Klassekampen.no
Lørdag 2. september 2017
Hagia sofia, soria moria: I 1204 bodde det flere nordmenn i Konstantinopel enn i noen norsk by, skriver forfatteren. Byen som fristet og trakk i det fjerne, og har i likhet med eventyrene holdt seg godt , skriver Per Olav Reinton.«Panorama over Konstantinopel» (1857) av Ivan Aivazovsky, Wikipedia
Hvordan kunne vi glemme vi at våre nasjonale verdier ­oppsto i Bysants? Per Olav Reinton om minnegener og ... ost.
Den tause kunnskapen
En glemt original: Eventyret om krambodgutten som reiste til Tyrkia for å selge gammelost, her i Theodor Kittelsens strek, er ikke særlig kjent i dag.

«Det var en gang en krambodgutt; han var så godt likt av alle der han var, at de syntes han var for god til å stå bak disken med alner og bismer. De ville hjelpe ham til en ladning som han kunne fare utenlands med, og så lot de ham velge selv hva han ville reise med. Han valgte gammelost, og fòr til Tyrkia med den. Der solgte han den godt.»

Slik begynner eventyret som i Asbjørnsen og Moes samling heter «Krambodgutten med gammelostlasten». Det er et eventyr om norske verdier.

Gammelost kunne virkelig ha karakter før. Og den kunne marineres i både kaffe og konjakk. Når han skulle reise som handelsmann i riktig gamle dager, var det ikke så merkelig at gutten valgte noe godt å selge. Da er det mer oppsiktsvekkende at han reiste til Tyrkia for å bli rik. Han gjorde det faktisk to ganger med solid gevinst.

Reiste virkelig unge menn til Tyrkia for å bli rike før i tiden? Svaret er ja, det var nettopp det de gjorde. Og det er det folkeeventyret forteller om. I perioder fra 911, da væringene gjorde en avtale om å bli leiesoldater for den bysantinske keiseren, og fram til 1204, da byen ble ødelagt av det fjerde korstoget, bodde det antakelig flere nordmenn i Konstantinopel enn i noen norsk by, både som medlemmer i keiserens garde og som handelsmenn. Et godt marked for gammelost, skulle en tro. I Konstantinopel var det 375.000 innbyggere på denne tiden. På den lille holmen hvor den greske byen Bysants opprinnelig ble til på grunn av det gode fisket der – byen som innbyggerne kalte Det Nye Roma – bodde det og flere innbyggere enn i England. Og i en lang periode var metropolen Norges viktigste by.

Fakta:

Brunostdebatten 2017:

• Valgkampen 2017 ble sparket i gang med en debatt om norske verdier, med hyppige referanser til både vafler og brunost underveis.

• I et oppslag i VG 30. juli hevdet kulturminister Linda Hofstad Helleland og Sp-nestleder Ola Borten Moe at de norske verdiene er under press.

• I denne teksten hevder Per Olav Reinton at det mange kaller nasjonale verdier, kan ha oppstått helt andre steder enn vi liker å tro.

Om forfatteren:

• Per Olav Reinton er journalist og forfatter. Boka «Bysantineren. En reise i sporene etter Eirik kongssønn» kom i sommer.

Som handelssentrum hadde Konstantinopel kontrollen med sin gullstandard, solidus, som ble introdusert av keiser Konstantin for å hindre inflasjon, og holdt stand i tusen år som europeisk valuta. Konstantinopel kontrollerte handelen mellom Europa og Asia. Særlig ga kontakten med India og Kina utbytte, men bysantinerne var avhengige av persiske mellommenn som hadde kontrollen både over landruta og Det indiske hav. Kontakten med væringene fra de nordiske landene sikret leiesoldater i kampen mot persere og arabere, mot betaling i silke og sølv. Gjennom silkehandelen møtte bysantinerne tyrkerne, og klarte å smugle inn noen silkeormer, slik at de fikk kontroll over alle produksjonens stadier selv, fra pupper og silketråd, til design og vev.

Noen av væringene var menn av god ætt på jakt etter rikdom, noen var fredløse, og noen på flukt for å komme unna blodhevn som kunne true hele familier, men alle var der for å bli rike. Den bysantinske historikeren Niketas Koniates beklaget seg over at keiseren brukte disse barbarene til å kreve inn skatter. Han sa at væringene var flinkere til å spytte enn til å tale, og at det greske språket i deres munn låter som «ville ekko av krigerske sanger fra deres fedrelands klipper». En kunne bli rik av å samle inn skatter selv om en var dårlig i gresk. Når vi nå sier «dette er gresk for meg» om noe vi ikke forstår, er det en språklig gjenklang fra den gang. I Spania sier de parece chino – tilsvarende: det høres kinesisk ut for meg. Folk har forskjellige erfaringer.

Noen registrerte seg som handelsmenn, og navnene til mange av dem er kjent: Karl, Fasulf, Vermund, Ingjald, Roar, Fridleif, Trond, Leidulf.

Kort etter det første korstoget i 1099 ble utreisetrangen rene farsotten i Norge. Tusenvis ville til Syden. «Det ble fortalt at i Miklagard fikk nordmenn som ville ha tjeneste i hæren, en mengde med penger», står det i sagaen. Det er umulig å forholde seg til eksakte tall fra den tiden. Men når det sies at ti tusen mennesker på seksti skip ble med Sigurd Jorsalfare i 1108, og bare hundre kom tilbake på én kjøl i 1111, så tilsvarer det tre ganger datidens Oslos befolkning som dro sammen på tur, og når det også sies at bare en håndfull kom tilbake, så forteller det noe om Miklagards tiltrekning. Og Sigurd Jorsalfares reise var bare én av mange. Harald Hardråde er den mest berømte av leiesoldatene, for han kom tilbake etter sju års tjeneste så rik at han kunne kjøpe hele Norge fra kong Magnus som var bankerott.

Det er derfor ikke underlig at kramgutten reiste til Tyrkia for å bli rik. Det var tradisjon, det, og tradisjon er sterke saker.

Historien er bygd på svarte og hvite løgner, forstillelse, og kanskje det vanskeligste av alt: glemsel. Selv om glemselen ikke er bevisst, er den ikke vilkårlig, og glemsel er vesentlig for våre verdier. Glemselen skaper konsistens i tankene, og får ting til å henge sammen.

Gjennom minner skapes refleksjon, og i refleksjonen ligger følelser og fornuft, troen på hva som er sant og galt, godt og dårlig, pent og stygt. I tillegg til gener, har vi memer – kollektive minner som deles og spres og former oss, akkurat som biologiske gener gjør. Til sammen blir de kultur.

Spredning av kultur er menneskets mest karakteristiske trekk. Et mem infiserer hjernen, som et virus, og kan utvikle en epidemi. Vi vet ikke hva et mem er, men vi vet hva det gjør, skriver Susan Blackmore, som mener at mem er viktigere enn gen for å forstå mennesket. Memene roper så høyt de kan «Kopier meg!» Og memer som er best tilpasset omgivelsenes utfordringer, har størst suksess.

Memer, som jeg kaller minnegen, er ikke det samme som instinkter. Minnegen er mer måten, måten vi snakker på, omtaler ting på. Minnegen er fornemmelse, væremåte, uttrykksform. Ord og uttrykk er de beste eksemplene på minnegen. De kan ha meningsinnhold som går tusen år tilbake, en mening vi fornemmer uten at vi forstår opprinnelsen, når vi sier «herre jemini for et vær» for eksempel,

Minnegen er altså betegnelsen på et kulturfenomen som blir kopiert, gjentatt og sendt videre, uten at det skjer instinktivt, og uten at det skjer bevisst.

Begrepet «mem» er nå et vanlig substantiv i dagens språkbruk, også som verb, og beskriver fenomener som sprer seg viralt på internett. For å understreke den opprinnelige og generelle betydningen av mem som kulturell overføring ved imitasjon og tankesmitte, velger jeg å kalle det minnegen på norsk, selv om Dawkins selv forkastet ordet «mimene» fordi han foretrakk et enstavelsesord. Fenomenet er også kalt kulturgen. Historiens menn og kvinner er døde, men både Sokrates, Kopernikus og Mozart lever i beste velgående som mem, minnegen, eller kulturgen. Og andre hviler i glemsel. Som krambogutten som solgte gammelost i Tyrkia.

Nå er det ganske velkjent og allment godtatt at minnegen gjennom menneskenes historie både har kastet av seg kunnskap og informasjon, og tatt til seg nye minner etter hvert i møte med nye utfordringer, slik at det skapes ubevisst og taus kunnskap som definerer identitet og nasjonalitet.

Fordi vi har glemt at Konstantinopel var vår verdensmetropol i tusen år, forstår vi ikke lenger at krambodgutten kunne reise til Tyrkia med gammelosten sin for å bli rik. I våre ører høres det bare for dumt ut. For det er noe vi har glemt. Minnet er kollektivt. Det er glemselen også. Folk har forskjellig hukommelse. Det har samfunn også.

Glemsel er minnets motsats. Glemsel er tanker som ikke kopieres og forsvinner som en del av vår tause kunnskap. Glemsel er nødvendig for å sortere erfaringene våre, å styre forventningene slik at vi kan gi livet mening, og få verden til å henge sammen. Slik kan vi få en integritet og et bilde av oss selv som «hel ved», mens vi mener andre burde skjemmes for meningene og holdningene sine – etter «vår» mening. Slik blir forskjellen mellom «dem» og «oss» ofte moralsk forankret.

Da folkeeventyrene ble til, var det et bredt kulturelt og politisk fellesskap blant sosialt prominente i Europa, fra Kiev ved Svartehavet til Island og Grønland, preget av det noen kaller «viking diaspora», folk som hadde vært på reise i fremmede land i lengre tid, eller hadde bosatt seg der. I Norden var det stor interesse for skikk og bruk og «exotica» fra fjerne land. Å være bereist var en billett til de øvre sosiale sjikt, særlig hvis reisen inkluderte Konstantinopel: de hadde fått gode manerer som hadde vært i godt selskap. Det skadet ikke om de var blitt rike av det.

Bysants satt dypt i det kulturelle minnet og skapte til tider rene bysantsnostalgien, også i brede lag. Bildet av Bysants som smakens og dannelsens høyborg varte langt ut over vikingtiden, og ga seg ikke før på 1500-tallet, da «bysantinsk» endret seg fra å være et honnørord til å bli skjellsord under renessansen og tiden deretter. Det ble en framtredende intellektuell idrett å rakke ned på det bysantinske. Derfor har vi glemt at det mange kaller nasjonale verdier oppsto i Bysants.

Både kristnes trosbekjennelse og kirkens gevanter oppsto i Bysants. Det sies og skrives at romerretten, som selv i dag er betegnelsen på det vestlige rettssystemet, oppsto i Roma, og mange tror at det var i det gamle Roma det skjedde. Men det var i Konstantinopel, det bysantinske og gresktalende Roma, romerretten ble til, under keiser Justinian mellom årene 529 og 534. Slik ble gresk ble det juridiske og religiøse språket i Europa. I akademia er kappene og hattene og de akademiske titlene både i Europa og USA slik de var i det bysantinske rike, slik de var i Kairo og Bologna, som var universitetssentra den gangen.

Soria Moria, som fristet og trakk i det fjerne, minner om Hagia Sofia, som i likhet med eventyrene har holdt seg godt. Det er langt til Bysants, både i tid og rom, men med gode hjelpere fant folkeminnet fram. De søkte lykken, og de beste fant den «østenfor sol».

Artikkelen er oppdatert: 17. september 2017 kl. 13.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk