Klassekampen.no
Onsdag 6. september 2017
Apokalypsen i sikte? En atomkrig fører til total utslettelse og kan derfor ikke sies å være til beskyttelse av hverken sivilisasjon eller rettsstat. Dermed kan bruk av atomvåpen ikke under noen omstendigheter legitimeres, skriver Jon Hellesnes. Bildet er fra Natos innvielse av nytt hovedkvarter i Brussel, 25. mai.Foto: Melanie Wenger, AFP / NTB scanpix
I spørsmålet om atomkrig handler det ikke om at noen ofrer seg for helheten. Det er helheten som blir ofret!
Det utsatte despoti

Under rydding i egne papirer kom jeg nylig over et særtrykk av en gammel artikkel. Tittelen var «Den ytterste beslutning og det utsatte despoti». Den hadde stått i et dansk tidsskrift for rettsvitenskap, «Retfærd», nr. 30, 1985. På grunn av den danske publikasjonskanalen hadde jeg denne gangen ytret meg på et relativt konservativt bokmål. Men skriveproduktet var slettet fra hukommelsen, forfatteren var blitt en fremmed.

Dessverre virker det sentrale innholdet fremdeles virkelighetsnært. Det som er foreldet, er bare det som handler om den geopolitiske situasjonen i 1980-årene. Utsiktene for kjernefysisk nedrusting var nemlig mindre ille da enn nå. Den delen blir derfor utelatt her. Men nedenfor følger noen sekvenser som kanskje er mer aktuelle nå enn i 1985.

Kan atomvåpen inngå i det militære forsvaret av demokratiske rettsstater? Kan de aksepteres ut fra overordnede rettsprinsipper? De som svarer ja, ser ut til å basere seg på en begrunnelse i to ledd:

(a) Atomvåpen hindrer krig gjennom å avskrekke.

(b) I de vesteuropeiske Nato-land er folkeflertallet for medlemskap og dermed også for alliansens atomvåpenstrategi.

Kun ett aspekt ved strategien blir her synlig: den kjernefysiske avskrekkingens antatte effektivitet med hensyn til å sikre fred. Men strategien innebærer at man truer, og en troverdig trussel krever at den truende parten er villig og i stand til å gjøre det han truer med. Atomstrategien til Nato forutsetter at den såkalte ytterste beslutning i verste fall kan bli nødvendig, og da blir de kjernefysiske rakettene avfyrt. Det betyr momentan utryddelse av millionvis av mennesker både innenfor og utenfor fiendens territorium, krigere og fredsaktivister, stridende og ikke-stridende, skyldige og uskyldige, voksne og barn. De som overlever det første kjernefysiske nedslaget, får en langsom og smertefull død. Langtidsvirkningene på hele kontinentet blir fryktelige. Mega-forbrytelsen blir ikke mindre ved at «de andre» (fienden) også utfører den.

Fakta:

Atomvåpen:

• Ifølge Natos strategikonsept av 2010 vil avskrekking gjennom en «formålstjenlig blanding» av konvensjonell og kjernefysisk stridsevne fortsatt være en viktig del av alliansens strategi.

• Strategikonseptet sier videre at Natos atomvåpenarsenal, spesielt USAs, er den viktigste garantien for alliansens sikkerhet.

• I denne teksten skriver Jon Hellesnes at det ikke finnes noe rettslig eller demokratisk prinsipp som kan legitimere bruk av atomvåpen. Enhver beslutning om bruk vil være ensbetydende med despoti, skriver han.

Om forfatteren:

• Jon Hellesnes er filosof.

Dermed er det på sin plass med noen rettsfilosofiske betraktninger om hva slags tilstand som inntrer hvis den ytterste beslutning blir aktuell. Og tesen min er at tilstanden da er lovløs og despotisk, og at en statsrettslig teori om atomvåpen treffende kan betegnes som teorien om det utsatte despoti.

Statsforfatningen i vesteuropeiske land kan karakteriseres som et rettsstatlig begrenset demokrati. Maktutøvelsen skjer i samsvar med regler. Mangt skal ikke være gjenstand for flertallsbeslutning, men er «hevet over politikken». Menneskerettigheter er nedlagt i konstitusjonen og/eller internasjonale regelverk. Et parlament skal ikke kunne avskaffe ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfrihet. Beslutningsmakten til medlemmer av parlamenter og regjeringer har rettslige grenser.

At statsmakten skal verne samfunnet mot lovovertredelser fra statsborgernes side, gjelder ikke spesielt rettsstaten. Det kan man si om alle stater, også politistater. Nei, det som først og fremst kjennetegner den demokratiske rettsstaten, er at den verner statsborgerne mot former for statlig maktutfoldelse. Rettsregler begrenser og binder statsmakten. Dermed er der også grenser for hvilke beslutninger en leder i en demokratisk rettsstat kan fatte.

Følgende spørsmål bør reise seg for enhver normal vesteuropeisk statsborger: Kan noen som helst politisk og/eller militær posisjon i Vesten gi rett til å ta beslutningen om «massiv kjernefysisk gjengjeldelse», eventuelt et førsteslag? I kraft av hva kan en ansvarlig leder sette i gang noe slikt? I hvert fall ikke i kraft av noe rettslig eller demokratisk prinsipp. Tesen min er at den ytterste beslutning ved atomknappen er hinsides mulig legitimering ut fra sivilisert normativ tenkning. I det øyeblikket eller i den stunden beslutningen er blitt aktuell, er beslutningstakeren forvandlet til despot. Hva så med den konstitusjonelle nødretten? Kan den utgjøre et argument mot tesen min?

Nødrettsinstituttet gjelder for ekstreme situasjoner og gjør det lovlig for en statsborger å utføre handlinger som normalt er straffbare, for eksempel drap i forsvar av sitt eget liv. Konstitusjonell nødrett gjelder statsorganer. Et statsorgan kan i en akutt nødssituasjon overskride de grenser som ellers gjelder for organets maktutøvelse. Det kan blant annet handle på egen hånd til tross for reglene som krever at det skal innhente samtykke fra et annet statsorgan. Det kan sette seg ut over de regler som gjelder selve måten å utøve makt på. I en krigssituasjon er dette aktuelt. Men hva krever prinsippet som den konstitusjonelle nødretten hviler på? Jo, en nødrettshandling, som alltid innebærer en krenkelse av konstitusjonens bokstav, skal være forenlig med konstitusjonens ånd og mening. Det skal være mulig å legitimere det som blir gjort som nødvendige skritt i retning av en situasjon der konstitusjonen blir gjenopprettet, og der prinsipper for maktdeling på nytt trår i kraft. Hvis en handling eller et tiltak ikke lar seg legitimere slik, så kan den konstitusjonelle nødretten heller ikke påberopes.

Under krig og okkupasjon kan mye komme ut av kontroll. Situasjoner blir uklare. Da er det vanskelig å trekke grensen mellom det som er og det som ikke er forenlig med den konstitusjonelle nødretten. Likevel er det opplagt at det følger minst ett entydig forbud fra det overordnede prinsippet: Det er forbudt å utføre en handling som utelukker gjeninnføringen av konstitusjonens ånd og bokstav. Og det finnes minst en handling som utelukker dette, nemlig å sette inn kjernefysiske våpen, for etter en atomkrig vil det ikke kunne finnes noe som minner om siviliserte livsformer, langt mindre noen mulighet for å gjenopprette en rettsstat. Ikke bare er det slik at det er umulig å legitimere bruk av atomvåpen ut fra den konstitusjonelle nødretten, det er dessuten slik at prinsipper som ligger til grunn for den konstitusjonelle nødretten direkte forbyr bruk av atomvåpen. Der er altså en kategorial forskjell mellom krig og atomkrig.

Det er ikke uvanlig å stille problemet om krig og fred slik: Både fred og (rettsstatlig sikret) frihet er verdier med høy prioritet. Likevel er det umulig å ofre friheten for å unngå krig. For hva slags fred ville man da oppnå? Nei, vi må være beredt til å kjempe for vår frihet med våpenmakt. «Dø om så det gjelder.» Individer eller en folkegruppe kan finne en fiendtlig okkupasjon som «en skjebne verre enn døden». De setter livene sine på spill for noe større. Denne problemstillingen gjelder krig, men ikke atomkrig.

Hva om Nato-tilhengere hevder at den også gjelder atomkrig? Ja, da kan man nok si at de mangler realitetsorientering; for ideen om å kjempe for frihet eller om å ofre seg for helheten («folk og land») gir bare mening så lenge det kan finnes betingelser for fortsatt eksistens i Europa. Slike betingelser gjør atomkrigen slutt på. I forhold til atomkrigen er spørsmålet om heroiske offer for helheten definitivt passé. For her er det ingen som ofrer seg for helheten. Her er det helheten som blir ofret!

Stilt overfor atomkrigens mulighet blir problemstillingen derimot slik: Hvordan går det an å tro at det kan finnes en legitim politisk posisjon i Vesten som i en ekstrem unntakssituasjon medfører en makt som overgår alt vi kjenner fra historien om despot-makt og totalitært diktatur? Posisjonen gir ikke bare makt til å innføre slaveri og konsentrasjonsleirer eller til å sette i gang folkemord, men til noe enda verre, nemlig makten til å utføre «den totale forbrytelse», for å bruke Jens Evensens ord («Retfærd», nr. 25, 1984, s. 29). Strategien til USA/Nato innebærer aksept av en slik maktposisjon – «når situasjonen krever det». Men ut fra siviliserte rettsprinsipper er det umulig å legitimere noe slikt. Hva har da skjedd med den konstitusjonelle statusen til små Nato-land, for eksempel Danmark eller Norge? De har ingen veto-rett, de har godkjent sin egen eventuelle framtidige transformasjon til ikke-rettsstat (lydrike under sentralkommandoen i USA/Nato). Er de da fremdeles rettsstater?

En dommer i «Bundesverfassungsgericht», Helmut Simon, har i et tankeeksperiment kommet med en «forhåndsdom» («Der Spiegel», nr. 38, 1983). «Dommen» gjelder dem som har vært ansvarlige eller medansvarlige for atomkrigen, det være seg «et massivt kjernefysisk svar» eller et førsteslag. Den gjelder altså begge parter i krigen, inkludert høyere funksjonærer i Nato. Etter en slik krig vil alle disse ifølge Simon, rettslig sett, være krigsforbrytere på nivå med Himmler, Göring etcetera. Imidlertid vil det ikke finnes noen domstol blant de rykende ruinene. Ingen dommere heller.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 10.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk