Klassekampen.no
Lørdag 2. september 2017
Overmennesket: Vil vi kunne rasjonalisere oss bort fra det menneskelige vrakgodset for alltid? Bildet er fra filmen «Batman V Superman: Dawn of Justice». Foto: Warner Bros/ XPOSUREPHOTOS.COM/NTB scanpix
Homo oeconomicus: Vi regner på hva vi har råd til, hvem vi har råd til. Bortenfor

Transhumanisme heter det i manifestene som tilhører den nye tiden. Det er ikke lenger bare mennesker vi skal være, det er noe større og bedre. Ordet ble innført i 1965, av Julian Huxley. Det kunne ha vært Aldous, i Fagre nye verden, ikke lenger «vidunderlig» nå, ikke noe å undre seg over, ganske enkelt «fager», det kunne ha vært Aldous Huxley, forfatteren, men det var broren hans, biologen, dette er vitenskap og ikke litteratur. Disse manifestene er futuristiske, men ikke estetiske, de er anti-estetiske i sin nøkternhet, i sin beskjedenhet, de antyder en verden som er en nødvendighet, en fullbyrdelse av et evolusjonært løfte, så hvorfor skrive et manifest overhodet?

Fordi den nye verden allerede er innvarslet, nå handler det om å være den første til å melde seg inn i partiet, om å sikre seg plass øverst i pyramiden. Det er Pascals veddemål med innsatsen nøyaktig angitt i kroner og øre, per recessive gen, per kvalitetsjusterte leveår, per sandkorn av evigheten. Dette er den nye tids manifester, trass i Gilgamesj, trass i alle fortellingene vi har fortalt hverandre opp gjennom historien. Promethevs og Frankenstein, alkymister og teoretiske gerontologer: Alle har en historie å fortelle, vi forteller den bare på en traurigere måte, vi har utstyrt den med fotnoter og doble kolonner, debet og kredit.

Fakta:

Trans­humanisme

• Ordet transhumanisme ble innført i 1965, og har i dag blitt et faneord i manifester for en ny tid.

• Med transhumanismen skal mennesket bli et optimalisert og gjennomrasjonalisert og aller helst udødelig individ med ansvar for sin egen skjebne.

• Denne teksten er en forkortet versjon av Jan Grues nye Flamme-singel, «Bortenfor, bortenfor, bortenfor».

Jan Grue er forfatter, professor i kvalitativ metode ved Universitetet i Oslo, og kritiker i Bokmagasinet.

Vi lytter likevel til en historie, nå, om mennesker som kan bli noe mer enn mennesker, historier danner seg selv, av materialene de har for hånden, historiene er ikke Frankensteins monstre, de er golem, de lever så lenge ordene i dem lever. Historien vi lytter til har blitt fortalt lenge, i fragmenter, transhumanisme er ikke annet enn navnet på en ny portal, et nytt toppstykke til den gamle pyramiden. Historien lyder: Mennesket kan forbedres. Forbann døden, hytt med neven, gjør opprør mot gud, mot guder, mot Gud. Før var det galvanisk energi, nå er det genetiske intervensjoner. Før var det frelse gjennom handlinger, så gjennom tro, så gjennom handling igjen: Å la seg legge på is, la seg fryse ned og lagres i et anlegg i Arizona, i påvente av den siste, perfekte dag.

Det er en god historie, det er derfor vi har fortalt den så mange ganger. Gilgamesj søkte udødeligheten, han fant Utnapisjtim, som var velsignet av gudene, han fikk vite hemmeligheten og fant planten med det rare i, han hadde blitt udødelig, Gilgamesj hadde levd evig, om ikke det var for den jævla slangen som spiste planten som hadde hemmeligheten som sikret evig liv. For pokker. Det var historien vi fortalte hverandre i den teologiske æraen, i den aristokratiske æraen, vi søkte etter planten, vi søkte etter serumet, vi søkte etter Gralen. I den demokratiske æraen endret vi interesser, vi ble mer opptatt av å nærme oss det som skjedde i Dublin den 16. juni 1904 enn å nærme oss evigheten, det var i hvert fall slik det var i litteraturen, mens det i samfunnet var annerledes, 1904 var også eugenikkens år, the science which deals with all influences that improve the inborn qualities of a race, der skilte litteraturen og pseudovitenskapen lag, den ene tok mennesket slik det var, den andre tok mennesket for å være et springbrett, et mellomstadium, en uferdig ape.

Så bølget det likevel frem og tilbake, det er den folkelige fortellerkunsten som fortsetter å drømme om det som er raskere, sterkere, mektigere, det er den folkelige fortellerkunsten som nå, mer enn noensinne, er halvgudenes arena, den nye teologiske æra innvarsles av Supermann i 1938, året som var begynnelsen på slutten for den gamle eugenikken, den som samlet seg om raser og folk, en eugenikk som måtte ligge lavt en stund, som så vidt kunne stikke snuten ut av hulen en gang på 1960-tallet, og se om det fantes håp, bortenfor, bortenfor, bortenfor.

Don DeLillo, profeten i sin generasjon og sitt land, stikker sin snute ut i luften og værer, ser spørrende mot udødelighetens horisont. Det finnes ikke udødelighet, men det finnes en drøm, om å ligge i stasis, kapslet inn i glass, naken og uten kroppshår, om å ligge i søvn som ikke er søvn, om å drømme sitt liv, om å være i mors liv igjen, høre de voksnes stemmer utenfra, høre den bortenfor, bortenfor, bortenfor den beskyttede sfære. Null grader Kelvin, Zero K, der all bevegelse opphører. Hva slags realisme er mulig der, hva er naturalisme når naturen er opphevet, er lagt i stasis? Ekkoer av ord, minner av stemmer. Virkeligheten finnes fremdeles, den kan ikke stenges ute, selv om én og én er kapslet inn i hver sin kapsel, solipsisme utsletter ikke de andre menneskene, selv om det kan virke slik, en stund. Litteraturen på øya er noe annet, den er gode germanske ord, den er gård og grunn, folk og fe, slekt og skam. Finnes det noe annet under solen, finnes det noe nytt? Ikke i menneskenes indre, menneskene har vært de samme siden de klatret ned fra trærne og spente oksen for plogen. Menneskene er de samme når de møter den nye tids dilemmaer, de samme som alltid. Et rom er et rom er et rom, der et menneske alene tenker slik det gjorde i 1970, i 1870, i 1770.

Ikke hos DeLillo. Der er menneskene fortapt i den nye teknologien, de stiller seg spørsmålene som må stilles når utopien er blitt virkelig. Teknologien kan si: Slik blir vi bedre, slik beveger vi oss fremover. Men litteraturen kan stille de andre spørsmålene: Hva mener du med «bedre»? Og: «Hvor ble det av meningen?» DeLillo skriver om de rike, de rotløse, de som flyter på teknologien, som stiger oppover og blir båret frem. De er den transhumanistiske utopiens tydeligste uttrykk – individer som ikke lenger har forpliktelser utover seg selv, som lever i et samfunn som ikke har noen annen funksjon enn å muliggjøre deres absolutte individualisering, deres frigjøring fra all menneskelig tilknytning. Boken er Zero K, og det absolutte nullpunkt er ikke bare stasisen, den bevegelsesløse sfæren der en ikke-død kropp kan oppbevares inn i evigheten, det er også samfunnets nullpunkt, et tomrom der ingen mennesker berører hverandre.

Men vi må tilbake til det trivielle. Vi lever i Norge, verdens mest trivielle land, der et mord er eksepsjonelt og grenseoverskridende science fiction er et byråkratisk anliggende, motstandsdyktig overfor et hvert forsøk på litterær iscenesettelse, på dramatisering. Vi lever i Norge, der politikken, samfunnslivet, sjelelivet må utforskes nennsomt, nyanserikt, med var oppmerksomhet for gråtonene, overgangene, tvetydigheten. Slik er den allmennmenneskelige litteraturen, løselig kledd i samtid, men vendt bort fra samtiden, med sepiafargede tidsbilder hengende på veggene, den allmennmenneskelige litteraturen stråler av narsissistisk magnetisme, den er i slekt med seg selv, halvbror av den store uskrevne amerikanske romanen og fjernt beslektet med Dickens, men evolusjonært avsondret og stadig mer spesialisert, avhengig av en stadig mer næringsfattig nostalgisk biotop.

Samtidig har Norge den grundigst registrerte befolkningen i verden, centimeter for centimeter og hårstrå for hårstrå, vi vet alt som er å vite om landets innbyggere. Etter atomkrigen, etter pesten, kan vi gjenoppbygge befolkningen fra grunnen av, som i en amerikansk pulproman kan vi rekonstruere hvert menneske, om vi må, vi kunne fullfinansiert et Norge 2, om vi måtte, det fordrer bare en velforberedt NOU, et gjennomarbeidet kompromiss i Stortinget. Verdensarven av planter og biologisk materiale ligger allerede trygt forvart i et hvelv på Svalbard, hvorfor skulle vi ikke kunne gjøre det samme med vår menneskelige befolkning, ville ikke det være en fornuftig forvaltning av humankapitalen, som er så mye mer robust og produktiv enn finanskapitalen?

Slik gjør man ikke i et trivielt og hverdagsorientert land, et land uten de store politiske prosjekter, et land der månelanding ble et komisk skjellsord så snart det ble forsøkt innført i det politisk-metaforiske vokabular, der de pragmatiske normene umuliggjør the vision thing, der vi holdes på jorden. Og godt er det. Men litteraturen, hvor ble det av den, hvorfor søker ikke den bortenfor, bortenfor, bortenfor? Virkeligheten er vel så rik, vel så dyp, så full av nyanser, av liv. Og livet, det ekte, autentiske livet, er ikke berørt av samfunnsform eller samfunnsutvikling, det har grunnleggende sett vært det samme siden bibelske tider, siden sumeriske tider. Senk blikket og se det autentiske, se det nære. Det trivielle er der alltid allerede, i øyekroken. Det gjemmer seg i bisetningene, i fotnotene. Gjennom språket koloniserer det hverdagen, samfunnsområde for samfunnsområde. Vi strukturerer helsevesenet etter konsernmodeller og organiserer skolene etter prinsipper om free seating og kontinuerlig CV-bygging, vi yter omsorg gjennom velferdsteknologiske kanaler, der utviklingen innen kunstig intelligens, som er noe ganske annet enn intelligent bevissthet, setter premissene for systemene som vil komme, som har kommet. Teknologien er ikke et annet sted, den er her, slik den var der i går, slik hjulet er teknologi, slik fjærpennen er det.

Vi ble et neo-utilitaristisk samfunn, i Norge som overalt ellers i den sekulære verden, for en tid tilbake, rundt den tiden da alle ideologiene, unntatt én, døde. Det var da vi satte kreftene inn på å regne stadig grundigere, for å være sikre på hva vi hadde råd til og hvem vi hadde råd til. Det var da vi begynte å lage støpeformen til det nye mennesket, som var det gamle velkjente mennesket, homo oeconomicus, som for lengst har tatt steget ut av støpeformen og inn i samfunnet, men som ennå ikke, underlig nok, er gjenstand for særlig litterær oppmerksomhet, siden mennesket grunnleggende sett er det samme, er uendret i sin essens, selv om det i sin omgangsform, sitt sosiale virke, sine relasjoner, er dramatisk endret de siste tiårene. Vi ble et neo-utilitaristisk samfunn da vi la om skolevesenet, helsevesenet, arbeidslivet, da vi omorganiserte alle institusjonene som lå lagelig til for omorganisering, da vi senket styringsrasjonalitetens operative instrumenter ned på individplan og sa til individet: Dette er din skjebne, ta hånd om den.

Transhumanismen omfavner styringsrasjonaliteten, for det er gjennom denne formen for rasjonalitet at det irrasjonelle, det menneskelige vrakgodset, kan forlates for alltid. Transhumanismens ytterst rasjonelle og oppnåelige endemål, udødelighet i dette livet og med denne kroppen, skal søkes gjennom anvendelsen av sunne bioøkonomiske prinsipper, gjennom optimalisering av de fysiologiske ressurser som enhver har til disposisjon. Individets næringsopptak, aktivitetsomfang og handlingsmønster skal optimaliseres. I de første leveår befinner optimaliseringsprosessen seg utenfor individets kontroll, men så snart individet har utviklet selvbevissthet og fundamentale rasjonelle kapabiliteter, er optimaliseringen individets egen sak, innenfor rammene av et samfunn som bør og skal tilrettelegge for den frie utøvelsen av styringsrasjonelt skjønn. Den individorienterte styringsrasjonaliteten er et totalsystem, og gjennomført konsekvensialistisk. Etiske vurderinger og drøftinger faller inn under den neo-utilitaristiske vurderingen av optimalt utkomme, slik samfunnsorganisering og politiske beslutninger gjør det.

Det er naturligvis vanskelig – noen ville si umulig – å etablere en form for genuint heteronom målingsenhet, en størrelse som kan ligge til grunn for totalsystemets egenevaluering og kalibrering, men la oss i mangel av noe bedre foreslå kvalitetsjusterte leveår, der X = menneskelig eksistens (- lidelse) * tid

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. september 2017 kl. 11.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk