Klassekampen.no
Mandag 4. september 2017
Amoralsk? Den omstridte Messalinas liv har ledet til en stor og negativt ladet kunstnerisk produksjon. Vi er her vitne til en to tusen år lang heksejakt, skriver Marina Prusac Lindhagen. 8Maleri: «Messalinas død» av Georges Antoine Rochegrosse (1859–1938),
Messalina er gått inn i historien som den mest lastefulle av romerske kvinner. Men hvem var hun egentlig?
Heksejakten på Messalina
Messalinas ondskap og tøylesløse seksualitet er hyppig fremstilt i kulturen. Hva sier det om oss?

Antikken

Messalina levde i første halvdel av det første århundre e.Kr. og var gift med keiser Claudius, som hans tredje hustru. Hun er gått inn i historien som den mest lastefulle av alle romerske kvinner, og det er vanskelig, om ikke umulig, å finne ut hvem hun egentlig var. Alt som har blitt skrevet om henne, forteller om hennes tøylesløse seksuelle eskapader og hennes ondskap mot andre personer. Forfatterne bak disse tekstene levde og skrev i hovedsak etter at hun var død, og de hadde politiske holdninger som tjente på svartmalingen av henne.

Noen av forfatterne tok utgangspunkt i de ned­tegnede minnene til Agrippina den yng­re, som hadde klart å bytte om på arverekkefølgen til ­tronen ved å flytte Messalinas barn ned i rekken, slik at hennes egen sønn, Nero, kom først. Agrippina ble gift med keiser Claudius etter Messalinas død. Hennes memoarer har gått tapt, men det kunne passe henne å rakke ned på Messalina.

Sladderpresse og selvmord

Den romerske historikeren Tacitus støtter seg tungt på Agrippinas minner når han skriver om Messalina. Siden han er den ene av to som vier mest tekst til henne, har han hatt stor påvirkning på etter­tiden. Den andre som vier Messalina mye plass, er Suetonius, som var mannen bak en keiserhistorie som kan sammenlignes med en sladderpresse.

Noe av det mest provoserende ved Messalina kommer ellers til uttrykk hos den romerske satirikeren Juvenal, som beretter at hun tilbragte nettene i Romas bordeller. Plinius den yngre forteller at hun konkurrerte med en prostituert om hvem som kunne ha flest kunder i løpet av en natt. Det er kanskje unødvendig å si at Messalina ifølge anekdoten vant. Men til sist tapte hun, da det stod om livet.

Slutten er tragisk. Noen hevder at hun ble henrettet, men den vanligste versjonen er at hun begikk selvmord i en av Romas praktfulle hager. Hun stakk en dolk i brystet, etter råd fra sin mor, for at hun skulle unngå å bli drept.

Bigami og fordømt minne

Keiser Claudius selv hadde vanskelig for å tro på, og forholde seg til, Messalinas utskeielser, selv da hun ifølge sladderpressen hadde gått så langt at hun giftet seg med en senator mens Claudius var bortreist, og dermed begikk bigami. Derfor var det ikke Claudius som beordret drapet på henne.

Det ble gjort av en tidligere slave, Narcissus, som hadde opparbeidet seg rett til frihet og en posisjon ved hoffet. Narcissus så til at det ble sendt en utsending for å drepe Messalina. Takket være sin mor kom altså Messalina sendebudet i forkjøpet, og avsluttet dermed livet sitt på en måte som i antikken ble ansett som mer verdig enn å bli drept. Gjennom selvmord beholdt man etter datidens tankegang i hvert fall æren og stoltheten. Så mye for det.

Etter Messalinas død ble hun dømt til evig glemsel, og all kunst som minnet om henne, ble fjernet. Derfor er lite kunst bevart som viser Messalina, men det finnes blant annet en berømt statue der hun er fremstilt mens hun holder sin sønn, Britannicus, på armen. Denne statuen er i Louvre.

Innavl

I «Oxford Classical Dictionary», som regnes som et av de mest sobre av alle oppslagsverk om antikken, er det en kortfattet tekst om Messalina, som først begynner med hennes slektskapsforhold. Hennes plassering i den julisk-claudiske keiserfamilien var så sterk som det kunne gå an. Hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hørte alle til den samme slekten. Hun var oldebarnet til keiser Augustus’ søster Octavia på begge sider, og Claudius, som hun giftet seg med, var fetteren til faren hennes.

«Oxford Classical Dictionary» nevner kort at Messalina og Claudius fikk to barn, at hun giftet seg med Gaius Silius, og kort tid etter begikk selvmord. Dette er sannsynligvis det nærmeste sannheten vi kan komme. Alt annet er tabloid.

«En Messalina»

Det slutter ikke med antikken. Når en kvinne kalles «en Messalina», innebærer det at hun anses – i hvert fall av noen – som amoralsk. Forskjellige temaer knyttet til Messalina har vært et yndet motiv i kunsten, både i skulptur, maleri, teater og film. En av de mest berømte skulpturene er den antikke, som jeg har nevnt over, hvor hun fremstår som en verdig keiserinne. Fra senere tid er blant annet en kjent marmorskulptur laget av Eugène Cyrille Brunet i 1884, som viser Messalina liggende, utmattet etter konkurransen i bordellet – et populært motiv i kunsten. Denne skulpturen tilhører Musée des beaux arts i Rennes.

Fra Krøyer til Toulouse-Lautrec

Av malerier finnes det svært mange, men her kan nevnes et av den danske maleren Peder Severin Krøyer, som fremstilte henne i et maleri fra 1881, som finnes i Göteborgs Kunstmuseum. Krøyer viser henne i gjennomsiktig drakt foran et gulldraperi og forgylte møbler. Bak draperiet kan man skimte en horde av romere. Hun står med ryggen til dem, men skuler ned mot dem fra siden. Ansiktsuttrykket hennes kan se nærmest foraktfullt ut, kanskje som et uttrykk for hvor ondsinnet hun ifølge antikkens sladderpresse betraktet andre mennesker.

En annen kunstmaler som viste interesse for Messalina var Henri de Toulouse-Lautrec, som laget en serie med malerier av henne, etter inspirasjon av operaen «Messaline» av Isidore de Lara fra 1900.

Heksejakt

Selv om det er hennes utagerende seksualitet som er hyppigst fremstilt i kunsten, er det hennes ondskap som kanskje er blitt mest fremhevet i dramatiske tolkninger. Ikke minst i teateret, som for eksempel i den aller første oppsetningen om Messalinas liv i 1639, «The Tragedy of Messalina,» av Nathanael Richards, hvor hun presenteres som et monster. Den tidligste stumfilmen om Messalina kom i 1924 og hadde den legendariske Rina de Liguoro i hovedrollen. I tiden som fulgte ble det laget en lang rekke filmer om Messalina, der hun deltar som et eksempel på romersk, moralsk fordervelse, slik som i den berømte tv-serien «I, Claudius» fra 1976.

Dette er bare noen eksempler på kunstneriske fremstillinger av Messalina. Uansett hvordan hennes karakter må ha vært, så er det etter min mening mest interessant hvordan en romersk heksejakt på en kvinne har kunnet lede til en så stor negativt ladet kunstnerisk produksjon. Vi er her vitne til en to tusen år lang heksejakt.

m.p.lindhagen@khm.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 17. september 2017 kl. 11.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk