Klassekampen.no
Torsdag 31. august 2017
Ikke nå igjen: Lynskarpe Benjamin Franklin ble aldri mer enn en middelmådig sjakkspiller. Her settes han i matt av lady Caroline Howe. Illustrasjon: Edward Harrison May (1867)
Hvor mange timer øvde Benjamin Franklin for å lage en revolusjon?
Sjakk og politikk

Bjørn Vassnes skriver interessant om Anders Ericsson og Robert Pools bok om ekspertise i Klassekampen, 3. august. Vassnes drøfter blant annet spørsmålet om hvorfor Benjamin Franklin, som både var en briljant vitenskapsmann og politiker, kun forble en middelmådig sjakkspiller – til tross for at han tilbragte utallige timer ved brettet.

Jeg har ingen innvendinger mot Vassnes’ forklaringer på Franklins uteblivende progresjon, nemlig mangelen på mentorer, mangel på sjakkteoretisk litteratur og fraværet av overordnet strategi og mål – i kontrast til den tydelig definerte strategien og målene Franklin hadde i sin skrivevirksomhet. Men vi kan kanskje få ytterligere innsikt ved å legge til en ekstra dimensjon: spill versus virkelighet.

Den rake motsetningen til Benjamin Franklin finner man i Garry Kasparov. Mens Franklin var en genial politiker, men dårlig sjakkspiller, var Kasparov en genial sjakkspiller men er en elendig politiker. Hvorfor?

I sin kjente bok fra 2007, «The Black Swan», introduserte den libanesisk-amerikanske forfatteren Nassim Nicholas Taleb konseptet Ludic Fallacy: misbruk av spill for å modellere virkelige situasjoner. Spill opererer med definerte rammer som gjør at mennesker kan læres og maskiner programmeres for å oppnå optimal prestasjon, innenfor gitte rammeverk. Men når man tar med operative forutsetninger fra en idealisert spillverden til en mer kompleks virkelighet, går det ofte ad undas.

Fakta:

10.000-timers regelen:

• Ifølge Anders Ericsson, en svensk professor i psykologi ved Florida State University, krever det minst 10.000 timers trening for å bli en ekspert eller toppidrettsutøver.

• I denne artikkelen argumenterer Markus N. Reitan for at 10.000- timersregelen kan forklare suksess i sport og spill, men kollapser i møte med en mer kompleks virkelighet.

Ingen illustrerer dette bedre enn Kasparov. Da han meldte sin inntreden i russisk politikk, anså flere ham (ikke urimelig) som en mulig seriøs utfordrer til Vladimir Putin. Slik gikk det ikke.

På et sjakkbrett med 64 ruter, 16 hvite og 16 svarte brikker som kan flyttes etter bestemte regler, var Kasparov nær uslåelig. I russisk politikk er Kasparov en ensom bonde. Marginalisert og maktesløs. Putins evig skiftende sjakkbrett har ingen definerte grenser, avgrensede ruter eller konsekvente regler. Ruter kan fjernes og legges til. Det er ingen sorthvite kontraster, alt er bare grumsete grått. En bonde i går, kan være en biskop i dag, og en bonde igjen i morgen. Kun kongen vet hvilke brikker som kan flyttes hvor og når, hvilke som ikke kan flyttes i det hele tatt, og hvilke som forsvinner.

Russisk politikk er med andre ord et vanskeligere spill enn sjakk. I dette spillet har ikke Kasparovs sjakkunnskaper hjulpet ham stort – de kan til og med ha stått i veien for ham. Andre eksempel kan være proffbokseren som taper et barslagsmål mot en mafioso som slår under belte­stedet, eller nobelprisvinnerne i økonomisk teori som tok med sine matematiske modeller ut i det virkelige markedet og sørget for en av tidenes største finansielle kollapser med hedgefondet Long Term Capital Management – ironisk nok dels fordi prisene på russiske statsobligasjoner ikke beveget seg så rasjonelt som tekstboken tilsa. Både LTCM og Kasparovs strategier fra spill- og teoriverden brøt sammen i møte med virkeligheten. Franklin og Putin hadde/har derimot tydelige overordnede mål (amerikansk uavhengighet og å gjenreise Russland som stormakt), men var/er fleksible i anvendelse av strategi for å nå målene.

Kritikere hevder Putin ikke har noen strategi, men agerer ad-hoc. Det er trolig grunnen til at han har beholdt makten i 17 år. Når virkeligheten forandrer seg, endrer Putin seg (vektleggelse av økonomisk vekst 2000–08, av nasjonalisme fra 2012 til i dag).

Når Kasparovs modell (liberalt demokrati i Russland) ikke stemmer med virkeligheten (Putinisme), sier Kasparov at virkeligheten er feil, og kjører videre med samme ufruktbare strategi. Tittelen på Kasparovs forrige bok «How life imitates chess», eksemplifiserer hvordan han i tråd med «the Ludic Fallacy», ser livet som et sjakkbrett, mens sjakkbrettet i realiteten bare er en liten del av livet.

Så kanskje man kan finne svaret på hvorfor lynsmarte Franklin aldri ble mer enn en middelmådig sjakkspiller, og i hvorfor lynsmarte Kasparov aldri ble mer enn en ubrukelig politiker. Noen disipliner er det kanskje lettere å trene seg til ekspertise i, som sjakk, enn andre, som russisk politikk.

Ericssons teori om at det bare handler om trening og ikke talent, er likevel for normativ og svensk-idealistisk til å tro. Er Michael Phelps verdens beste svømmer simpelthen fordi han trener mer enn de andre? Eller har det også å gjøre med at kroppen hans er halvt menneske, halvt fisk – med skostørrelse 48,5, 203 centimeter mellom finger­tuppene, ekstra tøyelige ledd og lungekapasiteten til to vanlige mennesker? Eller hva med golfspilleren Greg Norman, som var verdens beste i over seks år. Norman tok ikke opp en golfkølle før han var 15 år, men han hadde en mor som var en habil golfspiller. Kan medfødt talent hatt en finger med i spillet?

Det er mulig Ericsson og Pools bok gir foreldre nyttige tips for å avle opp en Kasparov eller en Federer, (gitt at de fysiske forutsetningen som forfatterne virker å bevisst ignorere, er til stede). 10.000 timer med «deliberate practice». Enkelt og greit.

Men for foreldre som vil fostre opp en «Putin» rustet for den komplekse verden utenfor sjakkbrettet og tennisbanen, er nok Ericsson og Pools lite verdt. Hva slags trening skulle man fylt opp de 10.000 timene med da?

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk