Klassekampen.no
Torsdag 7. september 2017
Sannheten opp i dagen: En veterinær foretar en helsesjekk på en reinsdyrkalv på Yamal-halvøya i Russland. Et nylig miltbrannutbrudd i de russiske nordområdene tok livet av ett barn og smittet 23 mennesker. Ifølge forskere er kilden til utbruddet at nedfrosne reinsdyrkadaver har kommet til overflaten etter hvert som permafrosten smelter. Foto: AFP/Det russiske nødsministeriet
Ødeleggelser, utslipp og sykdommer: Når permafrosten tiner opp, har vi uhyggelige overraskelser i vente.
Den skjulte jokeren i jorda
Undersak

Hvor mye tåler permafrosten?

klima

Det store spørsmålet for dem som er opptatt av klima, er hvor mye oppvarming jordas klimasystemer tåler. Hvor varmt skal det bli før ett av systemene når et vippepunkt og går inn i en ustoppelig prosess? Det er dette som ligger bak diskusjonen om klimamål på 1,5 eller to graders temperaturøkning. Mange håper vi det går greit med to grader, men flere klimaeksperter mener et tak på 1,5 grader ikke er forsiktig nok.

Jordas smertegrense

Hvordan er det med permafrosten i så måte? Det var dette en gruppe forskere ledet av Sarah Chadburn fra University of Leeds ville finne ut av. De tok et knippe klimamodeller som er i bruk, og holdt disse opp mot observasjonsdata. Ved å se på hvordan permafrosten endret seg i forhold til lufttemperaturer i ulike områder, ville de finne holdepunkter for hvor sensitiv permafrosten er for temperaturøkninger. Det er store forskjeller i temperaturøkningene rundt om i verden (Svalbard, for eksempel, har hatt mye raskere oppvarming enn kloden ellers). Det forskerne ville undersøke, var hvor store utslag disse temperaturforskjellene har gitt for permafrosten.

Ut fra disse ulike utslagene, fant Chadburn & co. ut at sensitiviteten var cirka 20 prosent høyere enn det man tidligere hadde regnet med. Det vi si at permafrosten vil tine ved mindre temperaturøkninger enn før antatt. Dernest brukte de disse funnene til å analysere hvordan permafrosten ville respondere på de to klimamålene, oppvarming på henholdsvis 1,5 og to grader celsius.

Liten margin, stor forskjell

De kom fram til at en økning på to grader ville føre til at mer enn 40 prosent av permafrosten ville tine, tilsvarende et areal på seks millioner kvadratkilometer. Ut over dette ville hver ekstra grad oppvarming få fire millioner kvadratkilometer (et areal større enn India) permafrost til å forsvinne. Dersom temperaturen ikke stiger mer enn 1,5 grad, vil man kunne spare to millioner kvadratkilometer med permafrost (Nature Climate Change).

Nå er det ulike måter å måle permafrost på: Chadburn & co. regner med et totalt areal på 15 millioner kvadratkilometer. Andre, som Shawn J. Marshall, anslår vel 22 millioner. Poenget blir uansett det samme: Det er stor forskjell for permafrosten om det blir 1,5 eller to grader varmere.

viten@klassekampen.no

Opptiningen av jorda har uoverskuelige konsekvenser. Vi bør følge godt med – ikke minst her i Norge.

klima

Den skulle vare i tusenvis av år og ta vare på klodens genressurser for framtiden, sikret av frosten, inne i fjellet. Det var i hvert fall meningen, og forskerne garanterte for sikkerheten. Men så, etter noen få år, holdt den globale frøbanken – Global Seed Vault – på å bli ødelagt av smeltevann. Oppvarmingen kom langt raskere til Svalbard enn forskerne og oss andre hadde regnet med.

Og ikke bare på Svalbard. Rundt om på kloden kommer det stadig vekk liknende overraskelser. I Sibir dukket det plutselig fram oppkommer i tundraen, der metan og CO2 lekket ut i store mengder og store kratre ble dannet. Noe annet som nylig dukket opp i permafrosten i Sibir, var den dødelige miltbrann-bakterien, som hadde ligget nedfrosset siden andre verdenskrig, og nå tinte opp igjen – i live.

Fakta:

Permafrost:

• Grunn som er frosset hele året, og som har vært frosset i to somre eller mer. Permafrosten kan gå ned mange hundre meter i dybden.

• Mange steder vil et jordlag øverst (det aktive laget) tine opp om sommeren, mens jorda under forblir frossen.

• Permafrost finnes på cirka 20 prosent av jordas landoverflate og på deler av havbunnen. I Norge finnes permafrost i høyfjellet og i Nord-Norge.

• Økende temperaturer sørger for at permafrosten tiner opp, noe som kan forårsake store ødeleggelser.

Faseforandring

Det som skjer, er at den minst synlige delen av kryosfæren, permafrosten, er i ferd med å tine opp. Denne opptiningen viser noe av det som er vanskeligst å forstå ved den globale oppvarmingen: at når temperaturen stiger, blir det ikke bare gradvis varmere. Det nytter ikke å bare ekstrapolere, tegne en rett linje inn i framtiden. Store deler av jorden balanserer nemlig så vidt under null grader celsius, og da kan selv en liten oppvarming føre til store ikke-lineære endringer. Når is eller snø smelter, er ikke dette en gradvis endring, det er en faseforandring: Is og vann er vesensforskjellige materier.

For det første kan du gå på is, men ikke på vann. Is er også lettere enn vann, fordi vann utvider seg når det fryser. Det er dette som skaper problemer mange steder når grunnen tiner eller fryser, og aller verst: når det ene først inntreffer, inntreffer også det andre.

Vi ser det når frossen mark først tiner og tar til seg vann, for deretter å fryse til: Da presses sprekkene ut, og det kan oppstå jord- og steinras. Dette skjedde nylig i de sveitsiske alpene, i regionen Val Bondasca: Store mengder jord, gjørme og stein løsnet i et ras, tok livet av flere mennesker og la dyrkede marker øde. Årsaken var at permafrost som hadde holdt disse massene stabile, tinte opp.

Permafrostens betydning

Men hva er denne permafrosten? Det er jord, berggrunn, et cetera som holder minusgrader og har gjort det de to siste årene, ifølge definisjonen fra International Permafrost Association. Det betyr ikke at det må være frost helt opp: I store områder tiner den øverste meteren eller så («det aktive laget») om sommeren, mens det kan forbli frosset langt ned. Dybder på inntil 1500 meter er blitt målt i Sibir, ved elven Lena. Om det er vann eller ikke i permafrosten er ikke avgjørende for definisjonen, men kan være viktig for hvordan permafrosten oppfører seg, fordi vann som nevnt utvider seg når det fryser.

Tsunami i Lyngen?

Permafrosten dekker et enormt område: en fjerdedel av overflaten på den nordlige halvkulen (og 58 prosent om vi regner med mer temporær frost). På den sørlige halvkulen er det mindre, nesten kun i høyfjellet og de nakne områdene på Antarktis (under tykk is er grunnen sjelden frossen, på grunn av trykket). Det er også permafrost på havbunnen i nord, et viktig poeng i forbindelse med oljeboring der, som vi skal se.

Det er ikke så mye frosset vann i permafrosten: Om all permafrost smelter, vil havet ikke stige mer enn ti centimeter. Likevel er permafrosten viktig: Om den tiner, vil dette true stabiliteten i fjell, som blant annet Nordnesfjellet i Lyngen, som før eller senere vil falle ned og forårsake en stor tsunami. Også jord og leire i skråninger kan løsne, med farlige ras som resultat. Infrastruktur som veier og bygninger vil bli rammet.

Men dette er egentlig peanuts i forhold til de klimaeffektene en opptining kan sette i gang: Permafrosten holder nemlig på noen av verdens største karbonreserver. Dette er fordi tidligere klimasvingninger har begravd organisk materiale i bakken, og gjort dette om til klimabomber. Det er dette vi nå ser i Sibir. Dersom opptiningen virkelig skulle komme i gang, vil dette trigge et klimagassutslipp vi ikke har sett i vår tid på jorden.

Vårt eget Sibir

Dette gjelder ikke bare Sibir. Det er store områder med permafrost i Canada, Alaska, og på de store øyene i Arktis, inkludert Svalbard (40 prosent av arealet her). Men også i Fastlands-Norge: Finnmarksvidda er et permafrostområde, og ifølge geografiprofessor Hanne H. Christiansen har Finnmarksvidda mye til felles med Sibir. Det er for eksempel lagret mye organisk materiale her, og vi vet ikke helt hva som skjer med dette hvis og når det tiner.

Følg med i Finnmark

Dette betyr at det er all grunn til å følge med på hva som skjer med Finnmarksvidda, og se hva man kan gjøre for å bremse en opptining. Som vi har skrevet om før, viser studier i Reisadalen at reinbeiting kan virke nedkjølende (Mariska te Beest og kolleger fra Umeå universitet). Vi har også skrevet om det store eksperimentet Plestocene Park i Sibir (som far og sønn Zimov driver), som viser hvordan bevisst bruk av beitedyr kan holde temperaturen nede og dermed bremse opptiningen.

Her er det spesielt effekten dyrene har på snødekket som er viktig, og det samme vil være tilfellet med reinbeiting på Finnmarksvidda – som man derfor bør forsøke å bevare, men samtidig se til at det skjer på en klimavennlig måte. Dette er en problemstilling vi ikke lenger kan overse, i en tid da klimatrusselen bør møtes på mange fronter.

Risikabel oljeboring

Dette gjelder også oljeboring i Arktis. Som vi nylig viste, har oljeboring i Nordsjøen ført til store klimagassutslipp rundt oljebrønnene. I Arktis vil dette være enda mer risikabelt, dersom boringen foregår på permafrost, med de store metanlagrene som finnes der.

Så selv om permafrosten kan virke ubetydelig, fordi vi ikke ser den (med mindre du er vokst opp på Finnmarksvidda eller til fjells), og fordi den inneholder lite vann, er den like fullt en joker i det store klimaspillet. Og fordi vi her i Norge har mye av den, ikke minst om vi tar med Svalbard og de andre øyene vi er «vaktmestre» for, bør vi ha et særlig ansvar for å følge med på hva som skjer, og sette i gang tiltak der slike kan ha effekt.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 13.25

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk