Klassekampen.no
Mandag 28. august 2017
I år gjelder det å få Støre valgt, men hindre et flertall med KrF.
Valgets kval

I 1980 sa Ottar Brox at sosialistisk politikk i Norge er å bevare det beste i samfunnet, slik det vokste fram etter krigen, i det vi i dag kaller «den norske modellen», med knapphet på arbeidskraft, full sysselsetting, sterke fagforeninger, godt organiserte primærnæringer, vern om allmenningene langs kysten og på land, vern om velferdsstaten, finansiert med utjamnende skattlegging. Sosialistisk politikk var alt da blitt forsvarskamp.

Rundt 1980 fikk en ny liberalisme gjennomslag samtidig som full sysselsetting ble et mer tøyelig fenomen. En liten gruppe marxister begynte å snakke om nyliberalisme lenge før noen andre i dette landet (Vardøger, 1981). Først sørget Arbeiderpartiet i 1977 for en mer markedsorientert kreditt- og rentepolitikk. Solidarisk lønnspolitikk ble mer slagord enn realitet som følge av en mer liberal skattepolitikk. Deretter avskaffet Willoch-regjeringen grunnlaget for sosial boligbygging og liberaliserte kreditten ytterligere, med sammenbrudd i eiendomsmarkedet i 1987 som naturlig resultat. I 1992 måtte staten med Ap i regjering gripe inn og redde finansmarkedet fra seg selv. Ved hjelp av EØS med Ap i allianse med Høyre, Frp, KrF og Venstre – og med Sp og SV spilt ut over sidelinja – ble landet tilpasset til EUs stadig mer totalitære liberalisme, politisk organisert ovenfra. Velgernes nei i 1994 var satt i parentes.

Nyliberalismen erobret sosialdemokratiet i løpet av 1990-tallet. Under Jens Stoltenbergs første regjering satte Ap velferdsstaten under press, og partiet gjorde i 2001 sitt dårligste valg i manns og kvinns minne. LO med ny ledelse satte seg i bevegelse og la grunnlag for en forsiktig rød-grønn motstandspolitikk fra 2005 – så lenge det varte.

For i 2007 greide modernistene i Ap å knekke ledelsen i «nye» LO. Da dreide også SV mot høyre, og så seg nødt til å godta privat profitt som motor i barnehagepolitikken. Partiet ble et de facto Nato-parti, først med forvirret støtte til USAs Afghanistan-krig bak et røykteppe av FN-resolusjoner, og særlig Libya-krigen 2011. Da hadde SVs sentrale utenriks- og sikkerhets­politiker i Stortinget, Bård Vegar Solhjell, vært erklært Nato-tilhenger siden 2004.

I mellomtiden ble arbeidsfolks makt i arbeidsmarkedet svekket som følge av fri flyt av mafiaorganisert arbeidskraft fra Øst-Europa gjennom EØS etter øst-utvidelsen i 2005. Det har svekket grunnlaget for en mer demokratisk arbeidsmarkedspolitikk via faglig organisering, effektive lønnsforhandlinger og politisk mobilisering.

Økokrim snakker nå åpent om en «nasjonal krise» i deler av arbeidsmarkedet og Aps statsministerkandidat og EU-tilhenger må unnskylde seg for at en del av hans private formue, som har tatt form av fast eiendom, er blitt vedlikeholdt av «svart» arbeidskraft, uten at han selv visste om det.

Men valgets overordnete mål i 2017 er paradoksalt nok å få den sosialliberale Støre som statsminister, fordi Erna er verre. Samtidig må Sp, SV og Rødt bli så sterke at han ikke kan danne flertall sammen med KrF. Da kan handlingsrommet innenfor EØS utnyttes bedre for så langt som mulig å utvikle en mer solidarisk arbeidsmarkedspolitikk.

Det minste vi må kunne håpe på for SV, er at partiet etter valget får en utenrikspolitisk talsperson som respekterer partiets program og følgelig er motstander av Nato. Men med SV og Rødt som spiser av hverandre rundt sperregrensa, blir dette et valg med mye taktisk stemmegivning også mellom sosialister. Et parti som ikke vet forskjell på høyre og venstre, som MDG, kan selvsagt ingen stole på. I 2019 er det nytt valg og da må SV og Rødt ta ansvar – sammen.

hnk.ebbing@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 09.40

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk