Klassekampen.no
Tirsdag 29. august 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Forskjellene i Norge er ikke store, egentlig finnes de knapt. Dessuten er ulikhet en god ting. Eller …? Ola Innset om tåketanken Civita.
Ulikt tenkte tanker

«Man skal stå tidlig opp for å diskutere med Civita» skrev Halvor Fosli i en artikkel i tidsskriftet Prosa tidligere i år. Civita er en ressurssterk argumentfabrikk for høyresida, som det ikke alltid frister å legge seg ut med. Med sine tjuefire ansatte kommenterer de det aller meste som finnes av offentlig debatt i Norge. Før og under valgkampen har denne spesielt dreid seg om ulikhet. Jeg står sjelden opp særlig tidlig, men det hender jeg sitter lenge oppe om kvelden. Lange netter til tross, det er vanskelig å få tak på akkurat hva Civita mener om ulikhet.

Civita har mange ulike måter å forholde seg til ulikhet på. De stiller spørsmål som: Hva er egentlig ulikhet? Måler vi det på riktig måte? Hva er dets årsaker? Er det sikkert at ulikhet er negativt? Og hvis det er negativt, kan vi i så fall gjøre noe? Og hvis vi faktisk kan gjøre noe, hva er i så fall de aller beste og mest effektive tiltakene? Svarene kommer i en nærmest overveldende strøm av rapporter, notater, kronikker og debattutspill.

Det går an å tolke dette på flere måter. I aller verste mening går det an å se Civitas endeløse rekke med detaljerte utspill som del av en strategi for agnotologi, det vil si spredning av tvil. Begrepet ble oppfunnet av vitenskapshistoriker Robert Proctor for å beskrive hvordan tobakksindustrien i sin tid forsøkte å få folk til å tvile på om røyking virkelig var helseskadelig. Dette gjorde de ikke kun ved hjelp av propaganda og tvilsom forskning, men også ved å finansiere noe forskning som faktisk slo fast at røyking var farlig. Målet var ikke å argumentere for ett syn, men å skape forvirring og usikkerhet. Fossile energiselskaper har brukt samme taktikk om klimaendringer, og amerikanske tenketanker er blitt beskyldt for å forsøke å skape forvirring om årsakene til finanskrisa. Hvis det blir nok motstridende informasjon og krangel om metodikk og detaljer blir det vanskeligere for folk å gjøre seg opp en mening og innta et standpunkt.

Fakta:

Civita:

• Civita er en tankesmie med uttalt mål om å øke «kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger». Daglig leder er tidligere statsråd og partitopp i Høyre Kristin Clemet.

• Blant aksjonærene i Civita finner vi NHO, Hovedorganisasjonen Virke og Norges Rederiforbund.

• I denne teksten skriver Ola Innset at Civitas bidrag til ulikhets­debatten er forsøk på å skape forvirring og tvil om hvorvidt økonomiske forskjeller egentlig er et problem.

• Ola Innset er stipendiat i historie ved European University Institute.

Men kan man tolke Civitas utspill på andre måter? La oss se på hva de faktisk sier.

I den tidlige fasen av sitt ulikhetsarbeid var Civita særlig opptatte av de mer filosofiske aspektene ved ulikhet. Den liberalistiske delen av høyresida har lenge pekt på at alle er så forskjellige, og vil så forskjellige ting, at det å skulle skape en mer «rettferdig» verden ikke bare er utopisk, men også noe som risikerer på tyrannisk vis å presse én visjon ned over hodene på alle oss unike individer. «Det finnes neppe én perfekt sosial rettferdighet som vi alle kan enes om», konkluderte Lars Fr. H. Svendsen i pamfletten «Rettferdighet – en innføring» fra 2014.

«Også ulikhet kan være bra», skrev Kristin Clemet i artikkelen «Akseptabel ulikhet» samme år. Der skrev hun at «mangfold er noe de aller fleste verdsetter», men konstaterte også at det ikke var noe mål «i seg selv» å redusere den økonomiske ulikheten i Norge «nå». I liberalismen er veien ofte overraskende kort fra prisverdig toleranse til å forsvare hierarkier. Et sentralt poeng for Civita er ikke bare at ulike verdier, som likhet og frihet, kan komme på kollisjonskurs, men også at økonomisk ulikhet kan være positivt og «en forutsetning for fremgang og velstand». Ulikhet burde jo også være noe av en kjerneverdi for en tankesmie som jobber for «en fri og åpen økonomi»: Markedskonkurranse fordrer at noen vinner og noen taper, og dersom noen av dem som har råd til det, skal gidde å være med, må belønningen for vinnerne være stor nok. Det er en av grunnene til at «Økonomisk likhet kan ha en høy kostnad», som Marius Gustavsson skrev i rapporten «Økonomisk ulikhet» fra 2012.

Høy ulikhet kan likevel være et problem, ifølge ham, dersom spillet «oppleves» som rigget, fordi innbyggerne da blir «mer opptatt av forskjellene og hvordan de har oppstått.» Men dog: «De fleste» anser visstnok også små forskjeller som urettferdige. Fotnota til denne påstanden leder oss til et notat fra Handelshøyskolen hvor økonomer bruker avansert matematikk for å argumentere for at økonomisk likhet også kan oppleves som urettferdig.

Civita har òg skrevet lange notater om Pikettys metodikk i «Kapitalen i det tjueførste århundre» (2013) og om statistikkbruk i Wilkinson og Picketts «Ulikhetens pris» (2007). De er generelt opptatt av at både fattigdom og ulikhet måles på feil måter, slik at situasjonen ikke er så dramatisk som venstresida vil ha det til, i hvert fall ikke i Norge. «Den internasjonale trenden med økende ulikhet ser ikke ut til å ha rammet Norge det siste tiåret», skrev Marius Doksheim i notatet «Økende ulikhet i Norge?» (2014). Dessuten er jo folk veldig mye fattigere i u-land.

I innledningen til notatet «Tiltak mot ulikhet» (2017), advarer Doksheim mot å «ukritisk importere debatten fra andre land», blant annet fordi 23 prosent av nordmenn med «vedvarende lavinntekt» visstnok mener at det er «lett eller svært lett å få endene til å møtes». Fotnota sender den potensielle leseren til en NOU levert av Fordelingsutvalget i 2008, men I NOU-en heter det også at det noe overraskende funnet, i én undersøkelse, rett og slett kan skyldes at folk med lav inntekt venner seg til et lavt utgiftsnivå. Utvalget skriver: «Det er rimelig å anta at lav inntekt over tid påvirker hva man har råd til og ikke.» En «kunnskapsbasert debatt», der altså.

Når det gjelder årsakene til dette fenomenet, som altså egentlig ikke finnes i Norge, og antakeligvis også er positivt, har Civitas utgivelser til felles at de peker på ting som er utenfor norske politikeres kontroll: Globalisering (Gustavsson), innvandring (Clemet), teknologiske endringer (Doksheim), høykonjunktur (Gustavsson) og lavkonjunktur (også Gustavsson). Dette er ting norske folkevalgte i svært liten grad rår over, og utviklingen, om den finnes, er en vi må «omstille» oss til.

Til tross for alt dette deltar også Civita ivrig i konkurransen om hvem som har de beste tiltakene mot den ulikheten de tviler på at eksisterer og ellers mener vi verken kan eller bør gjøre noe med. De ulike utspillene har alltid inneholdt antydninger til egne tiltak, men tyngdepunktet virker å ha flyttet seg. I sommer skrev for eksempel Clemet og Doksheim at ulikhetsforsker Einar Øverbye slo inn «åpne dører» da han sa at ulikheten har økt under Solberg-regjeringen. Poenget deres nå var at de mente han ikke hadde grunnlag for å hevde at det var regjeringens feil. Lars Kolbeinstveit var sår og vonbroten i Dagbladet fordi venstresida stadig antydet at høyresida ikke bryr seg om ulikhet, og i senere tid har mantraet vært at det er ufint å anta at de ulike sidene i politikken har forskjellige visjoner for samfunnet.

Isteden må vi diskutere tiltak mot (og korrekt måling av) noe Civita altså knapt virker å tro på og tidvis er ganske positive til. Samtidig som Civita systematisk bestrider at ulikhet egentlig er et problem, hevder de å ha de beste tiltakene mot det. Civitas hovedlinje nå er at utdanning, og i hvert fall ikke skatt, er svaret på en utfordring de mener er overdrevet.

En mindre mistenksom tolkning av Civitas bidrag til ulikhetskontroversen handler om at de først og fremst vil påvirke norsk politisk debatt. Den har de imidlertid ikke full kontroll over, og de er derfor nødt til å tilpasse seg. De har brukt mye energi på å argumentere for at forskjellene egentlig ikke øker, at forskjeller uansett kan være positivt og at vi egentlig ikke kan gjøre noe med dem, men de setter ikke dagsorden alene. Så lenge andre aktører sørger for at ulikhetsdebatten fortsetter, må Civita også kunne kontre foreslåtte tiltak med egne forslag. Her kan Civita også tolkes i aller beste mening: De er bekymret for høy ulikhet, men mener at en konkurranseorientert markedsøkonomi er det som på lang sikt fører til mest likhet. Det kan også tenkes at ulike medarbeidere i Civita har ulike posisjoner, tolker stiftelsens svært runde formålsparagraf om «liberale verdier, institusjoner og løsninger» på forskjellige måter, og er grunnleggende ambivalente til hele ulikhetsproblematikken.

Et slikt mangfold er ikke noe nytt i nyliberalismens historie, men er faktisk et sentralt trekk ved bevegelsen Civita er en del av, blant annet som medlem av Atlas-nettverket, som samler nesten 500 tenketanker i nærmere 100 forskjellige land. Stiftelsesmøtet til organisasjonen The Mont Pelerin Society i 1947 samlet økonomer fra Europa og USA for å utvikle en ny, høyreorientert liberalisme i opposisjon til både sosialliberalismen og den gammeldagse laissez-faire-liberalismen. Atlas-nettverket har tette bånd til organisasjonen, og sju av de ni tenkerne som presenteres i Civita-utgivelsen «Liberale tenkere for vår tid» (2017) deltok på dette møtet.

Helt på tampen av konferansen fikk de tid til å diskutere fattigdom, og en ung Milton Friedman presenterte sitt forslag om en negativ inntektsskatt, altså utdeling av penger til fattige. Kanskje ville han ha formulert seg annerledes foran et annet publikum, men til sine åndsfrender sa han at forsøk på å bryte opp fagforeningene kun ville fungere dersom det ble gjort noe med fattigdommen. Friedmans forslag møtte imidlertid motbør. Friedrich Hayek mente at det ikke var liberalismens oppgave å gjøre noe med fattigdom, men var enig i at det rett og slett var «upraktisk» å ikke gjøre noe. Han foreslo at de fattige kunne bli satt i arbeid under «semi-militære forhold», mens Karl Popper mente at Friedmans forslag nok framstod som et mer attraktivt alternativ til sosialismen enn Hayeks.

Spol fram 70 år, og vi lever i en ganske annen verden, men hvor ulikhet igjen står på dagsorden, og høyresida blir presset av sin samtid til å se for seg alternativer til sosialisme og tiltak mot fattigdomsreduksjon. En lærdom å trekke fra 1947 er at nyliberalismen ikke er noe konkret, monolittisk program for «frie markeder» eller mot staten, men snarere en svært sammensatt og løst organisert gruppering, det økonomen Philip Mirowski har kalt et «tankekollektiv». Lederen for den brasilianske tenketanken Instituto Mises har beskrevet det som et fotballag, hvor akademikerne er forsvaret, politikerne er angrepsspillerne og tenketankene opererer på midtbanen. Civita er en del av dette løst sammensatte kollektivet, og da de ble grunnlagt i 2003, var det blant annet med inspirasjon fra amerikanske The Heritage Foundation. Civita står ikke like langt til høyre som amerikanske og brasilianske markedsfundamentalister, men de er del av den samme bevegelsen som jobber systematisk for å flytte det politiske sentrum i sine land mot høyre. Clemet og Civitas moderate og tidvis sosiale form for nyliberalisme forstås imidlertid ikke alltid på den måten – i vinter fikk Clemet Fritt Ords honnørpris for å ha gjort norsk debatt «mer faktabasert».

Clemet harselerer med kommentatorer som kaller Civita for «faktafetisjister», og som beskylder tenketanken for å ville «nyansere i hjel» ulikhetsdebatten. Tidligere i sommer hevdet hun at Civita var de første til å snakke om ulikhet i Norge, men det er tydelig at deres omfattende produksjon om temaet først og fremst er en reaksjon på at andre løfter fram tematikken i inn- og utland. Kampen mot ulikhet har vært den politiske venstresidas formål helt siden de demokratiske revolusjonene. Fra utopiske sosialister til marxister, anarkister og sosialdemokrater har målet vært det samme: Et rettferdig samfunn preget av økonomisk likhet. Det er viktig å huske på at ulikhet ikke er en policy-debatt som nå begynner å bli litt gammel, men tvert imot venstresidas viktigste beveggrunn og noe av grunnlaget for moderne politikk.

Dette er kunnskap som kan motvirke at debatten druknes i fakta og fotnoter.

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 09.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk