Klassekampen.no
Onsdag 6. september 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Dette valget handler om hvordan velferdsstaten skal finansieres.
Kostnadssyken

Mange forteller oss nå at det ikke er særlig forskjell på partiene. Alle er enige om at vi fortsatt skal ha offentlig finansiert velferd i fremtiden. Eldreomsorgen skal bli bedre og elevene skal lære mer. Arbeiderpartiet skal øke skattene med beskjedne 15 milliarder, noe som tilsvarer 1,2 prosent av statsbudsjettet, mens høyresiden skal fortsette å kutte. Kommer vi uansett til å merke forskjell?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at barna våre kommer til å merke forskjell på om vi har partier som bruker stadig mer eller stadig mindre offentlige penger. For den velferdsstaten vi har i dag, den kommer bare til å bli dyrere og dyrere. Kostnadene til skoler og eldreboliger kommer til å fortsette å øke raskere enn utgiftene vi har til møbler og telefoner.

Allerede for 50 år siden pekte den amerikanske økonomen William Baumol på at det går et viktig skille mellom «menneskenære» tjenester (som undervisning og omsorg) og produksjon som kan automatiseres ved hjelp av teknologi. Bedre teknologi gjør at man kan produsere en bil eller en datamaskin dobbelt så raskt, men hvis man underviser matematikk eller pleier eldre i dobbelt tempo, går det utover kvaliteten. Tjenester der menneskelig arbeidskraft utgjør størstedelen av produksjonen, såkalte arbeidsintensive tjenester, har derfor lavere produktivitetsvekst enn andre deler av økonomien. Eksempler er restaurant, frisør, utdanning og kultur.

Baumol påpekte at det trengtes samme antall musikere for å fremføre en av Beethovens strykekvartetter nå som det gjorde på 1800-tallet. Produktivitetsveksten er omtrent null. Likevel har reallønna til musikerne økt betraktelig og kostnadene har eksplodert. Betyr det at vi ikke har råd til klassisk musikk i fremtiden?

Når produktivitetsveksten i resten av samfunnet fører til lønnsvekst, må orkestre og eldrehjem holde tritt for å tiltrekke seg arbeidskraft. Resultatet er at arbeidsintensive tjenester blir relativt sett dyrere enn de som kan erstattes av teknologi. Dette er i dag kjent som Baumol-effekten, eller kostnadssyken. Skylden for økte offentlige utgifter til helse og utdanning bør ikke automatisk legges på offentlig ineffektivitet. Også private helsetjenester, frisører og restauranter er dømt til den samme utviklingen.

Dersom utgiftene til helsekostnader fortsetter å vokse i samme tempo, vil de vokse fra 15 prosent av gjennomsnitts-amerikanerens inntekt i 2005, til 62 prosent innen 2105, ifølge Baumol. Men han var ikke bekymret av den grunn, akkurat som han ikke var bekymret for den økte kostnaden ved å fremføre Beethovens musikk. Det kan føles som om helsekostnadene er ute av kontroll, skrev han. Men dersom du ikke måler kostnadene i kroner, men heller hvor mange arbeidstimer du selv må jobbe for å ha råd til å betale for helsetjenestene, så har kostnaden faktisk falt. Folk må i dag jobbe færre timer for å ha råd til de samme tjenestene.

For eksempel: I 1908 måtte den gjennomsnittlige amerikaneren jobbe i 4700 timer for å ha råd til en Model T Ford. 100 år senere kan de kjøpe seg bil etter å ha jobbet kun 1365 timer. Dette betyr at selv om helseutgifter skulle komme til å spise opp stadig mer av inntekten din, vil du fortsatt ha mer penger igjen til å bruke på alt mulig annet. Selv om skattene økes i fremtiden, vil du fortsatt ha mer kjøpekraft igjen enn det du har i dag, gitt at inntektene følger produktivitetsveksten. Men betyr det at vi er villige til å betale høyere skatt?

Økonomen Kalle Moene oppsummerer det slik: «Produktivitetsvekst i privat vareproduksjon gjør oss rikere og velferdsstaten relativt mer kostbar. En voksende økonomisk evne til å finansiere velferdsstaten kan derfor komme til å underminere viljen til å finansiere den.»

Velferdstjenestene kommer til å bli relativt sett mye dyrere i fremtiden enn de er i dag. Det kommer vi til å være villige til å betale for, ifølge Baumol. Vi er generelt villige til å legge penger på bordet for å sikre egen helse. Dersom fellesskapskassa blir sulteforet og tjenestene får for lav standard, vil de som har mulighet kjøpe tjenestene privat istedenfor. Spørsmålet er derfor ikke hvor mye penger vi er villige til å bruke på velferdstjenester i fremtiden, men om vi ønsker å betale for dem privat eller gjennom økte skatter.

Det er opp til oss å skape den framtiden vi ønsker oss. Godt valg!

eaboye@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 10.34

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk