Lørdag 2. september 2017
En sommer på stranda: Elena Ferrante skriver om mødre og døtre i «Den dunkle dottera». Foto: Jaime Monfort, Getty Images
Kampen mot opphavet
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.

ANMELDELSE

Elena Ferrantes nye bok på norsk, «Den dunkle dottera», er allerede elleve år gammel. Det norske forlaget begynte med Napoli-kvartetten, og jobber seg nå bakover i forfatterskapet. Det har imidlertid ingen praktisk betydning, da den framstår akkurat så tidløs som gode romaner skal. Men hvem er egentlig den dunkle datteren? Hovedpersonen er en 47 år gammel kvinne, Leda, som er alene en sommerferie for første gang på aldri så lenge, da hennes to voksne døtre har flyttet til faren sin i Canada. På stranda observerer hun en ung mor, Nina, og hennes datter Elena, og vikler seg sakte inn i deres liv. Men er Elena så dunkel, eller handler det om Leda selv, som smertefullt nok ikke bare er noens mor, men også noens datter? Dette dreier denne korte, vakre og ettertenksomme romanen seg rundt: Å være kvinne, datter og mor – roller det til tider er vanskelig å håndtere, og umulig å bryte ut av.

Leda tilbringer dagene på stranda mens hun forbereder neste semester på universitetet hvor hun underviser. Fra solsengen observerer hun det sterke og naturlige båndet mellom Nina og Elena, og det setter i gang tanker om hennes eget liv og valg som ung mor for mer enn tjue år siden. Gjennom få setninger tegnes en velkjent kvinneskjebne opp for leseren:

Eg hadde ønskt Bianca, ein ønsker eit barn med ein ugjennomtrengeleg instinktiv trong, forsterka av rådande oppfatningar. Ho hadde kome med det same, eg var tjuetre år, far hennar og eg kjempa begge hardt for å bli tilsette ved universitetet. Han klarte det, ikkje eg. […] Like etter planla eg derfor lydig, ja, akkurat slik dei seier, eg planla at Marta skulle bli skapt i magen min. Derfor var spelet over for meg då eg var tjuefem.

Lenge virker det som om dette er temaet i romanen: Kretsingen rundt valgene vi tar som virker så naturlige, men som også formes av rådende oppfatninger. Om mangelen på likestilling, fortsatt, og om hva vi ofrer og hva vi får igjen når vi skaper liv, blir foreldre.

Men gradvis kommer det inn noe mer alvorlig og mørkt. For Leda har også et opphav, en mor og en familie, som hun har kjempet hardt for å bryte med. «Den dunkle dottera» dykker inn i alder og generasjoner, det handler om den unge Gino og den gamle Giovanni, som gir Leda ulike innfallsvinkler på sin egen historie. Om Nina, som ble gravid da hun var 19, og Rosaria, som ble det da hun var 41. Om våre forfengelige og dømmende blikk på hvordan andre lever sitt liv, og hvordan vi innretter oss etter, og kjemper i mot, normer og regler for korrekt oppførsel. Under en samtale med den eldre Giovanni som snakker nostalgisk om fortiden, tenker Leda:

Eg var en del av ei bølgje av nye kvinner, eg prøvde å bli ulik kona di, kanskje også dottera di, eg liker ikkje denne fortida di.

Men hvordan leve ulikt dem når en blir innhentet av strukturene? Eller kanskje biologien er det rette ordet? Leda slo seg ikke til ro med at spillet var over for henne da hun fortsatt var midt i tjueårene. Det samme kjenner Nina på, og dermed nærmer de to kvinnene seg hverandre, det er som om de kan lese felleskapet dem i mellom på avstand.

Trolig er det alt dette motsetningsfylte og vanskelige som gjør den offentlige samtalen om morskap og barn så forvirret. I det ene øyeblikket skriver noen i avisen at det er det største i livet, i det neste er en annen «ærlig» og hevder det motsatte. Forfatteren Sanna Sarromaa skrev nylig i Oppland Arbeiderblad at «Da jeg ble mor for mer enn 12 år siden, ble jeg overrasket hvor totalitært det var».

Samtidig kjenner mange kvinner på dette Ferrante skriver om, å ønske et barn med en ugjennomtrengelig instinktiv trang. Både Ledas generasjon kvinner og de som har kommet etter, har balet mye med disse spørsmålene. Vi er ikke like overlatt til vår biologiske skjebne og store ungeskokker som våre formødre, vi har mulighet til å velge, til å utvikle oss selv, til å drømme om friheten som ligger i likestilling. Fødselsraten går ned i Vesten også på grunn av dette, særlig i land der forventingene om jevnbyrdighet smeller mer mot virkeligheten enn her i Skandinavia. Men også her kverner tankene rundt i de tusen kvinnesinn.

«Den dunkle dottera» roter rundt i disse følelsene, uten å gi noen konkrete svar. Leda er som oss andre dødelige i at hun ikke vet stort, men det kjennes likevel behagelig og lærerikt å bevege seg rundt i tankene hennes. Lik Ferrantes forrige roman på norsk, «Svikne dagar», er denne kortere og mer konsentrert rundt et tema enn den kjente Napoli-kvartetten, og er derfor lettere å komme inn i. Komposisjonen er gjennomtenkt og virkningsfull, særlig hvordan den litt mystiske åpningen henger sammen med den dramatiske slutten. Kristin Sørsdal har vunnet kritikerprisen for sin oversettelse av Ferrante, og uten å kunne for mye italiensk selv, virker det velfortjent – språket glir lett og vakkert over sidene.

Det er på grunn av moren, har vi fortsatt en tendens til å si hver gang det går galt med noen. Det er urettferdig og slemt, men å påpeke dét jager ikke den nagende samvittigheten og de dunkle tankene vekk.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 21. april 2018
Tospråkleg: Vigdis Hjorth sjanglar stødig mellom det personlege og det allmenne i fire essay om store mannlege forfattarar.
Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk