Klassekampen.no
Lørdag 2. september 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Vi lyver alle av nødvendighet. Vakkert er det sjelden.
Det er menneskelig å ville være helten i sin egen fortelling

«Tala di maa vera sann, fager ogso, om du kann», heter det i Aasmund Olavsson Vinjes dikt. Han må ha skrevet mot bedre vitende.

Det var en opplest og vedtatt sannhet i mitt barndomshjem at alle – mor, far og fire barn – var svært glade i gå på ski. Den slags selvforståelser – «dette er oss» – går gjerne i arv. En historie i vår familiemytologi er den om skituren til Solbakken, et populært serveringssted i Gjøvikmarka, etter at min bror var blitt voksen og hadde fått sprek kone og små barn. Deres sønn Eirik var fire-fem år, turen lang, foreldrene aktivt oppmuntrende. På Solbakken satt skifolket ute i solveggen. De voksne kjøpte kaffe, barna fikk Solo. Da går Eirik bort til et par på benken bortenfor og sier høyt, så foreldrene hører det: «Pappa slår meg.» «Slår han deg?» sier damen bestyrtet. «Ja,» sier barnet. «Med kost!» legger han til.

I dag husker den voksne skientusiasten Eirik ingenting av episoden, vi ler hjertelig av den i familiesammenkomster, det ble aldri iverksatt tiltak for å forhindre ytterligere voldshandlinger i hjemmet.

Som fastlege på samme sted i mer enn en generasjon har jeg lyttet til utallige historier og fått innsyn i manges liv. Min rolle er basert på tillit til at selv det mest forferdelige, skambelagte og uutholdelige forblir mellom pasienten og meg. Mye skrives ikke ned i legens journal annet enn i generelle vendinger, med noen stikkord.

Hos meg skal folk kunne si hva som helst og i utgangspunktet bli møtt med respekt. Folk eier sin egen fortelling, selv om den ikke er «sann». Det tok noen år før jeg tok inn over meg i hvilken grad man i pasientrollen redigerer sin virkelighetsbeskrivelse og iscenesetter seg selv – noen ganger bevisst for å oppnå et gode, oftere ubevisst og med et oppriktig ønske om å bli trodd og hjulpet. Som ung, uerfaren lege kunne jeg bli indignert over å bli løyet til eller frustrert over motstridende utsagn og usannsynlige påstander om hvordan og hvorfor. Gradvis forstår man mer av menneskenes behov for å bevare – om så bare et snev av – verdighet. «Selvbildet er den fortellingen om oss selv som vi gir autoritet», skrev min kollega John Nessa en gang. Det er ikke min oppgave å rive ned mine pasienters selvbilde, legens jobb er ikke å drive etterforskning. Derimot kan det være hensiktsmessig å hjelpe dem til å forstå at de kanskje holder seg med en uholdbar årsaksforklaring på sine plager og opplevde krenkelser, i verste fall forklaringer som ødelegger både for dem selv og andre.

En kvinne kommer og vil ha journalført at ektemannen driver psykisk terror mot henne. Han er paranoid og kontrollerende, nå orker hun ikke samlivet lenger, kan hun få noe å sove på? Omtrent samtidig søker ektemannen hjelp fordi han er nedbrutt og ikke kommer seg på jobb. Han tror kona er i ferd med å gå fra ham, hun har forandret seg helt, han har funnet brev og meldinger som tyder på at hun har et forhold til en annen mann.

En konsulent i et større firma må sykemeldes fordi han har fått angst og utmattelsessymptomer etter systematisk mobbing og trakassering på jobben. Sjefen er en drittsekk, sier han. Verneombudet stoler han ikke på. I møte hos Nav, med pasienten og hans overordnede til stede, får jeg fortalt at min pasient ikke har den kompetansen som kreves, at kundene klager, han har fått tilbud om en mindre krevende stilling som han ikke har tatt imot, nå nekter kollegene å dekke opp for ham.

Bare unntaksvis får legen, som i disse eksemplene, tilgang til begge parters fortolkning. Oftere må vi erkjenne at vi må forholde oss til den ene partens subjektive opplevelse av skyld, svik og overgrep. Det er ikke vanskelig å ta opplevelsen på alvor og jobbe med den som utgangspunkt. Problemet oppstår i de tilfellene der profesjonelle hjelpere av ulike slag opphøyer et partsinnlegg – som per definisjon inkluderer et annet menneskes handlinger, begrunnelser og virkelighet – til objektiv sannhet.

Som terapeut må man forstå sitt mandat. Rollen som hjelper for den enkelte hviler på andre premisser enn rollen som sakkyndig overfor offentlige instanser, eksempelvis Nav eller rettsapparatet. I møtet med enkeltpasienter er det ikke legens jobb å være etterforsker. Som sakkyndig må tvilen alltid holdes i hevd. Uansett ligger det en forpliktelse for den som skal hjelpe, til å se det den potensielle skaden pasientens antatte livsløgn kan påføre andre, og inkludere moral og konsekvenser i samtalene. Det er ingen egenverdi i såkalt åpenhet. Å holde fasaden utad er en undervurdert dyd, og den er aller viktigst for dem som allerede har et skjørt nettverk og ditto omdømme.

Ble vesle Eirik faktisk slått med kost av min antatt snille bror? Spøkte vi andre bort et overgrep? Neppe. Mer sannsynlig er det at han tok ut sin frustrasjon over hele konseptet – de selvfornøyde foreldrene, de bakglatte skiene, tanken på hjemturen – og hevnet seg på barns intuitivt presise vis. Sannheten får vi aldri vite.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 17. september 2017 kl. 13.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk