Klassekampen.no
Lørdag 26. august 2017
Klar for start: To år etter at Rjukan sykehus ble lagt ned, står operasjonssalene og utstyret ubrukt. Nå jobber det private Ibsensykehuset med å flytte inn i lokalene. Leder Leif Næss venter bare på at det offentlige skal legge ut flere behandlinger på anbud.
På fem år har det vært en dobling i antall opphold på landets private sykehus:
En stille revolusjon
Undersak

Ap: Dette er absurd

Torgeir Micaelsen, helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet og medlem i Helse- og omsorgskomiteen, mener det er «absurd» at det private Ibsensykehuset fikk godkjenning rett etter at Rjukan sykehus ble lagt ned.

– Det er en ganske absurd situasjon, særlig når regjeringen begrunnet beslutningen om nedleggelse på Rjukan med pasientsikkerhet og vanskeligheter med å tiltrekke seg personell. Så jeg var veldig overrasket over at et privat tilbud kunne få godkjenning så raskt etterpå, sier Micaelsen.

Arbeiderpartiet vil imidlertid fortsette å legge ut helsetjenester på anbud. Men partiet vil skrote regjeringens reform for fritt behandlingsvalg.

– Vi vil også ha private som et supplement, men det må skje etter prioriteringene som gjøres i helseforetakene gjennom ordinære anbud. Fritt behandlingsvalg har ingen rammer. De private velger selv hva de vil være med på og får stykkpris. Gjennom anbudene er det det offentlige som bestemmer.

– Høyre sier fritt behandlingsvalg skal motvirke et todelt helsevesen ved å gi flere mulighet til å velge privat uten å måtte ha forsikring?

– Fritt behandlingsvalg gir valgfrihet til noen få, på bekostning av andre som opplever at pengene trekkes ut av de offentlige sykehusene. Det er i hovedsak de som bor på Østlandet og i de store byene som benytter seg av fritt behandlingsvalg. Så langt har 17 pasienter i Finnmark benyttet seg av dette.

– Hvordan skal man da bekjempe todelingen?

– Jeg har ingen tro på at du kan få folk til å ikke tegne forsikring. I stedet må du tilby noe som er minst like bra i det offentlige. Så det viktigste er å investere stort i våre offentlige helsetjenester, slik at de holder nivå, teknologisk og medisinsk.

– Det offentlige bruker private til å bygge veier og bygg og masse annet. Hvorfor er helsetjenester annerledes?

– For det første har vi ikke et ubegrenset antall ressurser som kan brukes i denne sektoren. Vi har et bestemt antall opptrente ansatte, og derfor er det ikke slik som i andre bransjer at når man trenger å gjøre mer, kan man bare produsere mer eller ansette flere folk, sier Micaelsen.

– For det andre er denne tjenesten en kompleks del av det norske samfunnet, og har ansvar for akuttberedskap, behandling, forskning og utdanning. Vi kan ikke ha noen aktører som skummer fløten av dette og tar seg av de delene det er penger i. Det er sjelden rom for å tjene penger på en skrøpelig kvinne med begynnende demens, sier Arbeiderparti-politikeren.

Høyre er fornøyd

I 2016 innførte regjeringen reformen fritt behandlingsvalg, som lar pasientene velge private sykehus på det offentliges regning.

– Det offentlige trenger et supplement og et korrektiv. Konkurranse er sunt, og man kan lære av hverandre. Men Stortinget har slått fast at det offentlige skal være bærebjelken i Sykehus-Norge, sier Kristin Ørmen Johnsen, som sitter i Stortingets helse- og omsorgskomite for Høyre.

– De siste fem årene har det vært en dobling i antall opphold på private sykehus. Er det en ønsket utvikling?

– I reformen fritt behandlingsvalg la vi opp til at pasienter skal få opphold på private sykehus på statens regning for å slippe å stå i kø. Det er én årsak til økningen. Den andre årsaken er at helseforetakene setter ut ting på anbud, og det startet under forrige regjering. Det er en utvikling vi følger, men den har også vært villet.

– Ap vil skrote fritt behandlingsvalg og heller bruke mer penger på de offentlige sykehusene. Er ikke det veien å gå hvis dere er enige om at det offentlige skal være bærebjelken i spesialisthelsetjenesten?

– Jeg mener vi må få til begge deler. Fritt behandlingsvalg begynte innenfor rus, og mange rusmisbrukere var glad for dette.

– Så langt er det i hovedsak folk bosatt på Østlandet og de store byene som har benyttet seg av fritt behandlingsvalg. Hva skal resten av landet få igjen for dette?

– Det er også flest rusmisbrukere i denne ordningen, og de har en tendens til å holde til i byene.

– Mange er bekymret for at private sykehus tapper de offentlige for ansatte. Er du bekymret?

– Nei, det er jeg ikke bekymret for. En del av dem som jobber i det offentlige, jobber i det private ved siden av. Mange vil jobbe mer. Jeg tror ikke dette vil gi et press på sykehusene. Samtidig er det viktig at de offentlige sykehusene framstår attraktive for sine ansatte.

– Bent Høie vedtok å legge ned sykehuset på Rjukan. Ikke lenge etterpå fikk et privat sykehus godkjenning til å starte sykehusvirksomhet der. Hva skjedde?

– Bakgrunnen for nedleggelsen kom fra Sykehuset Telemark. De hadde gjort en lang utredning og endt opp med at det ikke var bærekraftig å ha et fullskala somatisk sykehus på Rjukan. Da vi behandlet saken i Stortinget, var vi tydelige på at sykehuset ikke skulle nedlegges før det var akuttberedskap oppe og gikk, og vi ønsket at det skulle være et spesialisttilbud på Rjukan, gjennom Sykehuset Telemark og private, dersom noen ønsket å gå inn. Vi så for oss aktivitet, men ikke fullskala sykehus.

– Men Ibsensykehuset fikk godkjenning til å ha 15 sengeplasser og et omfattende tilbud. Er ikke det pussig, i og med at nedleggelsen av det offentlige sykehuset ble begrunnet med at det ikke var stort nok pasientgrunnlag og problemer med å tiltrekke nok personell?

– Ja det kan du si. Men samtidig tenker jeg at Ibsensykehuset ikke hadde planer om å starte med så mye, men få en portefølje som man kan jobbe videre med.

Ny jobb: Åsne Linnerud var sykepleier og seksjonsleder ved Rjukan Sykehus. Nå jobber hun på den kommunale legevakta. Linnerud ønsker et privat sykehus velkommen til Rjukan.
Planer: Ordfører Bjørn Sverre Birkeland (til venstre) og Vidar Stang fra Tinn Ap vil kjøpe Rjukan sykehus og lage et nytt helsehus med både offentlig og private aktører.
Perle: Norsk Hydro bygget opp industrisamfunnet Rjukan på begynnelsen av 1900-tallet. I dag gir turismen gode inntekter til den lille, arkitekttegnede byen.
Tomt: Rjukan sykehus ble lagt ned til store protester. Private sykehus står nå for en stadig økende del av behandlingen i det norske helsevesenet.
Uklart: Snart kan driften på sykehuset på Rjukan bli utvidet igjen. Men hvordan modellen blir, er fortsatt i det blå.
Orker ikke mer: Brit Wesseltoft (til høyre) har vært sykehusaktivist siden 1972. Nå klarer hun ikke lenger å følge med på alle diskusjonene om sykehuset på Rjukan. Sykehuskampen er over, medgir hun. Her i prat med Nina Kjevik og Anja Dahlberg utenfor byens konditori.
I endring: Tre måneder etter at Rjukan mistet lokalsykehuset sitt, fikk et privat sykehus grønt lys til å starte opp i de samme lokalene.

Alt er her: de blanke linoleumsgulvene, de fargerike stolene på venterommet, den traurige kunsten på veggene. Ja, til og med skiltene. «Medisinsk sengepost» til venstre, «kirurgisk sengepost til høyre». Får du bli med inn på operasjonssalene, vil du se at også det medisinske utstyret fortsatt står her, klart til å reparere en hofte eller hva det skulle være. Men det er helt stille i korridorene på Rjukan sykehus. Ingen hoftepasienter. Ingen leger heller. Noen sykepleiere sitter bak en glassvegg og spiser lunsj i den fløyen av sykehuset som har blitt til kommunal legevakt. Bygget ved parkeringsplassen har blitt til boliger for asylsøkere. Det er for det meste helt tomt på Rjukan sykehus.

Men slik skal det ikke fortsette, dersom Leif Næss får det som han vil. Den høyreiste, hvithårete kirurgen går gjennom korridorene med kjentmannskritt. Her jobbet han en gang for lenge siden som turnuslege, etter å ha trukket det dårligste nummeret i loddtrekningen om turnusplass.

– Men så kom jeg hit til Rjukan og ble helt perpleks over naturen. Dette stedet er jo et paradis, sier han og slår ut med hendene.

Det er ingen tvil om at Leif Næss’ hjerte banker for Rjukan. Men det banker også for dette: å utvide sin relativt nystartede virksomhet, Ibsensykehusene, til stadig flere steder i landet. Nå er selskapet på plass i Porsgrunn, Gjøvik og Oslo – og så vidt her på Rjukan. Næss tar med Klassekampen rundt i den delen av bygget som Ibsensykehuset disponerer.

Fakta:

Private sykehus

• Siden 2002 har Helse- og omsorgs­departementet godkjent 40 private sykehus.

• Dersom sykehusene vil ha finansiering fra det offentlige, må de vinne anbud eller være med på ordningen fritt behandlingsvalg, som ble innført i fjor.

• Antall opphold ved private sykehus – finansiert av det offentlige – har blitt mer enn doblet de siste fem årene.

• De private sykehusene tar også imot pasienter som betaler av egen lomme eller gjennom forsikring.

• I dag har rundt en halv million nordmenn helseforsikring, som dekker privat helsebehandling og gjør det mulig å komme foran i køene. For ti år siden hadde bare 74.000 en slik forsikring.

Kilder: Helsedirektoratet, Helse- og omsorgs­departementet og Finans Norge

– Vi har fått leiekontrakt på disse arealene, og utstyret har vi fått i gave av Sykehuset i Telemark. Dette utstyret er midt i sin livssyklus og fungerer ett hundre prosent. Det er meningsløst å ikke bruke det.

Så langt har Ibsensykehuset ikke fått så mange anbud fra Helse Sør-Øst, og har kun holdt åpen noen dager for å drive planlagt fot- og håndkirurgi. Nå venter Næss på at Helse Sør-Øst i løpet av høsten skal legge ut nye behandlinger på anbud. Vinner Ibsensykehuset anbudene, er det bare å sette i gang i de gamle operasjonsstuene. Godkjenning til oppstart av sykehuset fikk han av Helse- og omsorgsdepartementet allerede sommeren 2015.

I godkjenningen ligger det at Ibsensykehuset kan ha 15 sengeposter og drive et tilbud innen 24 medisinske områder, blant annet fødselshjelp, kirurgi, hjerte- og lungesykdommer, rehabilitering og pasient­hotell. Dette ble innvilget tre måneder etter at det offentlige lokalsykehuset på Rjukan måtte stenge dørene for godt.

Ved foten av Gaustadtoppen

Rjukan er Norges eneste arkitekttegnede by. Arbeiderboligene, torget, selv søppelkassene og parkbenkene er designet på samme tid og for samme formål: å bygge opp et industrisamfunn. Rjukan ble bygget tidlig på 1900-tallet da Norsk Hydro etablerte en salpeterfabrikk her. Kraftforsyningene kom fra vannet som renner gjennom området. Allerede i 1929 fikk Rjukan sitt eget sykehus. De hadde gatelys, jernbaneforbindelse, og etter hvert verdens første kommersielle tungtvannsanlegg. I glansdagene bodde 12.000 mennesker i denne byen ved foten av Gaustatoppen.

Men industrieventyret varte ikke evig. I takt med at samfunnet ble mer og mer avindustrialisert, forsvant fabrikkene og jobbene fra Rjukan. Og befolkningstallet gikk sakte, men sikkert ned. I dag bor det rundt 6000 mennesker i kommunen Tinn, hvorav halvparten bor på Rjukan. Til slutt mente helsebyråkrater og politikere at det ikke lenger var befolkningsgrunnlag for å ha et sykehus på Rjukan.

Lite skaper så mye folkelig engasjement som nedleggelser av lokalsykehus. Fakkeltog på torget, demonstrasjoner foran Stortinget – folket på Rjukan gjorde alt de kunne for å bevare sykehuset sitt. Men det gikk som det gikk. I 2014 tok helseminister Bent Høie (H) den endelige avgjørelsen om nedleggelse av akuttfunksjonen, og våren 2015 var det i praksis slutt for Rjukan sykehus.

Også sykehuset i Kragerø, lenger sør i Telemark, fikk kroken på døra på samme tid. For noen måneder siden flyttet den private rus- og psykiatriklinikken Vitalis inn på det nedlagte Kragerø sykehus. 1. september åpner Landsforeningen for lunge- og hjertesyke (LHL) opp et privat sykehus i de gamle lokalene til det nedlagte Horten sykehus. «Vi er på vei mot et amerikansk helsevesen, og politikerne kan ikke stoppe utviklingen. Det er behov for et supplement til det offentlige helsetilbudet», uttalte Frode Jahren, generalsekretær i LHL til NRK i juni. Neste år åpner LHL dessuten et stort privat sykehus på Gardermoen.

Vokser under radaren

Dette er bare de ferskeste eksemplene på en utvikling som har foregått over tid og til liten debatt, nemlig at private aktører utfører en stadig større andel av behandlingene i den norske spesialisthelsetjenesten.

• Tall fra Helsedirektoratet viser at antall årlige opphold ved private sykehus – betalt av det offentlige – har blitt mer enn doblet de siste fem årene, fra 61.000 i 2011 til 128.000 i 2016.

• Målt i antall opphold er de private sykehusene til sammen større enn Helse Nord eller Helse Midt-Norge.

• Tall Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet for Klassekampen viser at 40 private sykehus har fått offentlig godkjenning de siste 15 årene.

• Ti private sykehus fikk godkjenning under den rødgrønne regjeringen. Den nåværende regjeringen har bare styrt halvparten så lenge som de rødgrønne og har allerede rukket å gi godkjenning til ni slike sykehus. To søknader er under behandling.

I tillegg til de private behandlingene som blir finansiert av det offentlige, er det en stor vekst i det helprivate markedet. En halv million nordmenn har nå privat helseforsikring. For ti år siden hadde kun 74.000 av oss en slik forsikring.

Vil yppe seg mot de store

Leif Næss har stått midt oppi denne utviklingen. I mange år jobbet han som kirurg på Ullevål sykehus.

– Jeg var tillitsvalgt. Før jeg ble drittlei hele systemet, forteller han.

I år 2000 hoppet han av det offentlige og ble leder for den private helsetjenesteaktøren Omni, som han bygget opp helt til selskapet ble kjøpt opp av svenske eiere og ble til dagens helsegigant, Aleris. Næss sluttet og bygget opp Ibsensykehusene, som fortsatt er en lilleputt i det stadig voksende sykehusmarkedet.

– Nå vil vi yppe oss litt med Volvat og Aleris, sier Næss.

Vi har satt oss på et lite pauserom, og Næss leter i skapene etter kaffe. Det er lenge siden noen har satt på kaffetrakteren her inne. Men får Næss det som han vil, skal trakteren snart stå og surkle døgnet rundt. Næss ønsker å tilby blant annet planlagt ryggkirurgi, protesekirurgi, ortopedi, rehabilitering og pasienthotell. Og kanskje hans leger kan hjelpe til med å stabilisere et hjerteinfarkt eller et astma­anfall. Hvorfor ikke la legene rotere mellom de ulike Ibsensykehusene? Og hvorfor ikke jobbe i team sammen med sykepleierne på den kommunale legevakta?

– Vi må tenke nytt. Kanskje det er bra at det kommer en ny modell. Jeg er ikke for at det private skal overta alt fra det offentlige, men man må ha begge deler. Det private kan gjøre en del ting billigere enn det offentlige. Det blir som med SAS og Norwegian.

– Hvorfor blir det billigere i privat regi?

– Jeg er gammel fagforeningsmann, så jeg vet hvor omstendelig alt er. Da jeg jobbet på Ullevål, skulle vi ha ny operasjonsfløy, og da måtte vi begynne med å utrede ny rundkjøring i Majorstukrysset, sier Næss oppgitt.

– Det handler om hvordan det offentlige er organisert. Det er tunge systemer og mange som skal bli hørt.

– Det offentlige sykehusvesenet har ansvar for akuttberedskap, forskning og utdanning og kan ikke velge vekk ting som ikke er «lønnsomt». Er ikke det en forklaring på at det blir dyrere?

– Det offentlige betaler ikke skatt og har gratis kapital. Det er til deres fordel. I tillegg er det slik at det er mange offentlige sykehus som kun driver planlagt behandling og ikke bærer kostnadene for ulykker eller kreft og heller ikke har mye undervisning og forskning. Så det er ikke et spørsmål man kan bare svare ja eller nei på.

Det ideologiske sure eplet

Vidar Stang fra Tinn Arbeiderparti har satt seg ned sammen med oss. Han har lang fartstid i Fagforbundet og var blant aktivistene som jobbet mot nedlegging av Rjukan sykehus. Nå jobber Stang for at kommunen skal kjøpe Rjukan sykehus og lage et helsesenter med kommunale og private helsetjenester sammen.

– Vi er for et offentlig helsevesen. Helt klart. Men her har det offentlige sagt nei. Og hva gjør vi da? Da må vi se andre veier og samarbeide med private. Så får vi heller bare bite i det ideologisk sure eplet, sier Stang.

Slik tenker de fleste vi snakker med på Rjukan denne dagen: Når det offentlige svikter, tar vi det vi får. Folk vil ha arbeidsplasser og kjenne seg trygge hvis noe skulle skje.

Dette likner litt på utviklingen i Skole-Norge. En viktig årsak til økningen i private skoler, er at små bygdeskoler legges ned, og foreldre går sammen om å starte opp en privat Montessori-skole. Ikke fordi de har så innmari lyst til å sende barna på privatskole, men fordi det offentlige tilbudet har blitt borte.

Åsne Linnerud var sykepleier og seksjonsleder ved kirurgisk avdeling på Rjukan sykehus. Hun jobber nå på den kommunale legevakta, men synes det private sykehuset er et godt tilskudd på Rjukan.

– Jeg skulle jo ønske vi hadde et fantastisk offentlig helsevesen, men nå må vi forholde oss til virkeligheten. Vi trenger folk som vil skape aktivitet her, og da må vi jobbe sammen, offentlig og privat, sier hun.

Et lukrativt marked

Private sykehus er ikke noe nytt i Norge. Nonneordener var med på å bygge opp sykehusvesenet her i landet, og store institusjoner som Diakonhjemmet og Lovisenberg har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet. Det som imidlertid er av ny dato, er det store omfanget av kommersielle private aktører, altså sykehus og klinikker som er ute etter å tjene penger på helsetjenester.

Denne bransjen vokser blant annet fordi de regionale helseforetakene i økende grad setter ut behandlinger på anbud. Helseforetakene bruker i dag 2,7 milliarder kroner mer på å kjøpe tjenester fra private enn de gjorde i 2005, målt i 2005-kroner, ifølge Statistisk sentralbyrå. Innkjøpet har økt fra 7 til 9,7 milliarder. I tillegg til anbudene kommer fritt behandlingsvalg, som Høyre/Frp-regjeringen innførte i fjor. Denne ordningen innebærer at pasienten selv kan velge å benytte seg av et privat sykehus og få behandlingen dekket av det offentlige.

På toppen av dette kommer helseforsikringene, som stadig flere arbeidsgivere gir sine ansatte. Med en slik i lomma kan du komme foran i køene på de private klinikkene.

Resultatet er at norsk helse er en stadig mer lukrativ bransje å befinne seg i. Og det reflekteres i hvem det er som eier de private sykehusene i Norge. Det svenske storkonsernet Aleris har vokst voldsomt i Norge de siste årene. I 2015 kjøpte Aleris opp 15 av klinikkene til en annen sykehuskjede, Teres. I fjor kjøpte Aleris røntgenkjeden Curato. Aleris er eid av Sveriges rikeste familie, Wallenberg-familien.

– Basert på behovene for nytenkning innen helse, tror jeg absolutt det vil være en vekst framover, sier Grete Aasved, administrerende direktør i Aleris Helse.

Hun opplyser at av deres pasienter er 40 prosent finansiert av det offentlige, 40 prosent av egen lomme og 20 prosent gjennom forsikring.

– Det er innen helseforsikringsområdet vi har hatt den største veksten de senere årene, sier Aasved.

Den andre store aktøren innen privat helse er Volvat, som også er eid av et svensk konsern, Capio, som eier private sykehus i flere europeiske land.

To valg

– Privatiseringen av det norske helsevesenet er godt i gang, sier Cecilie Alfsen, overlege på Akershus universitetssykehus (Ahus) og førsteamanuensis ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo.

Alfsen trekker fram en teori av den innflytelsesrike tysk-amerikanske økonomen Albert Hirschman. I sin bok «Exit, Voice and Loyalty» fra 1970 skrev han om hvordan institusjoner – det være seg stater, nabolag eller organisasjoner – ødelegges. De som har noe de er misfornøyde med i institusjonen, har to valg, enten å dra et annet sted («exit») eller prøve å forandre institusjonen («voice»). Skapes det en mulighet for å dra, er det de mest ressurssterke som vil forsvinne først. Disse er også de samme som ville hatt størst mulighet til å gjøre institusjonen bedre, dersom de heller hadde blitt værende og prøvd å endre forholdene. Institusjonen kan imidlertid bevares en stund på grunn av lojaliteten til den store majoriteten, men jo større muligheten er for «exit», jo mer vil denne lojaliteten forvitre.

Alfsen mener teorien gir en presis beskrivelse av hva som holder på å skje i det norske helsevesenet.

– Hirschman viser hvordan privatiseringen av helsevesenet foregår. Man lager en liten glippe, og de ressurssterke forsvinner ut. Så sitter fru Pettersen på Ammerud igjen med gikt og mange måneders ventetid. Dette har man sett skje i flere land, sier Alfsen, som sitter i sentralstyret i Den norske legeforening.

– Helseminister Bent Høie mener regjeringen motvirker et todelt helsevesen ved å innføre fritt behandlingsvalg, slik at flere kan få tilgang på de private sykehusene?

– Det er en forkludring av hele diskusjonen. Helse er ikke noe man skal shoppe. Man skal ha et godt offentlig tilbud, punktum. Det er derfor vi betaler skatt.

Alfsen mener at man i stedet for å bruke penger på å betale private aktører, må bruke langt mer på å styrke det offentlige helsetilbudet.

– Kan ikke de private bidra til nytenking i helsevesenet?

– Det er helt klart mye i det offentlige helsevesenet som har godt av å bedres. Jeg er enig i at konkurranse innen noen felt kan bidra til det, men så må man spørre seg: på bekostning av hva? Dessuten vil jeg bestride at denne konkurransen skjer på like vilkår. Uansett hvordan man gjør dette, vil de private favoriseres. Og nytenkningen som de private kan bidra med, vil man også få hvis man beholder de ressurssterke i det offentlige systemet, sier Alfsen.

Hun mener det mest alvorlige ved veksten i det private, er at personale trekkes ut av det offentlige.

– Det norske samfunnet tåler ikke en todeling av helsevesenet fordi vi ikke har personale nok. Det drives en konstant kamp for å få dyktige ansatte over i det private, og det er foreløpig lukrativt for dem som blir forsøkt hentet over. Mister man kompetent personale i det offentlige, har du en ond sirkel gående.

Da privatsykehuset Vitalis åpnet i de gamle lokalene til det nedlagte Kragerø sykehus, ble det raskt lagt merke til i det offentlige.

I løpet av kort tid sa mer enn 20 ansatte opp jobbene sine på akuttpsykiatrisk avdeling ved sykehuset i Skien for å jobbe hos den nystartede institusjonen i Kragerø. «Vi må omstille oss og redusere kapasiteten på akuttavdelingene for å få kabalen til å gå opp», sa klinikksjefen i Skien til NRK før jul.

Kaster inn håndkleet

Leif Næss, som driver Ibsensykehusene, er blant dem som har gått over fra det offentlige til det private. Men selv er han ikke bekymret for at det offentlige blir tappet for ressurser.

– Faktum er at vi leier inn sykepleiere som synes det er for lite å jobbe 35,5 timer i uka i det offentlige. På et lite sted som Rjukan vil det være en ideell modell. Mange vil ønske å jobbe litt for kommunen, litt for Sykehuset Telemark og litt for Ibsensykehuset, sier han.

Denne høsten blir spennende for Leif Næss. Han skal legge inn anbud på sykehustjenester, og Tinn kommune – hvor Rjukan ligger – skal bestemme seg for om de skal kjøpe sykehuset og lage et offentlig-privat helsehus der. Rjukan-modellen kaller de det.

Dessuten er det valg, og kommunepolitikerne her i Tinn er avhengig av en regjering som ønsker at det er en offentlig spesialisthelsetjeneste på Rjukan sykehus.

Senterpartiet har allerede erklært at de vil ha en gjenåpning av Rjukan sykehus. Aslaug Sem Jacobsen er førstekandidat for Senterpartiet i Telemark. Hun tror et regjeringsskifte kan åpne opp for offentlig sykehusaktivitet på Rjukan.

– Vi forstår at gjenåpning av et fullverdig sykehus ikke er realistisk, men vi vil ha noe som er på nivå med sykestua på Ål. De har akutte sengeposter og diverse andre tilbud, blant annet dialyse. Det samme er mulig på Rjukan.

– Hva synes du om at et privat sykehus får godkjenning til å drive i lokalene til Rjukan sykehus noen måneder etter nedleggelsen?

– Jeg ville vært flau hvis jeg var regjeringen. Ideologien til regjeringspartiene blir så tydelig. De er så glad i privatisering at de ikke ser at det er selvmotsigende når de argumenterer med at det ikke er befolkningsgrunnlag for et sykehus og samtidig gir godkjenning til et privat. Dette er en verdikamp, og de har et annet syn på hvordan helsevesenet skal drives. Vi mener det er staten som skal sørge for helsetjenester og at de blir best mulig fordelt.

Kampen er over

Men hvor lenge kan et lite samfunn fortsette å kjempe for sykehuset sitt? Britt Wesseltoft har kjempet siden 1972. Vi møter den energiske 71-åringen på et konditori i sentrum.

– Første gang det var snakk om å legge ned sykehuset, var i 1972. Da dro jeg til Oslo og leverte et brev fra oss på Rjukan, minnes Wesseltoft, som selv har jobbet som hjelpepleier på sykehuset.

Siden den gang har hun kjempet for å bevare lokalsykehuset, i møte med stadig nye nedskjæring og omlokaliseringer.

– Man har bygd ned sykehuset bit for bit. Det er forferdelig, sier hun.

Nå som sykehuset er lagt ned, kjenner hun seg mindre trygg i hverdagen.

– Det føles utrygt. Jeg oppfordrer alle til å holde seg i god form.

Etter å ha fulgt debatten om sykehuset siden tidlig på 1970-tallet, har Wesseltoft blitt helt utmattet. Nå vet hun ikke lenger hva hun skal mene om hva sykehuslokalene skal brukes til.

– Nå snakkes det om Ål-modellen, medisinsk modell, privat sykehus og så videre. Til slutt orker du ikke å følge med på nedskjæringer og modeller. Mange av oss som har stått på og kjempet for sykehuset, har det på den måten.

– Hva synes du om planene om et privat sykehus?

– Jeg vil at folk på Rjukan skal føle seg trygge og få den medisinske hjelpen de trenger. Da er det helt greit for meg om noen private kommer inn. Sykehuskampen er over. Det sitter langt inne å si det. Men kampen er over, sier Wesseltoft.

De skal de ha, folket på Rjukan, de kjempet for sykehuset sitt. Skal vi bruke vokabularet til Albert Hirschman, brukte de sin «voice» så høyt de bare kunne. Men de ble ikke hørt, og da går de i stedet for «exit».

lines@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 08.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk