Klassekampen.no
Torsdag 31. august 2017
Snill med dyr: Det nazistiske lederskapet i Tyskland var sannsynligvis det mest dyrevennlige noensinne. Kanskje er det ikke først og fremst empati som gjør oss i stand til å handle moralsk, skriver Bjørn Vassnes. «Der fuehrer als tierfreund» (postkort, 1936) Akg images
Vi trenger ikke nødvendigvis empati for å være moralske medmennesker. Ofte holder det med sunn fornuft.
Empatiens skyggesider
Empati er ikke alltid det viktigste vi har. Det finnes mer rasjonelle former for medfølelse.

Psykologi

Det kan virke som om 60-tallet er kommet tilbake, men med andre ord. I stedet for John Lennon som synger «All you need is love», er det empati som nå skal frelse verden. Ifølge Amazon er det nå over femten hundre bøker med «empathy» i tittelen. Mange av bøkene dreier seg om markedsføring, men det er også mange profilerte mennesker som mener politikken trenger mer empati. Men er dette en god idé?

Ikke ifølge psykologen Paul Bloom, professor ved Yale. Hans nyeste bok har til og med tittelen «Against Empathy», fordi han mener vi har for mye empati, heller enn for lite – spesielt i det offentlige liv. Hvordan går det an å si noe slikt? Er han en kald fisk? Tvert imot, hans poeng er at det finnes langt bedre virkemidler for å skape humane samfunn. Det er nemlig flere problemer ved å bruke empati som rettesnor for handling.

Empatiens problemer

Det finnes mange definisjoner av empati, men det dreier seg om å leve seg inn i andres følelser og tanker. Psykologene skiller mellom to typer empati: affektiv empati betegner evnen til å føle seg inn i andres liv, mens kognitiv empati går på evnen til å forstå, rent tankemessig, hva andre tenker eller føler. Dette skillet er viktig: For eksempel mener man at psykopater ofte har god kognitiv empati, det er derfor de kan plage andre så utspekulert. Men de mangler affektiv empati: De kan forstå at andre mennesker lider, men lidelsen angår dem ikke.

Det er derfor lett å tenke at affektiv empati er nødvendig for å kunne være moralske, for å være medmennesker. Nei, så enkelt er det ikke, sier Bloom. Empatien har tre hovedproblemer.

Det ene er at empati er som en lyskaster, noe som kan fungere bra for den som står i søkelyset, men ikke for alle de andre som dermed blir liggende i mørke. Man ser problemene til en person, eller en liten gruppe, med den konsekvens at resten av verden blir oversett. Eksempel: en liten pasientgruppe med ressurssterke talspersoner får gjennom sine krav, noe som går ut over mindre ressurssterke pasientgrupper.

Det andre problemet er at hvem man setter lyskasteren på, er preget av ens egne preferanser, naturlig nok. Man har lettere for å føle empati med noen enn med andre. Foreldre har lettere for å empatisere med sine egne barn, fotballsupportere gråter sjelden når en motstander blir skadet.

Et tredje problem er at empati og tall passer dårlig sammen. Vi kan mobilisere massevis av empati for én person, om vi får et bilde i avisen. Mens millioner mer anonyme personer som lider, kommer bak i køen. Som Josef Stalin sa: «En død er en tragedie, en million er statistikk.» Dette er noe hjelpeorganisasjoner kan skrive under på.

Empatiens evolusjon

Dette at store tall ikke vekker empati, viser til empatifølelsens evolusjonære opprinnelse (noe Bloom ikke tar opp i denne boken): Våre emosjoner er en arv fra da vi levde i små, familiebaserte grupper. Da var det de nære bånd som var viktig, det var familiegruppene vi måtte bry oss om, om vi skulle overleve. Det var fåfengt og tåpelig å bry seg om mennesker vi aldri møtte, eller de som konkurrerte med oss om de gode jaktmarkene.

Men da vi begynte å leve sammen i større samfunn, var det nødvendig å legge fra seg empatien: Vi måtte tenke på samfunnets beste, ikke bare på familien. Og dette gjelder enda mer i dag, selv om media (og hjelpeorganisasjoner) gjør hva de kan for å tenne den empatiske følelsen hos oss, ved å presentere oss for enkeltskjebner.

Dyrevennlige nazister

Men er ikke empati helt nødvendig for å gjøre oss til gode mennesker? Jeg nevnte psykopater, som ofte ser ut til å mangle affektiv empati. Og akkurat der kan det kanskje være et poeng. Men som Bloom, og også Simon Baron-Cohen har vist, fører ikke mangel på affektiv empati automatisk til hensynsløs oppførsel: Det finnes mange mennesker, for eksempel i autismespekteret, som mer eller mindre mangler affektiv empati, men som likevel oppfører seg anstendig og moralsk overfor andre.

Det er også slik at selv de mest grusomme mennesker, kan vise empati overfor visse grupper mennesker, eller dyr. Bloom nevner eksemplet med det nazistiske lederskapet i Tyskland, som sannsynligvis var det mest dyrevennlige noensinne: Hitler mislikte jakt på dyr, Göring lagde lover som begrenset jakt, og til og med koking av hummer og krabber, og sendte de som brøt disse lovene i konsentrasjonsleir. Mens Goebbels sa at den eneste virkelige vennen hans var hunden Benno. Kanskje vi bare evner å utvise en viss mengde empati? Om vi bruker den opp på noen, blir det mindre igjen til andre?

Noen vil da trekke fram mennesker som ser ut til å ha empati for alle. Kan hende forveksler de da empati med noe annet. På engelsk skiller man mellom «empathy» og «compassion», som på norsk gjerne oversettes med «medfølelse» og dermed ikke er så lett å skille fra empati. Poenget er at det finnes en annen måte å vise omtanke på, uten at man lever seg inn i den andres følelser. Når vi stuper ut i vannet for å redde noen fra å drukne, trenger vi ikke selv å føle hvordan det er å drukne – vi bare vet at vi må gjøre det.

I buddhistisk psykologi har man dette skillet, og man forsøker der å komme bort fra den affektive empatien og over i mindre følelsesbasert omtanke, det Bloom kaller «rational compassion». Bloom refererer til forskning som Tania Singer har gjort med buddhister, og der man kan påvise ved hjerneskanning at «empathy» og «compassion» er vidt forskjellige ting.

Fornuft og følelser

Når det gjelder vår tids viktigste utfordringer, som klimakrisen, hjelper ikke empati. Der må vi rett og slett forstå – med fornuften – hva følgene av fortsatt oppvarming vil bli.

En politikk basert på mer empati, vil føre til at vi dras mot kortsiktige løsninger: Vi vil ikke at folk som jobber med olje skal miste jobben, og utsetter derfor en nødvendig omlegging av energipolitikken. Akkurat som foreldre som gir etter for sine barn og gir dem godterier, og ser bort fra helsefølgene. Det siste viser at det ikke bare er i politikken at det kan bli for mye empati, men også i privatsfæren.

Empati kan føles bra, men passet nok bedre i steinalderen enn nå.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 10.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk