Klassekampen.no
Mandag 28. august 2017
Bosetting: I sagaen om Egil Skallagrimsson fortelles det om hvordan Egils far Skallagrim fant fram til Borgarfjord på Island. Der var det store myr- og skogsområder, sel som kunne jaktes på og utmerkete fiskemuligheter. Foto: Jon Gunnar Myrdal, Flickr
De islandske familiesagaene røper mye om middelaldermenneskets syn på natur, etikk og politikk.
Sjelens landskap
Fortellingene om de første bosettingene på Island viser oss hvordan middel­aldermennesket forstod sin egen rolle i naturen.

Middelalder

«Den største trusselen mot menneskeheten i dag er vår manglende evne til å verdsette naturen», sier Johan Rockström, administrerende direktør ved Stockholm Resilience Center. En av hovedgrunnene til dette er ifølge han at miljøspørsmål ikke er vektet tungt nok i diskusjonene om økonomisk vekst. Han og andre miljøforkjempere mener at for å verdsette miljøet tilstrekkelig, er det nødvendig å trekke inn etikk, sosial inkludering og trygghet i mye større grad når man diskuterer økonomi og politikk. For å tilpasse seg vår tids store samfunnsendringer, er det helt essensielt at man prøver å forstå dynamikken mellom klima og miljø, etikk og verdensbilde, økonomi og politikk.

Holdninger til naturen

Historien kan alltid gi oss eksempler på hvordan ulike problem er blitt møtt tidligere. Fantes det for eksempel en bevissthet om relasjonen mellom miljø og natur, verdensbilde og tro og samfunnsøkonomi og politikk i norrøn middelalder? Klima og natur har nok alltid vært viktig her oppe i nord – det er ikke noe man bare kan se bort fra. Men var holdningene til natur og måten man brukte landskapet på, påvirket av menneskenes tro og verdensbilde? Og var dette en viktig faktor når samfunnsmessige beslutninger skulle tas?

Mye av islandsk litteratur handler om hvordan natursyn, tro og samfunnsmessige oppfatninger spiller sammen. De islandske familiesagaene forteller for eksempel om etableringen av de første bosettingene på Island, måten landet ble fordelt mellom familiene på, og om de ideologiske prinsippene som styrte fordelingen av ressursrikdommen i naturen.

Ferden mot Island

I sagaen om Egil Skallagrimsson fortelles det om hvordan Egils far Skallagrim «velger» stedet som han vil bosette seg på på Island. Skallagrim og hans egen far Kveldulv er på vei til Island, og de har ansvar for hvert sitt skip. På grunn av tidligere konflikter med den norske kongens menn, kommer Skallagrim og Kveldulv i konflikt med mannskapet på et annet skip på vei nordover. Skallagrim, Kveldulv og mannskapet deres vinner kampen. De dreper noen, redder andre, tar med seg godset og til og med skipet. Forfatteren forteller at mennesker som kunne skifte form til dyr, eller som kunne bli berserker, ble så sterke at ingen kunne matche dem i styrke og mot. Etter at de kom tilbake til seg selv, ble de også tilsvarende svake. Kveldulv gjennomgår en slik prosess, og på tross av – eller kanskje til og med på grunn av – hans mot og djervskap i kampen, mister han alle kreftene sine etter kampen. Utslitt og utmattet kan han ikke annet enn å ligge og hvile.

Litt senere utvikler utmattelsen seg til en alvorlig sykdom og Kveldulv forstår at han ikke har lenge igjen. Han tilkaller sine menn og erkjenner at han ligger på dødsleiet. Han ber om at mennene skal lage en kiste til ham etter hans død, og om at de skal legge ham i den og sende den til sjøs. Han spår at kisten kommer til å nå Island og ber dem fortelle Skallagrim at om han mot all formodning kommer til Island etter kisten, bør han bosette seg akkurat der kisten har blitt skylt i land.

Som spådd dør Kveldulv en kort stund etter dette. Hans menn legger ham i en kiste og sender den til sjøs.

Stormfullt hav

Seilasen fortsetter nordover, og da skipet når Island, fortsetter de vestover mot Reykjanes. Der, ved den åpne fjorden, setter de to skipene inn mot land. Akkurat da bryter en fryktelig storm ut og skipene mister hverandre i tåke og pøsregn. Etter stormen venter mannskapet på Kveld­ulvs skip på tidevannet, som tar dem så langt som mulig opp langs fjorden. De tilbringer den første vinteren der, men til våren begynner de å utforske landet, opp mot fjellene og også ned mot sjøen og langs kysten. Der et sted finner de Kveldulvs kiste, vasket inn og strandet i en liten bukt. Skallagrims skip ender opp på Knarrarnes. De setter inn og utforsker landet. Der finnes det store myr- og skogsområder, mer enn nok sel som kan jaktes og utmerkete fiskemuligheter.

Mannskapene på de to skipene møtes til slutt, og Skallagrim får høre om Kveldulvs død. Han ser også området hvor mennene hans fant kisten og begraver den under stein. I kjent sagastil, uten for mange superlativer, sies det at Skallagrim synes at stedet er et fint område, som kunne egne seg som bosettingssted. Etter vinteren seiler Skallagrim til stedet hvor Kveldulv er begravd. Han bygger en gård, som han kaller Borg og hele området blir kalt for Borgarfjord.

Døde sjeler

Sagaforfatteren forteller om denne episoden i den vanlige, prosaiske sagastilen, uten retoriske utsmykninger eller emosjonelle innskudd. Episoden er karakteristisk for sammenhengene mellom middelaldermenneskenes holdninger til natur og landskap, etikk og tro, økonomi og politikk.

Skallagrim velger bosettingssted etter sin fars ønske. Før han dør, vet Kveldulv at han vil bli vasket inn på Islands kyst. Selv om dette muligens først og fremst kan forstås som en forteller­strategi, ser vi også at Skallagrim og mennene hans har full respekt for Kveldulvs siste ønske. De oppfører seg etisk og er lojale mot Kveld­ulv, og selv om det ikke sies, tror de kanskje at han kan «velge» et bra bosettingssted, selv etter at han er død.

Handlekraften tilskrive den døde «sjelen», som fører mennene gjennom tåke og regnstorm til en bukt og et frodig landskap med tilstrekkelig naturressurser til å kunne fungere som bosettingssted.

stefka.eriksen@niku.n

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 09.40

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk