Klassekampen.no
Torsdag 7. september 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Populismen har ikke noe fast innhold; den er en politisk stil i opprør mot de herskende, skriver Øyvind Østerud.
Det folkelige spøkelset

Globaliseringens omkostninger i form av tapte arbeidsplasser, økende ulikhet og en usikker livssituasjon har skapt protestbevegelser i en rekke land. I dagligtale har populisme en demokrati­kritisk undertekst som synonymt med folkelig illiberalitet og uforstand. Vår tids anti-populisme er en forsvarsreaksjon mot trusselen fra folkelig innflytelse.

«Populisme tar over verden», var det alarmerende oppslaget på markedsdata­byrået Bloombergs nettside ved inngangen til 2017, etter den britiske Brexit-voteringen, det amerikanske presidentvalget og de sterke protestbevegelsene i Europa. Populisme er gjerne en negativ karakteristikk, nærmest et skjellsord. Betydningen er skiftende og uklar. Hva slags politiske fenomener er det vi står overfor?

Nyere forskning er delt i synet på hva som forklarer fremveksten av såkalt populistiske bevegelser. En stor tysk studie har konkludert med at oppslutningen først og fremst skyldes strukturelle forhold – økende usikkerhet, tap av arbeidsplasser, sterkere dominans utenfra og mer omfattende innvandring. Dette forklarer protestpartienes vekst. Verdensbankens forskningsavdeling har gjort en tilsvarende studie av 24 land i Europa og Sentral-Asia. Her er også konklusjonen at økonomisk uro nærer de populistiske bevegelsene. En større spansk studie viser at økonomisk krise driver de mest utsatte samfunnsgruppene – de med lav utdannelse og en usikker stilling på arbeidsmarkedet – over i protestpartier til høyre og venstre.

Fakta:

Populisme:

• Mange har forsøkt å definere «populisme» som politisk retning. I denne teksten skriver Øyvind Østerud at spørsmålet er feil stilt: Populismen er en form eller stil, og ikke knyttet til et bestemt innhold.

• De populistiske bevegelsene har vokst fram som en protest mot at de etablerte partiene har overlatt en rekke viktige saker til institusjoner som er unndratt demokratisk innflytelse, skriver han.

• Teksten er en forkortet versjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3, 2017, som slippes på Universitetsforlaget i Oslo i dag. På lanseringen blir det debatt om populisme med Østerud, Anders Todal Jensen og Anders Jupskås.

Om forfatteren:

• Øyvind Østerud er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Enkelte studier finner at en motreaksjon mot kulturell modernitet med større mangfold og mindre stabile normer er et fellestrekk ved mange populistiske bevegelser. Samtidig finner de at økonomisk ulikhet forsterker det kulturelle uttrykket for protest. Mange av protest­bevegelsene i den vestlige verden har vokst fram i kjølvannet av finanskrise, økonomisk tilbakeslag og stigende arbeidsløshet, forsterket av flyktningkrise og arbeidsinnvandring. Ingen enkelt faktor forklarer opprøret mot de partiene som hegner om den liberale verdensorden.

Partimønsteret er i ferd med å brytes opp i mange europeiske land. Etablerte partier fra sentrum-høyre til sentrum-venstre har samlet seg om nyliberale reformer og akseptert globaliseringens hovedelementer. De tradisjonelt venstreorienterte partiene utgjør ikke et radikalt alternativ og har ikke lenger arbeiderklassen som stabile kjernevelgere.

Den britiske statsviteren Peter Mair har vist at det sosiale grunnlaget for de etablerte partiene forvitrer. De er ikke lenger massepartier som gir brede samfunnsinteresser en stemme og står til ansvar for velgerne når de kommer i posisjon. De etablerte partiene mister medlemmer over hele Vest-Europa, velgerne er mer flyktige, rekrutteringen av politikere er smalere, og partiene likner mer på lukkede karteller som søker støtte til ulike kanter. Samtidig er flere politiske saks­områder skjermet mot flertallsinnflytelse gjennom maktoverføring til sentralbanker, domstoler, internasjonale institusjoner og et globalisert næringsliv. Slike endringer har gitt næring til protester mot demokratisvikt.

Betegnelsen «populisme» er ikke begrenset til politiske bevegelser og partier på høyre fløy. De såkalt venstrepopulistiske partiene Podemos i Spania og Syriza i Hellas vokste i protest mot masse­arbeidsløsheten og innstrammingspolitikken i eurosonen etter finanskrisen. De fylte et større politisk rom etter at de tradisjonelle venstrepartiene – PSOE i Spania og Pasok i Hellas – hadde oppgitt sin tidligere motstand mot nyliberale reformer og fjernet seg fra sine arbeiderklassevelgere. Den italienske Femstjernersbevegelsen (M5S) var også en protest mot innstrammingspolitikken. Disse partiene hevdet at budsjettunderskuddene måtte reduseres langsomt, i takt med langsiktig stimulering av ny vekst gjennom nasjonale investeringsprogrammer.

De radikale protestpartiene i Spania, Hellas og Italia ble organisert på grunnlag av folkelige bevegelser og gateoppstander. Protestene var rettet mot offentlige nedskjæringer, massearbeidsløshet, reduserte velferds­tjenester, privatisering og økende sosial ulikhet. Protestpartiene mobiliserte mot en politikk som manglet demokratisk forankring og mot den åpne eller stilltiende alliansen mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre. En sammenlignende studie av protestene mot innstrammingspolitikken konkluderer slik: «I Europa som i Latin-Amerika oppsto parti-bevegelsene først og fremst fordi sentrum-venstre-partiene forsømte å ivareta hensyn til sosiale rettigheter og sosial rettferdighet».

Tilliten til tradisjonelle partier og institusjoner har sunket i alle EU-land som svar på stagnasjon, arbeidsløshet og sosiale forskjeller; jo større økonomiske problemer, jo sterkere protest. Syriza kapitulerte for innstrammingskravene fra Brussel da partiet kom i posisjon.

Perry Anderson – historiker og stifter av New Left Review – har tre mulige forklaringer på svakhetene ved velgeropprøret. For det første at protestpartiene til venstre gjennomgående er svakere fordi de i mindre grad har koblet innvandringsspørsmålet til et sosialt opprør. For det andre at den høyreorienterte protesten er mer radikal og konsekvent i sin motstand mot både euroen og migrasjonsbølgen. For det tredje, med konsekvenser for opprøret både til høyre og venstre, at protestpartienes standpunkt i sentrale saker har bredere støtte i folke­opinionen enn de får uttelling for i valg. Forklaringen på dette fenomenet er frykt for konsekvensene – frykt for hva som kan skje hvis pengeunionen bryter sammen og protestene skal settes ut i praktisk politikk: «Fear trumps anger».

Få bevegelser kaller seg populistiske; det er en betegnelse som stort sett blir brukt for å definere andre. Ordet har polemisk brodd – mange økonomer oppfatter populisme som kortsiktig popularitetsjakt, lettvinte løsninger, økonomisk overforbruk og selvmotsigende politikk. Økonomisk uforstand blir kjernen i definisjonen. Populisme som et uberettiget krav om å representere folkets sanne interesser, avviker fra det betydningsinnholdet vi finner i tidligere perioder. Ordet har vært brukt om folkesuverenitet og prinsippet om flertallsbeslutninger i kamp mot undertrykkende og privilegerte mindretall. Det har vært et synonym for folkestyre, men det har også vært et synonym for følelsesstyrt massetyranni, på linje med uttrykkene mobbstyre og pøbelvelde. Dette er spennvidden i definisjonskampen.

I aktuell politikk blir populisme brukt som betegnelse på et mobbvelde der politiske rottefangere beveger de følelsesladde og umodne massene, slik rottefangeren fra Hameln lokket byens barn i fortapelsen. Når språkbruken blir polemisk og upresis, krymper fellesnevneren og det substansielle innholdet. Hva har Donald Trump og Hugo Chavèz, Marine Le Pen og Pablo Iglesias, Viktor Orbán og Alexis Tsipras til felles? Knapt noe som helst. Det er fåfengt å søke etter populismens kjerne; den har ingen essensielle trekk. Det interessante er hvordan ordet populisme blir brukt for å fremme eller ramme bestemte synspunkter, som den italienske sosiologen Marco D’Eramo uttrykker det.

Amerikanske præriefarmere var de første som kalte seg populister. De brukte ordet for å gi styrke til opprøret nedenfra, påberope seg en demokratisk profil i kampen mot bankvesen og storkapital. Når moderne velgerprotester blir kalt populistiske, er det for å kunne avfeie dem som illegitime.

Den liberale kritikken av populisme går ut på at det er en demagogisk og udemokratisk appell til en fiktiv, folkelig fellesinteresse. Her er det lett å overse at det liberale demokrati er en kombinasjon av ulike prinsipper. På den ene side den liberale vekten på rettighetsvern, rettsstatsgarantier og universelle friheter. På den annen side det demokratiske hensynet til folkesuverenitet, flertalls-vilje og folkevalgt kontroll med de avgjørende institusjonene. Protestpartiene og deres kritikere dyrker og neglisjerer hver sin side av dette, som den britiske populismeforskeren Margaret Canovan har påpekt. Kritikerne fremhever det liberale, rettighetsorienterte og universelle. Protestpartiene mobiliserer til støtte for den folkesuvereniteten som de mener at de liberale elitene setter til side.

Mye av velgerprotesten mot etablerte partier går ut på å stille de etablerte partiene til ansvar for globaliseringens ulemper. Protesten samler dem som taper når arbeidsplasser flyttes til lavkostland, og dem som blir neglisjert i spørsmålet om befolkningens demografiske sammensetning. Protestpartiene er blitt store arbeiderklassepartier der hvor usikkerheten på arbeidsmarkedet er stor og stemmeseddelen har redusert kjøpekraft.

De tradisjonelle venstrepartiene appellerer i større grad til andre samfunnslag. De konkurrerer om sentrumsvelgerne med det politiske sentrum-høyre. De har bidratt til at politisk beslutningsmakt er overført til ikke-valgte organer hjemme og ute, og er gjennomgående kritiske til folkeavstemninger fordi slike avstemninger er blitt en alternativ kanal for synspunkter som står svakt i nasjonalforsamlingene.

Mange av de moderne protestpartiene har vokst på at etablerte partier og politiske eliter har avpolitisert kontroversielle spørsmål som innstrammingspolitikk, arbeidsmarked og immigrasjon for å gjøre risikoen for valgnederlag minst mulig. De henter oppslutning der politisk makt i økende grad er delegert til institusjoner som ikke er valgt, og som er skjermet mot folkelig innflytelse. Slik sett er protesten mot den liberale internasjonalismen de forstøttes gjenkomst.

Det er feil å spørre hva populisme egentlig er. Populisme har aldri hatt et betydningsinnhold uavhengig av tid og sted, hevet over den historiske konteksten. Populismen har ingen fast substans fordi den er en form, en politisk stil i opprøret mot de herskende og privilegerte. Den er et spøkelse som hjemsøker verden, som det het i innledningen til Ionescu og Gellners bok «Populism» fra 1969.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 13.25

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk