Klassekampen.no
Torsdag 31. august 2017
Dresskledde menn: I vestlige medier fremstilles IS og Al Qaida som de sanne representantene for islamismen. Men islamismen finst også i de folkevalgte institusjonene. Her er Marokkos statsminister Saad-Eddine Al-Othmanis regjeringskoalisjon samlet til pressekonferanse tidligere i år. Foto: Fadel Senna, AFP/NTB scanpix
Marokkos statsminister har ikke samme mål som IS og Al Qaida.
Islamisme i dress

Den som vil forstå hva som skjer politisk i Midtøsten, må forstå hva islamisme er. Islamisme har siden 1970-tallet dominert som ideologisk ankerfeste for det som fantes av politisk opposisjon til de despotiske og stadig mer korrupte regimene i den arabiske verden. Noen steder har islamistene også vunnet politisk makt, særlig i forlengelsen av den arabiske våren i 2011.

Der islamistene vinner frie valg har mønsteret vært at de herskende annullerer resultatene. Da Algerie opplevde sin tidlige «arabiske vår», lå islamistene i Den islamske redningsfronten (FIS) an til å få rent flertall i det første folkevalgte parlamentet. Men generalene avlyste andre valgomgang i januar 1992, forbød FIS, og kastet landet ut i en blodig borgerkrig som kostet mer enn 100.000 livet.

I 2011 ble islamister dominerende i nasjonalforsamlingene i Tunisia, Marokko og Egypt. I de to første førte dette henholdsvis Al-Nahda og Partiet for rettferdighet og utvikling (PJD) til regjeringsmakt. I Egypt ble parlamentet snart oppløst, men Det muslimske brorskap vant presidentvalget i 2012 og Muhammad Mursi ble landets første folkevalgte statsoverhode noensinne – til generalene styrtet ham året etter og massakrerte mer enn 1000 demonstranter i Kairos gater.

I Tunisia overlever de nye folkevalgte institusjonene så vidt. Kreftene fra det gamle regimet har stor makt, men de frie valgene har lagt til rette for at en rekke viktige reformer er vedtatt med bred politisk støtte fra islamistene til ulike sekulære grupper. I Marokko har islamistene i PJD ledet regjeringen siden 2011, selv om kongen fortsatt sitter med den avgjørende makten i landet.

Når det til daglig skrives om islamisme i norske aviser, handler det med få unntak om terrorgrupper som IS og Al Qaida og deres avleggere i vestlige samfunn. Mange forestiller seg at disse gruppene utgjør essensen i hva islamisme er, og at de gruppene som deltar politisk har samme mål, selv om de taktisk velger andre metoder. Det er fjernt fra sannheten.

«Islamisme» er ikke en enhetlig ideologi med en bestemt oppfatning om hvordan samfunnet skal organiseres. Begrepet er en fellesbetegnelse på ulike bevegelser som har det til felles at de mener veien til et bedre samfunn går via en sterkere etterlevelse av islamske verdier – ikke bare i privatlivet, men også i samfunn og politikk.

Man må bare ikke forestille seg at det betyr at de står for det samme. Ett skille er det som handler om hvilke metoder man ser som tjenlige og legitime for å oppnå målet om et samfunn som i større grad gjennomsyres av islam. Al Qaida og IS avviser ikke bare politisk arbeid og framhever vold som den eneste riktige vei. De forsvarer å utøve denne volden mot sivile – enten disse er ikke-muslimer eller muslimer som ikke lever opp til det disse gruppene ser på som den rette vei.

Grupper knyttet til Det muslimske brorskap, al-Nahda og PJD ser derimot fredelig overbevisning og deltakelse i valg som den rette metoden, og har sammen med andre grupper arbeidet for frie valg og demokratisk reform.

Like viktig er skillet som går gjennom islamismen i synet på hvordan de hellige skriftene skal fortolkes. De viktigste politisk engasjerte gruppene har på mange felt en ganske moderne forståelse av islam, og er sterkt engasjert i modernisering og utvikling av økonomi, utdanning og helsestell. Andre, som IS og Al Qaida, tenderer til å se hver ny fortolkning som et forkastelig knefall for Vesten, og insisterer på at skriftene skal leses bokstavelig. Særlig skiller disse gruppene lag når det gjelder hvilken styreform de anser som islamsk. Mens Brorskapet, al-Nahda og PJD går inn for et system der makta ligger hos folkevalgte institusjoner, avviser terrorgruppene dette som blasfemi.

Å forstå dette skillet er ikke trivielt. I dag sitter det 35.000 politiske fanger i egyptiske fengsler. De fleste er tilknyttet Det muslimske brorskap. Myndighetene, med støtte fra Saudi-Arabia og Emiratene, stempler dem som terrorister. Å framstille politisk opposisjon som terror, er en bevisst strategi fra herskerne. Dessverre ser det ut som de lykkes overfor vestlig opinion. Har noen hørt om en kampanje for å frigi de politiske fangene i Egypt?

b.o.utvik@ikos.uio.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk