Klassekampen.no
Lørdag 2. september 2017
Flesland: Statsminister Erna Solberg åpnet den nye terminalen på Bergen lufthavn. Under åpningsseremonien svingte Solberg tamburstokken med ­Sjøforsvarets Musikkorps.
... og hemmeligheten bak Høyres (mulige) suksess.
President Solberg ...
Høyres beste argument? Statsminister Erna Solberg åpnet den nye terminalen på Flesland. Hun er mer populær enn partiet og kan styre mot en historisk bragd denne høsten.Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen er henvist til sidelinja.
Knarvik: Statsminister Erna Solberg besøkte bedriftene i Industriutvikling Vest i forbindelse med valgkampen. Der feiret de vekst, og Erna er blitt populær etter fire år med lavere skatter og større offentlig pengebruk.
Erna er stjerna: Erna Solberg dyrkes som Høyres stjerne. Hva er det med Erna som funker så bra?
Skolestart: Statsministeren svarte på spørsmål fra elvene ved Knarvik ungdomsskule under første skoledag.
Team erna: Valgkamp i Nordhordland er unektelig noe preget av Erna. Jan Erik Hope (f.v.), Thomas Wallem og Asle Wingsternes fra Lindås Høgre gjør klar standen før Solberg ankommer Knarvik senter. Etter fire år i regjering er Erna-effekter noe av det de satser mest på når de skal overtale folk til å stemme Høyre.
Knarvik senter: Høyt volum og en god dose pomp og prakt, men det er fortsatt Knarvik senter. Det var noe presidentaktig over Erna-showet som ankom Nordhordland denne dagen. Men hva var den sittende statsministerens hemmelighet?
Valgets hverdag: Olav Steinsland, leder i Lindås Høgre, syns mediene gjør valgkampen hyperaktiv. I dag kom Erna på besøk, og tempoet ble skrudd opp i Lindås også.
Persondyrking: Det heter ikke «Stem Høyre» lenger. Partiet har en bevisst strategi om å bruke Ernas popularitet.
OLJESMURT: Erna Solberg trenger ikke snakke til elevene om velferdskutt, for hun kan finansiere skatteletter med oljepenger.
Valgkamp: Siden 1950-tallet har Høyre forsøkt å bli et folkeparti. Har Team Erna funnet oppskriften?

Vi sto i den nye terminalen på Bergen lufthavn Flesland og ventet på statsminister Erna Solberg. 3000 kanelboller lå klare.

Presse­korpset virret rundt og diskuterte hvilken dør hun kunne tenkes å komme inn. På slaget halv ti, da Erna ifølge programmet skulle ha ankommet, begynte Flesland musikklag pliktskyldigst å spille, og snart fyltes lokalet av duften av kanelboller og lyden av «You give me fever». Men Erna lot vente på seg.

I presseinvitasjonen het det at den nye terminalen skulle vises fram for statsministeren denne morgenen, men de fleste forsto nok at det kom til å bli motsatt. Det var tross alt bare tre uker til valget.

Hva var det med Erna Solberg? Høyre, partiet som knapt har opplevd å få gjenvalgt et sittende statsminister, så ut til å kunne klare det. Erna, kvinnen som nektet å gå etter katastrofevalget i 2009, som smått mirakuløst klarte å snu motgangen, sikre seg tillit, samle de borgerlige og vinne valget i 2013, kunne bli noe så sjeldent som en gjenvalgt statsminister fra Høyre. Da valgkampen begynte, var hun blant mange regnet som Høyres sterkeste kort. Hva gjorde hun rett?

Statsministeren kom nesten umerkelig inn i hallen via en bakvei. Hun hadde vært på et møte på Flesland i forveien, og plutselig sto hun der og smilte, med en kanelbolle i den ene hånda og mobilen i den andre. Bunadskledde Avinor-ansatte, politifolk og fotografer kretset rundt henne. Flesland musikklag, som hadde holdt det gående i 20 minutter da hun omsider viste seg, fortsatte å spille.

– Gratulerer med dagen, sa Erna og smilte rundt seg.

Så begynte showet. En hale av pressefolk slang etter henne da hun begynte å gå, flankert av samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp), en Avinor-sjef og et par infomedarbeidere.

– Her ute blir det fine fotomuligheter, sa en i teamet hennes til fotografene idet statsministeren gikk ut svingdøra og etter hvert tok oppstilling. Så snart kameraene stilnet, nikket presse­kontakten, så gikk Erna og hennes følge bort til en heis som leder ned til bybanen, som nylig er forlenget til flyplassen. Statsministerens pressekontakt ba fotografene gå inn i heisen.

– Dere skal ned til bybanen. Ikke rot dere bort, da. Og bare fotografene! sa pressekontakten og geleidet alle med kamera inn og sendte heisen ned.

Der nede sto et buekorps og dundret. Det var så høylytt at flere av fotografene holdt seg for ørene mens de ventet på Erna. Idet en bybanevogn rullet mot perrongen, var tidspunktet riktig og statsministeren kom ut av heisen. Hun gikk over perrongen. Fotografene rygget mot rulletrappen mens de knipset. En mistet pressekortet før også han fikk presset seg inn på rulletrappa som beveget seg oppover. Da avstanden til fotografene var passende, steg også Erna opp på rulletrappen for å avbildes der også.

Korps, korps, korps – hele dagen

Da følget skulle inn igjen i den nye terminalen, åpnet pressekontakten en sidedør, slik at fotografene kunne sluses inn i hallen og posisjonere seg før Erna kom gjennom svingdøra. Det var ikke grenser for hvor mange fotomuligheter Statsministerens kontor hadde rigget til i dag. Da alle var inne igjen i terminalbygget, var det tid for et fast innslag i en slik seanse: De folkelige møtene mellom statsminister og folk flest. Her kunne det jo også bli mat for de skrivende journalistene som ville lage en reportasje om den nye terminalen og om statsministeren, som slett ikke la skjul på at hun hadde en del ære for at den var bygget.

– Er du fornøyd? spurte Erna Solberg en dame i en innsjekkingsskranke, mens journalistene dultet i hverandres skuldre og prøvde å holde kameraer og notatblokker rolig.

Fornøyd var hun. En annen fortalte at han og Erna hadde vært russ sammen på Fana i 1979, noe som frambrakte en viss latter. Mens Erna vandret videre, fikk hun en brifing om hvordan resten av dagen ville forløpe.

– Korps der også, ja, sa Erna.

– Det blir korps hele dagen. Jeg skal til Knarvik også og møte korps, sa hun, før hun henvendte seg til en ny dame i en ny innsjekkingsskranke og spurte om også hun var fornøyd, noe damen kunne bekrefte at hun var. Det ble stille et par sekunder. Journalistene og fotografene ventet spent på hvordan samtalen ville utvikle seg.

– Det er litt kø der borte da, sa Erna Solberg til damen og pekte mot en annen skranke litt lenger inne i hallen.

– Ja, svarte kvinnen.

– Hvem er det som har den?

– Det er Finnair.

– Det er Finnair, ja, som har en…

– Ja.

– Ja ..., så kjekt da, sa Erna Solberg før hun henvendte seg til kvinnens kollega for å høre om også hun var fornøyd, noe hun så absolutt var.

Tamburmajor Solberg

Like etterpå sto vi alle og smilte som om det var sjarmerende da to voksne damer ville ta mobilbilde sammen med den norske statsministeren. To turister fra Hongkong, som etter hvert begynte å forstå at det var Norges statsminister som surret rundt i avgangshallen, gjorde også hva de kunne for å få nærkontakt. Mens Erna ble intervjuet av et tv-team, vinket de med en bamse. «Norway best!», ropte de og viftet bamsen mot kamera. Også de fikk en selfie med den norske statsministeren som, hvis vi skal tro meningsmålingene, kan være i ferd med å prestere en sjelden bragd for Høyre.

For selv etter fire år med oljepris­krise og skattelette og selv med et høylytt Frp ved sin side, er Erna populær. Mer populær enn Høyre, kan det virke som. I en reklame partiet har lagt ut på Facebook denne valgkampen, heter det: «Hvis du vil ha Erna som statsminister, må du stemme Høyre». Som om det var et nødvendig onde å måtte stemme på partiet. Hva var suksessoppskriften? Var det bare Erna?

Statsministeren stoppet på et tidspunkt opp og fortalte en vits. Vi lo alle sammen, selv om flere av oss ikke helt fikk med oss vitsen. Norsk valgkamp er jo sånn: Politikere reiser rundt og prøver å være folkelige og vi andre strekker oss ganske langt for at det ikke skal bli forferdelig pinlig.

Det offisielle åpningsshowet for den nye terminalen begynte på en stor scene som var bygget opp innenfor sikkerhetskontrollen. Etter noen musikalske innslag og en tale fra konsernsjefen i Avinor, fikk toastmasteren bekreftet at el-fly var på vei. Mellomladinger i stedet for mellomlandinger, sa toastmasteren, og på første rad satt Erna Solberg, Ketil Solvik-Olsen og deres pressefolk og humret ivrig. Jan Eggum hadde selvsagt også tatt turen.

Så kom Erna Solberg på scenen. Hun snakket om hvordan regjeringen hadde sørget for at Avinor fikk finansiert utbyggingen, og om hennes egne minner om køer. Så kalte hun samferdselsministeren opp på scenen. Ketil Solvik-Olsen tok med seg en tuba, og de to begynte på Bergens nasjonalsang «Nystemten». Solvik-Olsen behersket ikke helt tubaen og Erna nøyde seg med å lese teksten. I salen lo folk da hun avbrøt seg selv.

– Vet du hva, Ketil? Jeg tror vi kan gjøre dette litt større, jeg, sa hun.

Å, var det ikke herlig å se hvor uhøytidelige de var, de norske politikerne. Selv statsministeren!

Erna Solberg ble stående fremst på scenen og holde en tamburstav, et slags glitrende septer, da Sjøforsvarets musikkorps og et digert kor framførte «Nystemten». Volumet grenset mot for høyt, og Erna Solberg sang med. Det ristet i lokalet. En Avinor-ansatt som sto i salen, kjempet mot tårene, og man kunne spørre seg om den snodige scenen som utspilte seg her inne i den nyåpnede terminalen, kunne være nok. Holdt det at hun var så folkelig, at partiet dyrket henne? Eller var det noe annet som gjorde at å vinne en gang til var innen rekkevidde?

Svaret skulle vi få seinere den dagen, blant pappesker og ballonger bak en scene på et kjøpesenter i Knarvik, noen mil lenger nord i Hordaland.

Høyres snuoperasjon

Siden femtitallet har Høyre prøvd å bli et samlende folkeparti. Historiker Hallvard Notaker, som har skrevet bok om partiet, sier Høyre ble modernisert etter et generasjonsskifte og at partiet la bak seg en del av skepsisen mot statlig samordning og sosial utjevning og begynte å se mer mot det urbane og industrielle Norge.

– Høyres mål var plutselig ikke så ulike Arbeiderpartiets. Det handlet om å skape et moderne industrisamfunn med velferdsordninger. Utover 1960-tallet oppsto det Francis Sejersted kalte «kampen om initiativet». Hvem skal gjennomføre reformene alle vil ha? Folketrygden er det klassiske eksempelet på en velferdsordning som ble vedtatt under en borgerlig regjering, sier Notaker.

Ernas epoke er bare den andre siden krigen der Høyre har ligget nærmere 30 enn 20 prosent oppslutning. Forrige gang var under Kåre Willoch, som vant regjeringsmakt i 1981. I den perioden klarte partiet å gjøre store og ideologiske spørsmål relevante for vanlige folks liv, forklarer Notaker.

– Et eksempel reguleringen av borettslagsmarkedet, som de opphevet. Under lå ideologien om selveierdemokratiet, som var importert fra Storbritannia, men også konkret misnøye hos folk som måtte selve til lav takst i borettslag og kjøpe selveierbolig stadig dyrere, sier Notaker, som mener Høyre fanget opp en folkelig protest mot det reguleringsglade Ap.

Slik ble de et folkeparti den gang.

– Ethvert parti er prisgitt omstendighetene, og dette var en takknemlig tid for Høyre, sier Notaker.

Willoch ble gjenvalgt i 1985, men hadde tapt flertallet og regjeringen falt kort tid etter. Så gikk nesten 30 år før høyrebølgen igjen skyldte over landet. Hva var det som fungerte i 2013? Og kunne det gjentas i 2017?

Etter nederlaget i 2005, klarte Erna Solberg det mange trodde ville bli umulig: å gjenreise tilliten til partiet og seg selv. Det som var stemplet som «kalkulator-Høyre», skulle nå bli et mykere folkeparti som snakket til den vanlige arbeider. Ernas bok om forvandlingen kom i 2011 og hadde hennes nye slagord som tittel: «Mennesker, ikke milliarder». I boka skriver Erna om en undersøkelse som viste at folk mente Høyre ville gi skattelette til rike og samtidig bygge ned offentlig sektor. Målet nå var å bygge et borgerlig samarbeid som inkluderte Frp, men også å skape et parti for vanlige arbeidere, som ville bevare velferdsstaten og sikre vanlige folk vanlige jobber.

Fram mot valget i 2013 ble den nye profilen spisset. Bent Høie, som ledet programkomiteen, sa til Aftenposten at de ønsket et organisert arbeidsliv. Torbjørn Røe Isaksen stilte opp i samme avis gående over en vei der en pil pekte mot venstre. Han registrerte nettstedet «arbeidspartiet.no» og annonserte at Høyre ville bygge ned barrieren mot fagbevegelsen.

Sykelønnsordningen var ikke lenger tema, og Høie erklærte at Høyre er «sterkt imot sosial dumping, og ønsker et sterkere arbeidstilsyn». Høyres motstand mot allmenngjøring av tariffavtaler var også blåst bort. Og så var det språket: De snakket ikke lenger om «privatisering», men om å «slippe alle gode krefter til for å sikre full barnehagedekning». Det var ikke lenger «skattekutt», men «skattelette», og målet var ikke å være grei med de rike, men å gjøre det mulig for bedriftene å skape flere jobber til folk.

Parallelt med forvandlingen av Høyre, drev tenketanken Civita, ledet av tidligere partitopp Kristin Clemet, fram sitt forsøk på å revidere historien om den norske velferdsstaten. Under lanseringen av boka «Velferdsstaten» i 2011 het det: «Ser vi på de siste 20 år, er det nesten umulig å se noen forskjeller på de politiske partiene som har deltatt i regjering – enten vi vurderer viljen til å bevilge penger eller ideologien bak velferdspolitikken.» Det var de borgerliges samfunnssyn som har vunnet fram i velferdsstaten, mente Clemet. Høyre-kjempen Per-Kristian Foss sa til Dagens Næringsliv at «skal Høyre bli et stort parti, må vi henvende oss til dem som er ’sosialdemokrater’, men som ikke er fornøyd med verken Arbeiderpartiet eller de rødgrønne».

Vendingen hentet inspirasjon fra Sverige, skal vi tro LO-strateg Wegard Harsvik. I forkant av valget i 2013 kom han med boka «Blåkopi», der han viste hvordan Høyre var sterkt inspirert av svenske Moderaterna. Moderaterna klarte å bli Sveriges «enda Arbetarparti», og Harsvik mener Høyre her hjemme kopierte dem gjennom det han kaller «sminking», «slanking» og «tarmskyll». «Sminking» viste til den nye språkdrakten, «slanking» til ned­skalering av de store valgløftene og «tarmskylling» til forsøket på å fjerne fra programmet alt man lett kunne angripes for. Harsvik mener det er retorikken og ikke politikken som er ny, og at språkdrakten blant annet dekker til en storstilt privatisering. Han viser også til en ordliste Moderaterna sendte sine lokallag, med eksempler på ja- og nei-ord. Det het for eksempel «mangfold», ikke «privatisering». Det het ikke «sänka erstättningsnivån», men «Det ska löna sig att arbeta».

«Hun smyger seg rundt oss som en myk dyne», har tidligere SV-leder Kristin Halvorsen sagt om den nye versjonen av Erna Solberg – den varmere og mer folkelige politikeren som klarer å få sosialdemokratisk anlagte nordmenn til å stemme Høyre.

I 2013 klarte Høyre for andre gang etter krigen å krype over 25 prosent. Kunne det fungere igjen?

Medaljens forsider

De 340 elevene ved Knarvik ungdomsskule var samlet i gymsalen. Utenfor sto Olav Steinsland, leder i Lindås Høgre, og ventet på Erna, som var på vei fra foto-showet på Flesland.

– Denne valgkampen …, sa Olav Steinsland og ristet på hodet.

– Jeg så den første partilederdebatten på tv. De får bare skjelt hverandre ut. Før én er ferdig å snakke, skal neste være halvveis i setningen. Det har ingenting med valgkamp å gjøre. Mediene har ikke tid til noen. Jeg syns samfunnet er blitt veldig hyperaktivt. Men vi som er pensjonister, kan gjøre som vi vil, sa han og smilte.

Da Ernas svarte bil svingte inn på plassen, sa han at det betød mye at hun tok turen. Han skulle selvsagt ønske at hun hadde mer tid, men hun har jo hele landet å tenke på, som han sa. Så ble han avbrutt av en partifelle.

– No, Olav, no må du ønske velkommen!

Erna Solberg kom ut av bilen, hilste på ham og pekte på T-skjorta hans.

– Fin T-skjorte, sa statsministeren før hun ble geleidet mot skolebygningen av elevrådslederen.

– Jaja, sa Olav Steinsland og lo mens han dro i «Team Erna»-skjorta si.

Applausen runget da statsministeren gikk inn i gymsalen. Hun brukte den første skoledagen til elevene ved Knarvik ungdomsskule til å snakke om dem som gruer seg til å gå på skolen. Det er så viktig at skolen er inkluderende, sa hun. At elever og lærere følger med, at ingen stenges ute.

Ernas tale til handlet ikke om skattekutt – eller «skattelette», som det heter i Høyre i dag – men om de offentlige utgiftspostene: Om å bygge veier. Om lærlingstillinger og helsekøer.

– Det vi også har gjort, er å løfte helse­søstre, sa statsministeren.

Da en elev iført Arbeiderparti-skjorte spurte hvorfor hun ga milliarder i skattelette til de rikeste, snakket Erna om at det hadde gått mest til vanlige folk og at skatteletter til bedrifter handlet om å skape jobber til vanlige folk. Etter fire år i regjering snakker Erna Solberg altså fortsatt om velferds­ytelser. Hvordan er det mulig etter fire år med skatteletter?

Slipper unna vonde kutt

Regjeringen har kjøpt seg ut av de nødvendige prioriteringene knyttet til høyrepolitikk. Det mener kommentator Jan Arild Snoen i den borgerlige avisa Minerva. Han har i mange år vært Høyre-medlem og tilhørt partiets liberalistiske fløy. Han meldte seg ut i fjor, og har i flere år kritisert partiet for å feige unna nødvendige kutt.

– Det er svært sjelden skattelette betaler seg fullt ut. Skattelette krever kutt i offentlige ytelser, eller i det minste lavere veksttakt. Men det snakker de ikke om. De vil ikke gå inn i at dette er et grunnleggende valg mellom høyre- og venstresida. De siste fire årene går ikke dette opp, men de betaler inntektsfallet ved skattelette med Oljefondet. De betaler ikke skattelettelsene med velferdskutt, sier han.

Resultatet av økt oljepengebruk er at regjeringen har sluppet å ta upopulære kamper, mener Snoen. Selv har han i årevis kjempet mot sykelønna, men selv om han mener at få i Høyre er ideologisk uenig med ham, tar knapt noen til orde for å gjøre noe. De er blitt ideologiløse og tør ikke stå for det som burde være en viktig Høyre-sak: Å stoppe veksten i en velferdsstat han mener ikke er bærekraftig på langt sikt.

– Jeg kan ikke huske at noen i Høyre har argumentert prinsipielt for sykelønna, men de tør ikke gjøre noe. Selv om Dagbladets ferske meningsmåling viser at mange er klare for et kutt, er de redde de likevel vil tape velgere, og det vil skape masse bråk, særlig fra fagbevegelsen. Det finnes bare to høyresidepartier i verden som ikke vil at det skal lønne seg å jobbe, og begge er i regjering i Norge. Høyresidepartier som ikke tør røre sykelønna, kan man ikke ta alvorlig. Men de har meningsmålinger og fokusgrupper, og så har de oljepenger som kan dekke inn når de kutter i skatter.

Seinest tirsdag denne uka kunne man høre nestleder i Høyre Jan Tore Sanner rase mot LO på NRK. LO har vist til at Høyre i valgprogrammet skriver at de vil utrede sykelønna, mens Sanner påpekte, som sant er, at knapt noe forslag fikk større støtte ved partiets landsmøte enn forslaget om at sykelønna skulle ligge fast. Sanner og Solberg hadde fastslått at de ikke kom til å røre sykelønna, sa en sint Sanner, som anklagde LO for fake news. I 2017 er det ingenting som kan få Høyre-ledelsen sintere enn hvis noen insinuerer at de vil kutte i offentlige utgifter. De skal bare lette skattetrykket litt.

Ifølge Snoen er både Høyre og det norske folk oljedopet. Skatteletter har vært finansiert med oljepengebruk heller enn kutt, og han mener det er begrenset forståelse både i folket og i Høyre for at skatteletter krever reelle kutt og innstramminger.

– Men dette kan de ikke fortsette med. Allerede i neste periode blir det vanskeligere. Da vil et reelt valg mellom høyre- og venstresida tvinge seg fram igjen. Sykelønna er den lavest hengende frukten. Dagbladets måling viser at folket begynner å skjønne det. Det er på tide at de blå partiene dilter etter.

«The problem of socialism is that you eventually run out of other people’s money», sa Margaret Thatcher. Oversatt til den norske valgkampen i 2017, kunne vi kanskje si det slik, om vi kjøper Snoens analyse: Problemet til Høyre kan bli at de går tom for oljepenger. Da vil de mindre populære sidene ved skattelette – velferdskuttene – merkes.

Når Erna Solberg, stående på en scene inne i gymsalen på Knarvik ungdomsskule, kan snakke om løfting av helsesøstre, om etterutdanning av lærere, om sykehuskøer som skal reduseres enda mer, kan det bli vanskelig å se forskjellen på de store partiene. Bortsett fra at hun også vil fortsette å redusere skattetrykket.

Professor i økonomisk historie Einar Lie skrev i fjor sommer en kommentar i Aftenposten om likheten mellom Arbeiderpartiets og Høyres økonomiske politikk. Høyre, skriver han, har «alltid båret med seg at offentlige utgifter må dekkes av høyere skatter. Og at de over tid gir mindre rom for privat sektor». Dagens regjering setter nye rekorder i offentlig pengebruk og ikke minst i bruk av olje­penger. Begrunnelsen er gjerne ledighetskrisen, men Lie påpeker at pengebruken begynte før krisa. Til og med i LO har de vært kritiske.

Lie viser til et eksempel: NHO og LO krevde i fjor vår en økning av permitteringstida fra 30 til 52 uker. Regjeringen var imot, fordi sysselsettingsproblemene var regnet som en del av en nødvendig omstilling. Da er det ikke riktig medisin å bruke statlige penger for å holde arbeidskraften fast i bedrifter uten oppdrag. «I forbindelse med lønnsoppgjøret kastet imidlertid Regjeringen permisjonsreglene i potten og kjøpte seg fri fra en mulig konflikt, uten at det lå noen ny faglig vurdering til grunn. (...) Det bidrar til en ytterligere nedbrytning av den gamle høyre/venstre-aksen».

Skal vi tro Snoen, reduseres dermed valget til et spørsmål om hvem som er den dyktigste teknokraten.

Og da er vi vel tilbake til utgangspunktet: Hva er det med Erna?

Det nye arbeidspartiet

Etter at rektoren hadde takket statsministeren for innsatsen, satte hun seg inn i sin svarte bil og ble kjørt ned til Industriutvikling Vest, en inkubator for gründere i området.

Mens kakene ble satt fram i overetasjen, satt Erna Solberg ved et digert rundt bord og fikk høre om hva et knippe lokale bedrifter var opptatt av. Formuesskatt, formuesskatt, formuesskatt. Det handlet om å få fram forståelsen for at formuesskatten hindret dem i å investere i egen bedrift. Det handlet om skattelette for å skape jobber for folk. Erna Solberg sa hun var overrasket og imponert over bredden i det lokale næringslivet, som slett ikke bare drev med olje, men også kunne fortelle om kjøttdeighakker og helseteknologi. Hun hadde allerede snakket om hvordan den allerede kostbare velferdsstaten bare skulle bli bedre. Nå handlet det også om å redusere skattene enda mer.

Etterpå, i etasjen over, snakket hun til en fullsatt sal om hvordan de skulle skape arbeidsplasser. Om hvordan sysselsettingen, jobber til folket, var så viktig. Hun snakket om statlige penger som kunne hjelpe oppstartsbedrifter. Det var bra at de benyttet alle pengene Høyre hadde satt av i statlige gründerprogrammer, sa hun og kikket ned på manuskriptet sitt.

– Gjennom kompetent rådgivning har dere bidratt til å etablere over 20 nye selskaper og 45 nye arbeidsplasser. Du sa 50, så det har kommet litt flere enn jeg har fått på mine talekort, da, sa Erna Solberg og pekte på manuskriptet sitt mens hun nikket mot lederen for Industriutvikling Vest.

Arbeidsplasser til folket, altså. Så fortsatte hun å snakke utelukkende om ting som koster mye penger.

– Denne regjeringen har brukt 1000 milliarder, altså en billion, på å utbedre samferdsel. Hordaland får mest penger av alle fylker, sa hun.

De måtte skape jobbene, men regjeringen skulle legge til rette ved å lette skattetrykket, ved å bruke penger på inkubatorer og samferdsel.

– Og så må vi passe på at folk er kvalifisert. Vi må bruke mer penger framover på at ingen går ut på dato og at vi fyller på med kunnskap og kompetanse til alle som trenger å få … litt omstilling. Takk for meg, lykke til. Så stoler jeg på at mangfoldet av dere bidrar til at vi når målet om flere jobber, sa Erna Solberg til rungende applaus.

Kastet kalkulatoren

Så sto vi inne på Knarvik senter og ventet på statsminister Erna Solberg. Lokallagsleder Olav Steinsland, fortsatt iført den blå «Team Erna»-skjorta, smilte bredt mens hans partifeller blåste opp ballonger. En av dem bar en T-skjorte med et bilde av Erna og teksten «Erna 2017». En annen hadde på en genser med trykk av Erna. De hadde også Erna-pins å by på. Og mens Arbeiderpartiet har overtatt nettstedet arbeidspartiet.no (etter at Høyre glemte å betale regningen), var det mye aktivitet på «erna.no» i 2017. På Knarvik senter var det også bare Erna, Erna, Erna. Men hvor ble hun av?

Korpset øvde. Folk begynte å finne fram til de mange stolene som var satt fram. De lokale Team Erna-med­arbeiderne testet lyden. Da den svarte bilen hennes svingte inn på plassen foran kjøpesenteret skyndte Steinsland og en annen i Team Erna seg ut for å ta henne imot. Hun fikk æren av å dirigere korpset gjennom «Anna Malena» mens fotografene knipset.

– Veldig kjekt, og et veldig eksempel på det fantastiske musikklivet som er i Hordaland, sa Erna Solberg i mikrofonen etterpå.

– De spilte også på åpningen av Flesland før i dag, så jeg har hørt god korpsmusikk i hele dag, jeg. Og den sangen pleier jeg å høre når kongen kommer, sa hun.

Bak scenen, mellom pappesker fulle av Erna-effekter, sto statsministerens spinndoktor Sigbjørn Aanes og lyttet. Han la ikke skjul på at de var opptatt av å dyrke Erna.

– Vi er veldig bevisst på det. Hun er så populær, og står veldig sterkt i alle velgergrupper, og egentlig også i alle partier. Hun er åpenbart mer populær enn partiene, sa Aanes.

Erna oppfattes som åpen og ærlig, og stilen vekker tillit, ifølge Aanes.

– What you see is what you get. Det er ikke ferdig formulerte fraser fra rådgivere. Det du får, er Erna Solberg. Det virker veldig ekte og nært. Også de som ikke stemmer på Høyre har stor respekt for henne.

– Dere dyrker henne som den moderate kompromisskandidaten?

– Ja, det er en partistrategi, men det er også sånn Erna Solberg er. Hun er mer opptatt av løsninger enn konflikt og store ord. Hun har alltid vært opptatt av å unngå det hun kaller hjørne-løsninger. I skolepolitikken mente hun for eksempel at karakterer for femteklassinger, som vi sleit med i forrige valgkamp, var en hjørneløsning. Det burde vi ikke vært for, og det var ikke viktig for partiet. Så hun er en god utøvende kompromisspolitiker. Det var et forsøk i hennes tidlige partilederkarriere på å forme henne annerledes. Det funket ikke. Nå er Erna seg selv. Det er Ernas tid som har forvandlet Høyre fra et kalkulatorparti til et parti med mer hjertevarme, sa Aanes

Ifølge ham er det i dag flere innlegg om rus og ungdomspsykiatri enn om skatt på Høyres landsmøter. Hele partiet er forandret.

Farvel til Team Erna

Det var noe presidentaktig over Erna-showet som kom til Hordaland denne dagen, tre uker før valget. Gensere med bilder, pins og tamburstav. Korps og ballonger. Og omtrent som da fotografene holdt seg for ørene tidligere denne morgenen for å stenge ute lyden av bue­korpset, rygget enkelte litt unna nå også. Volumet var kanskje skrudd litt for mye opp. Team Erna og all verdens effekter kunne jo ikke ta bort det faktum at vi befant oss på Knarvik senter, at det var torsdag formiddag og at det satt kanskje 50 mennesker i salen – stort sett pensjonister og et par trøtte småbarnsforeldre som surret rundt med barnevogner og prøvde å få ungen til å sove mens Ernas stemme fylte hele senteret og vel så det.

Da Erna var ferdig å snakke, fikk folk i salen stille spørsmål. En eldre kvinne som hadde vært lærer hele livet sa hun ikke trengte mikrofon. Hun reiste seg, og selv om hun var gammel og stemmen svak, bar den. Hun spurte om kvaliteten på lærebøkene. Da hun jobbet, lærte alle å skrive og lese, sa hun. Erna svarte gjennom mikrofonen, så de sikkert hørte det nede i parkeringshuset også, men så var tida ute. Olav Steinsland tok ordet igjen.

– Vi veit, Erna, at du har det travelt og jeg tror ikke vi skal tøye grensa for langt. Men jeg vil oppfordre de av dere som sitter her til å kanalisere de spørsmålene dere sitter med gjennom lokallaget, så skal vi sende de videre, sa han og ga mikrofonen til Erna.

– Tusen takk for at dere hørte på, sa Erna.

– Så har jeg lyst til å si en ting: Vi har jo en stortingsrepresentant fra Nordhordland også her. Toril der nede, du må vifte, sa Erna Solberg.

Bakerst i salen sto en dame og vinket og smilte til Erna og pensjonistene som satt foran scenen.

– Så hvis noen har noen spørsmål de brant inne med eller ikke ville ta i plenum, så kan jo Toril svare litt for oss også, da. Sant? sa Erna Solberg og smilte til lokallagslederen.

Applausen runget da hun gikk av scenen, og den stilnet ikke før hun var ute av Knarvik senter og satte seg inn i den svarte bilen som skulle frakte henne tilbake til den nyåpnede terminalen på Flesland, der flyet til Oslo ventet på den norske statsministeren.

Hun var som et fluepapir, sa en i Team Erna etterpå.

knuto@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. september 2017 kl. 13.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk