Klassekampen.no
Lørdag 26. august 2017
Her kommer Julius: Unge Julius plukket opp mange menneskelige vaner – blant annet elsket han å kjøre bil. 8Foto: Åse Gunn Mosvold Hogga
Julius: Alfred Fidjestøl har skrevet biografien om Julius, 80-tallsikon og nasjonal kjæledegge. Det er en historie med mørke undertoner.
De andres blikk

Det som skiller mennesker fra dyr, er vår evne til symbolsk tenkning, sies det. Likevel, som John Berger påpeker i sitt essay ‘Why Look at Animals’ fra 1977: Menneskenes første symboler var dyr. Det som skiller oss fra dyra, er født ut av vårt forhold til dem.

Definisjonen på hva et menneske er, hva som skiller oss fra andre dyr, har dessuten måttet tåle en trøkk. Biograf og nyslått sjimpansekjenner Alfred Fidjestøl minner om dette når vi møtes for å snakke om hans nye bok «Nesten menneske» – som handler om sjimpansen Julius: Historisk har man funnet ut stadig nye ting om sjimpansene, som har gjort det nødvendig å endre definisjonen av hva et menneske er.

– Det var rystende da man oppdaget at sjimpansene brukte redskaper, for det hadde jo vært en veldig ryddig definisjon av menneskene, at vi var de eneste som gjorde det.

Og ikke bare det: De handler strategisk, har intrikate sosiale liv og en kompleks psykologi. Julius har aldri glemt menneskene han vokste opp hos, han blir som Fidjestøl sier yr av både glede og sorg når de kommer på besøk. I boka lærer vi andre historier, som om sjimpansen Washoe: Hun lærte seg å kommunisere med 130 ulike tegn. Hun kunne lære tegnene videre til andre sjimpanser, og overføre tegn til ulike kontekster.

Fakta:

JULIUS- Biografi

• Julius ble født i Dyreparken i Kristiansand i 1979, men ble tatt ut av flokken etter å ha blitt avvist av moren.

• Den første tida tilbrakte han derfor hos familiene til Dyreparkens direktør Edvard Moseid og legen Billy Glad. Han knyttet seg sterkt til menneskene, og sleit seinere med å finne sin plass hos sjimpansene igjen.

• I dag er Julius leder for sjimpanseflokken i Kristiansand.

• Alfred Fidjestøl har utgitt flere biografier og historieverk. I 2014 mottok han Sultprisen, som første sakprosaforfatter. Julius-biografien «Nesten menneske» er hans første bok om en sjimpanse.

Fidjestøl understreker det tvetydige ved sjimpansenes natur, de kan være så aggressive, og så gode mot hverandre. Han forteller om flokker i Tanzania som hadde levd tett sammen, samarbeidet og lysket hverandre.

– Så oppstår det en konflikt som ender med krig. De oppsøker hverandre og dreper hverandre. Hvorfor gjør de det? Det finnes ingen deterministiske forklaringer, sjimpansene tar valg slik menneskene gjør det. Dette er jo Balkan. Plutselig skjer det noe som gjør at folk blir fiender.

Hos menneskene

Enkelte har reagert når de fikk høre at Alfred Fidjestøl, anerkjent sakprosaforfatter og utdannet filosof, var i gang med en bok om Julius. Hva var dette for et påfunn?

Ideen oppstod i 2012, da Fidjestøl besøkte Dyreparken i Kristiansand med barna sine. Ville det være mulig å skrive fram livsløpet til en sjimpanse ved å ta i bruk en vanlig, biografisk metode?

Utgangspunktet var ikke dumt: Julius har satt enormt med spor i sitt liv, i Statsarkivet i Kristiansand, presseklipp, veterinærrapporter, notater fra dyrepassere. De han vokste opp med, kunne intervjues. Som Fidjestøl sier, bare Morten Harket og Kongen fikk like mye oppmerksomhet som Julius i Norge på 1980-tallet.

Julius blir født i Dyreparken i 1979, til en mor som ikke vil ta seg av ham. Han blir fritt vilt i flokken, og en dag biter noen av ham en fingertupp. Dyreparkdirektør Edvard Moseid og legen Billy Glad redder ham ut i en dramatisk, improvisert aksjon. Glad noterer: «Hva som siden får komme – får vi ta etter hvert. Vi kan ikke stå å se at ungen dør foran øynene på oss.»

Julius kjøres hjem til Billy og Reidun Glad, og deres to sønner. Han får melk og faller til ro. Reidun blir hans nye mamma, guttene gode lekekamerater. Julius blir en selvsagt King-Kong blant Playmo-figurene deres. Men Julius må ikke knytte seg for mye til Glad-familien – og omvendt. Derfor skal han være litt hos dem, og litt hos Edvard og Marit Moseid, som har to døtre. Han blir en slags lillebror også der.

Det var den domestiserte baby Julius som gjennom NRKs sendinger gikk inn i folkets hjerter og 1980-tallets ikonografi. Julius som leker, gjør husarbeid, har på klær.

Mellom to verdener

Men Julius må reintegreres med flokken. Prosessen er sår og brutal. Fidjestøl beskriver første natta Julius skal overnatte alene i parken: «Idet Moseid sløkte lyset og gjekk for kvelden, høyrde han Julius hulke i det mørke buret.»

Både Julius og hans sjimpansefar Dennis må dopes med valium for å holde ut. I buret brer Julius halm over seg «som ei lita dyne når han skulle sove», eller snur plastfat opp ned og bruker dem som lekebiler. De neste årene dras han mellom menneske- og dyreverdenen. For mens intensjonene om reintegrering er ærlige nok, er Julius også parkens beste merkevare. I 1983 kommer det ut en bok om ham, i et førsteopplag på 10.000 eksemplarer. Innen 1987 er det solgt 85.000 bøker. Besøkstallet i parken eksploderer. Stadig faller ledelsen for fristelsen å ta Julius ut av flokken, for å være «guide», for å bli fotografert på akebrett. Terje Formoe skriver Julius-sangen, det kommer LP og Julius-brus, det selges 7000 Julius-bamser hver sesong og omtrent like mange T-skjorter. Det finnes sekker, sengetøy, plakater, puslespill, det etableres en Julius-pris for norskspråklige popartister. Fidjestøl kommenterer her tørt at «ein reint PR-fagleg var i ferd med å strekke strikken vel langt.»

Det viser seg imidlertid å være en tøyelig strikk: Den dag i dag selges Julius-brød i dagligvarebutikkene, med snart 40 år gamle bilder av baby Julius på brødposene.

– Det var kryssende hensyn til hans velferd og parkens økonomi – de var ikke alltid sammenfallende, sier Fidjestøl om valgene som ble tatt for Julius tidlig i livet.

Sår historie

Dyrene dopes for å holde orden, og Julius rømmer ut i Dyreparken fem ganger – en gang ender det med et alvorlig angrep på et menneske.

– Hva tenker du om forholdene ved Dyreparken den gang?

– Det var jo ikke bra nok. I løpet av Julius sitt liv har standarden utviklet seg veldig i vår del av verden, og konkret i Kristiansand. Jeg tror ikke noen av dem har problemer med å se at i dag er kravene helt annerledes. Samtidig tenker jeg ikke at de var kyniske – de handlet impulsivt og følelsesdrevet.

Fidjestøl har intervjuet menneskene som sto Julius nær i barndommen. På bildene kan vi få et innblikk i hvor knyttet de ble til ham: Her maler Julius grønne malerier med lille Ane Moseid, eller henger på ryggen til Carl Christian Glad. Her hviler Julius, suttende på tommelen, inni den gule regnjakka til Reidun Glad på båttur. I parken lengter han etter menneskene. «Nei, jeg tror ikke at jeg noen gang helt vil kunne frigjøre meg fra ham, emosjonelt», sa Reidun Glad i 1980.

– Historien er fortsatt sår og sterk for dem, sier Fidjestøl.

– Det har vært en del lommetørkler i intervjuene. De blir ikke ferdige med det. De har samvittighetskvaler i forhold til det å ha hatt ham som familiemedlem, og vært så glade i ham – og i dag husker han alt, og er den samme, men likevel ikke ... Dessuten har vi det aspektet at han nå er så fysisk farlig for dem.

En sjimpanse, får vi vite, er fem ganger sterkere enn en voksen mann.

I årevis sliter Julius med plasseringen i flokken, forsøkene på å skaffe ham en dame klaffer ikke. Han rømmer fra buret når 70 kreftsyke barn har kommet med charterfly fra Tromsø for å oppleve ham; når kronprins Harald er på besøk, nekter Julius å opptre – han er kåt og vil bare pare seg.

En motbok

Fidjestøl har sans for biografisjangerens muligheter for identifikasjon:

– Vi kan kalibrere eget liv mot det biografiske objektet. Jeg ville se hva som skjedde hvis man gjorde det med et dyr som står oss nært. Kan vi identifisere oss med hans sorger og oppturer?

Det er en politisk handling å skrive fram biografien til et sånt dyr, mener han: Å se på dyrene som noe annet enn automater.

På nett kan du få et inntrykk av hvor godt Julius husker og kjenner sitt eget livsløp. Her kan du se klipp av Glad-paret på besøk i Dyreparken i 2013. Julius roper, strekker armen mot dem. Han kaster seg mot sikkerhetsglasset med all sin styrke. Så blir han sittende tett inntil Reidun, hodene deres hviler mot hverandre, atskilt av glasset.

Fidjestøl holder selv en viss avstand til stoffet sitt: Hans eget jeg, følelser og beskrivelser av møter med folk og dyr, holdes utenfor.

– Det er en bevisst motbok til den subjektive sakprosabølgen. Jeg har ikke noe imot den, men det er en tung trend at all eksperimentering i sjangeren går ut på å skrive forfatteren inn i boka. Det eksperimentelle i denne boka er objektet, ikke formen.

Grave i møkka

Metoden har dog skilt seg litt fra den vanlige på ett punkt, for Fidjestøl har også vært med dyrepasserne på jobb:

– Man sier gjerne om biografer at de graver i møkka til objektene, og det har jeg i dette tilfellet faktisk gjort.

Bak «publikumssiden» av apelivet, finnes bur hvor sjimpansene kan sitte hver for seg og få mat og stell. Der kan man komme tett innpå, se dem inn i øynene.

– Det er en rystende opplevelse. De rekker ut hendene sine og mottar skåler med mat. Hendene deres er så menneskelige. Du ser hvordan de responderer på verbale beskjeder, samspillet som finnes ...

Møtt av sjimpansens blikk føler en seg litt parodiert, mener Fidjestøl.

– Eller som om en ser i et tivoli-speil, hvor en ser seg selv, men ikke helt. Det gjør inntrykk.

– Hva føler du om at de er der?

– Nei, altså, i en ideell verden burde det vel ikke ha vært sånn. Sjimpansen er vel et for sosialt avansert dyr til at de passer i så små flokker og på så begrenset plass. Men i løpet av Julius sitt liv har situasjonen snudd: De har gått fra å være en stor art, til å bli utrydningstruet. Noahs ark-snakket til dyrehagene er jo relevant: Det ville ikke vært ansvarlig å gi slipp på flokkene i dyrehagene når det er så få av dem ute i naturen.

Dyrene har det også bedre i Dyreparken nå, enn før, legger han til. Det legges ned mye arbeid i å stimulere dem, uteområdet er stort og flott.

Masseutrydning

Dyrehager dukker opp med den industrielle revolusjonen – samtidig som dyr og mennesker begynner å leve separate liv. Den nære relasjonen som har eksistert oss imellom i all tid, blir revet over. John Berger hevder at gjennom sprinklene i et bur er det umulig å virkelig se hverandre – å oppnå det gjensidige blikket som setter oss i kontakt med hele vår historie og vår tilknytning til andre arter. I buret er det bare dyret som blir observert. At dyret kan returnere blikket, er irrelevant.

– Er det mulig å bli følelsesmessig investert når man ser dyr i en dyrehage? Eller er det bare underholdning?

– Det er vanskelig å si, men det kunne man forsket på – det er jo nesten et empirisk spørsmål. Det finnes forskning som viser at veldig få vet at sjimpansen er utrydningstruet, for den er så mye å se i popkulturen. Man får ikke formidlet at den er truet fordi man viser den fram overalt!

Da Julius ble født, fantes det rundt en million sjimpanser i verden. Nå er tallet redusert til rundt 200.000. I løpet av Julius sitt liv er verdens dyrebestand halvert, og halvparten av isdekket på Arktis har smeltet vekk på grunn av menneskeskapt global oppvarming. Hvis situasjonen ikke endrer seg, kan Julius komme til å overleve den siste ville sjimpansen. Det er ikke lenger bare symbolske, relasjonelle bånd som er revet over: Vi er i ferd med å utrydde de andre.

Fidjestøl er selv gammel miljøaktivist, og var nestleder i Natur og Ungdom på 1990-tallet. De seinere åra har han bemerket seg som biograf for norske kulturpersonligheter og -institusjoner, men klimaengasjementet ligger der.

– Jeg har investert mange år av mitt liv i dette. Mellom linjene ligger det en retur til det i denne boka. Julius oppfattes som en litt kuriøs, norsk særhet, men jeg forsøker å skrive fram et alvor i det. For det handler om alvorlige spørsmål.

Fidjestøl ser boka som en ganske naturlig fortsettelse av forfatterskapet:

– Jeg har jo skrevet biografier om Hans Jonas og Per Sivle. Sivles mest kjente novelle heter ‘Berre ein hund’, og er et forsøk på å se hva et dyr er og ikke. Og Hans Jonas er den fremste miljøfilosofen i Europa i det 20. århundret. Han kom fra Heidegger og eksistensialismen, og reagerte på hvordan verden kunne diskutere filosofi og menneskenes vilkår uten å diskutere dyr og natur og se forbindelseslinjene mellom oss og andre dyr. Sånn sett er det en ren, rød tråd til denne boka.

Paradoksale parker

I dag er Julius sjefen i flokken i Kristiansand. Han har fått tre barn, og lever en mer tilbaketrukket tilværelse. Ingen forsøker å putte artige hatter på ham. Innenfor de gitte rammene, eller burene, må det sies å ha gått ham så vel som det kunne. Du kan fortsatt reise til Kristiansand og se ham, undersøke om det faktisk er mulig å se, å møte en artsfrende som returnerer blikket ditt.

Mens dyrehagene oppsto som et uttrykk for menneskenes makt over naturen, har deres selvforståelse og rettferdiggjøring i seinere tid endret seg radikalt. I dag skal du lære om miljø og bærekraft i dyrehagen.

– Det er noe paradoksalt ved dyrehager, selvforståelsen i dag er at mandatet deres er å ta vare på dyr, det er et miljøprosjekt – mens historisk var posisjonen deres den stikk motsatte, sier Fidjestøl.

– Nå holder de på med det samme som da, men med motsatt fortegn. Det er en historisk ironi i dyreparkene.

silje.bekeng@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 08.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk