Klassekampen.no
Lørdag 26. august 2017
Klovner i kamp: Clown Army Bruker humor som våpen.8Foto: Anita Hillestad
G20-demonstrantene i Hamburg etterlot et skremmebilde. Men historien har en annen side, skriver Anita Hillestad.
Hvem er «de sortkledde»?
Hvem begynte? Volden demonstrasjoner som den mot G20 i Hamburg i sommer oppstår alltid i en kontekst, skriver Anita Hillestad. Foto: Odd ANDERSEN, AFP/NTB Scanpix
Ein, zwei, polizei! I Hamburg ble demonstranter møtt politiets vannkanoner. Foto: Odd Andersen, AFP Photo/NTB scanpix

I Klassekampen onsdag 26. juli skriver Karsten Aase-Nilsen om opptøyene under G20-møtene med overskriften «Den simulerte borgerkrigen». Han skriver at et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltakere beveget seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G20». Derfra går han rett videre til «de autonome», og han spør: «Hvem er de autonome, og hva vil de?»

Aase-Nilsen nevner ikke hvor mange av de 80.000 demonstrantene som hører med blant de såkalte autonome. Eller hvor mange som tilhører «de sortkledde», de som anses som de mest voldelige. Han nevner ikke hvor mange som deltar i opptøyer, bare hvor mye skadene koster, hva som blir ødelagt. Slik jeg leser det, fremstiller han alle som demonstrerer som autonome. De beskrives på en måte jeg har vansker med å kjenne meg igjen i.

Jeg har hørt om få av navnene som nevnes som ideologer. Det nevnes at noen av demonstrantene har sorte klær, som til og med skiftes fra sort til andre farger for å forvirre politiet – for å kunne lage bråk. Når Aase-Nilsen hevder at det hele er planlagt flere år i forveien, virker det som han refererer til volden. Men det som er planlagt, er hvordan de mange innreisende deltakerne skal huses. Hvordan unngå bråk. Kursing i alt fra ikke-vold til førstehjelp. Dette kommer ikke frem i artikkelen.

Fakta:

G20 og de autonome:

• I begynnelsen av juli ble G20-møtet avholdt i Hamburg. Verdens 19 største økonomier, samt EU, var til stede.

• Under møtet ble det arrangert flere protester av ulike grupper på venstresida. Hoveddemonstrasjonen samlet rundt 80.000 personer.

• I mediene ble det mye oppmerksomhet rundt en rekke voldelige protester.

• 26. juli skrev Karsten Aase-Nilsen at demonstrantenes voldsbruk kom i veien for målet med protestene: politisk endring.

• I denne teksten hevder Anita Hillestad at kun en liten del av demonstrantene var voldelige, og at voldsbruken i stor grad ble framprovosert av politiet.

Om forfatteren:

• Anita Hillestad er billedkunstner, folklorist og visuell aktivist.

Jeg har vært i flere store demonstrasjoner, men jeg var ikke i Hamburg. Min bakgrunn er fra det nå nedlagte mediekollektivet Spis de rike. Der var jeg medieaktivist, og målet var å filme og dekke det mediene ikke fikk med seg – perspektivet innenifra, som en aktivist på aktivistenes side. Jeg involverte meg også i demonstrasjoner som billedkunstner med gruppen OverlevelsesStrategene, der noen av oss var tilknyttet det mediekritiske nettverket Adbusters.

Det som kjennetegner disse store motdemonstrasjonene mot verdens herskere, er mangfoldet. Organisasjoner som De grønne, Besteforeldre mot krig, Nei til atomvåpen og så videre – vanlige politiske grupper som er imot verdens urettferdighet og elendighet. Og så har du den «rosa blokken», bestående av karneval og dans. Vi har «de hvite», som i Skottland i 2006 ble en kjempeblokk på 150.000. Det var i hovedsak eldre, fredselskende mennesker som ville ha slutt på sult i verden. Vi har også klovnene i Clown army, som bruker humor som protestspråk. «De sorte», blackbloc-ere, går ofte først med ansiktet tildekket av sorte skjerf. I store demonstrasjoner er det ofte forbudt å dekke ansiktet – kun journalister og politi får lov. Selv gassmaske er forbudt, enda politiet bruker massive doser tåregass og pepperspray.

På slike demonstrasjoner er det vanlige å sette opp teltleirer, og her ser man tydelig hvor mange forskjellige fraksjoner det er. I Skottland i 2006 var det et område kun for damer. Et annet område var for italienske anarkosyndikalister. «De svartkledde» er ikke en gjeng som trener sammen, eller mener det samme. De tar på seg sort tøy og finner hverandre. Ja, de vil ha bråk. Men de får alltid beskjed om å roe seg. Ofte blir de nektet å gå i toget og lager bråk på sidelinjen i stedet.

I Skottland i 2006 gikk det rykter om at det skulle bli så voldelig i en demonstrasjon mot en ubåtbase at mange heller dro til byen på karneval, i regi av de rosa. Vi i mediekollektivet følte vi måtte dekke den potensielle volden, og dro til ubåtbasen. Der fant vi en campingvognlandsby som hadde protestert mot basen i årevis – mange klovner, en rekke medlemmer fra Hare Krishna som delte ut kaker, og en mengde politi. Så vi dro heller til byen. På veien inn fikk vi høre nyhetene. Politiet hadde angrepet rosa karneval to steder. Det ene var arrangert av barna til demonstrantene i en landsby utenfor. Mediene og politiet beskrev klovnene som blackbloc-ere forkledd med maling i ansiktet, noe som var veldig lite sannsynlig, siden klovnene trente som en gruppe. Når skulle de rekke å vaske av seg sminken og kaste stein sånn innimellom?

Karsten Aase-Nilsen skriver at 20.000 politi var til stede for å møte denne varslede, fredelige markeringen. Antallet overrasker ikke – litt lite, kanskje? Da vi var på G8-markeringer i Skottland, hadde politiet i tillegg fått inn kommandosoldater fra USA, som satt i helikoptre og sveipa over hodene våre dag og natt. Over teltleirene, hvor det bodde opptil 4000 mennesker på et jorde, hang det helikopter hele natta. Lyd-terror, kan det kalles.

Politiet står alltid godt synlige til og bestemmer hvor man kan gå eller ikke gå. Må du på do, eller bare vil gå din vei, så må du forbi politi. Og så smeller det. Ofte er det noe lite som skjer. En gang så jeg en eldre mann på rundt 70 år som snakket med politiet. Plutselig ble han lagt i bakken og stripsa med hendene på ryggen. Andre strømmet til for å hjelpe ham. Og plutselig lå ti stykker på bakken med hendene stripsa på ryggen, og politiet hadde sperret av et område med kanskje 100 demonstranter som de hindret i å gå videre. Det var varmt og sola stekte. Noen aktivister forsøkte å få politiet til å slippe ut en mann med hund. Men da ble det mer bråk, mer stripsing, mer politi. Og så ble folk tørste og varme og sure. Og så begynte arrestasjonene. Det eskalerte. En rekke lokale så sitt snitt til å ta igjen, og stormet mot politiet med søppelspann og det de fant.

Jeg sier ikke at de lokale og de sortkledde alltid er snille, men jeg mener det alltid er en grunn, flere grunner. En viktig grunn er provokasjon fra politiet. For politivolden er ofte massiv.

Vannkanoner er vanlig, det samme er hester, hunder, helikoptre, tåregass og pepperspray. Og politiet blir stadig mer oppfinnsomme i å treffe målet. I Rostock (2007) under G8 brukte de lange dyser, som tynne sugerør, for å være sikker på at de traff rett inn i øynene til demonstrantene. Dette gjorde store skader – jeg så mange med øyne som var helt opphovnet og røde av sprayen. Jeg så folk sitte på bakken med hendene i overgivelse over hodet og ble sprayet i øynene på grunn av dette.

Og da blir noen sinte. De roper eller forsøker hjelpe en venn bort for å få førstehjelp, og så er vi i gang igjen. Noe av det mest absurde var da politiet brukte vannkanoner i Rostock. De ropte alltid først med ropert: Pressen må flytte seg, nå kommer vannet. Mens demonstrantene var sperret inne med politi på begge kanter, sto pressen med hjelm og gassmaske på trygg avstand med telelinse og tok bilder av mennesker som ble spylt bortover asfalten. Et spill som hadde til hensikt å vise hvor nødvendige politiet var, og hvor viktig det var å bruke byens spinkle ressurser til dette formålet: Å jage folk som demonstrerer for fred, der noen har kastet en kvist i sinne.

Aase-Nilsen nevner så vidt skadet politi, men ikke hvor mange demonstranter som ble skadet av politiet. Av erfaring blir veldig få politidømt i etterkant.

Jeg har sett den samme politivolden i alle de store demonstrasjonene jeg har vært på, bortsett fra Verdensbankmøtet i Oslo i 2002. Dette var etter opptøyene i Göteborg 2001, hvor 53 politifolk og 90 demonstranter ble skadet. 170 politifolk ble senere anmeldt av demonstrantene for vold. Etter dette var alle enige om at vi ikke ville se dette i Oslo, og politiet forsøkte da en defensiv metode. De holdt seg godt i bakgrunnen, vi visste de var der, men de var ikke påtrengende eller i et påfallende antall. Vi visste vi ble filmet og overvåket, men vi fikk si vårt i fred.

Jeg mener det er ureflektert av Aase-Nilsen å assosiere en stor gruppe mennesker med en ideologi som kan virke truende på omgivelsene. Han nevner en kjernetropp på et par tusen mennesker i Hamburg, og en bydel hvor «man kan leve år av sitt liv i de autonome subkulturenes livsverden.» Å referere til okkupantene er også tynt.

Hvorfor skal folk som har kjempet for å bevare hjemmene sine, begynne å kaste stein i egne omgivelser? Ryktene i Hamburg sier det var vestkantramp som kjedet seg, som kom for å knuse biler og vinduer. Det var de «autonomes» biler og butikker som ble smadret. Det var ikke Mercedeser som gikk opp i røyk i disse områdene.

Store og små demonstrasjoner tiltrekker seg pøbler fra hele byen, fra andre byer og også andre land. Da dørene på rådhuset i Oslo ble kastet stein på i sin tid, var det en stor gruppe hvitkledde, blonde gutter med tøysko i snøen som sto for kastingen. Det hjalp ikke at jeg og mange fra Blitz forsøkte å roe dem ned. Man ser det samme i Oslo: Demonstrasjoner brukes for å drive ramp – og for frustrerte innbyggere til å si hva de mener om systemet.

At sivilsamfunnets motstand mot vold skal hjelpe noe som helst, uten at en rekke viktige samfunns- og verdensstrukturer blir rettet opp i først, har jeg vanskelig for å se. Dette er det opp til politikerne å avgjøre. Det handler om å omfordele goder og ikke bruke politiet og store ressurser mot en befolkning som vil bruke sin rett til å demonstrere på fredelig vis. Mediene har også et stort ansvar. De trenger bråket og dramaet, og velger å følge dette i fremfor å følge de enorme folkemengdene som vil si at «nok er nok» i fredelig flokk.

Å være autonom, være en venn av Blitzhuset, delta i støtteokkupasjoner og gå i demonstrasjoner for fred eller asylrettigheter er ikke noe folk gjør for å utøve vold. Karsten Aase-Nilsen forstår de 80.000 som en homogen gruppering med samme mål. Det har de til dels: Å vise sin misnøye med G20.

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 08.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk