp. Men det gikk over. For er det virkelig den største trusselen vi står overfor?

Hos de mindre partiene finner vi mer klarsyn. KrF integrerer miljøperspektivet i visjonen sin. Trusselen males med store bokstaver, og krever handling. SV har miljøutfordring på første side. Men hvorfor snakker ikke de største partiene sant? Det viktigste svaret ligger nok i redsel for å miste velgere. Men det ligger også et svar i partienes grunnfortelling om samfunnet. Her tror jeg flere har noe å lære av MDG.

MDGs visjon er nemlig ikke bygd over den klassiske frelseshistoriens lest med mennesket i sentrum på vei mot himmelen. Utgangspunktet deres er å se det menneskelige samfunn utenfra. Mennesket selv blir en trussel mot det enda større samfunnet, økosystemet, vårt eksistensgrunnlag.

Når «Tapet av naturområder, økosystemer og arter er en trussel mot alt liv på jorden», som KrF sier, og «klima- og miljøproblemene er vår tids største utfordring», som SV sier, da trenger vi modeller som ikke begrenses av menneskets historie. Jeg tror ikke vi er nødt til å gå ut av den kristne grunnfortellingen for å finne slike modeller. Tvert imot. I tillegg til profettradisjonens samfunnsrefs og det nye testamentets tale til individet, om enn feiltolket, så finnes det en tredje modell fra den kristne kulturarven. Den har kanskje ikke vært nødvendig før, men nå er den på høy tid å løfte frem.

Hvis vi skal møte det som truer verden i dag, så må vi nemlig gå forut for historien om det utvalgte folket, dit premissene for samfunnet skapes. I den kristne kulturens urhistorie finner vi blant annet fortellingen om storflommen, en miljøkatastrofe av kosmiske dimensjoner. Fordi mennesket ikke ville omvende seg, besluttet Gud å utrydde alt levende på jorden. De lukket øynene og lot det fortsette å regne. Mange har argumentert for å ta denne fortellingen ut av barnebiblene. Jeg tror det er nettopp nå vi trenger den.

Med andre ord: Visjonene må sprenge seg ut av menneskets navlebeskuende fremskrittshistorie om de skal være sanne.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 13.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk