De siste ukene har snakkisen i norsk litterær offentlighet vært Helga Hjorths «Fri vilje», og problemstillinger knyttet til selvbiografisk utlevering av familiemedlemmer. Selv om utgangspunktet for «oppgjøret» som kjent har vært en roman Vigdis Hjorth har understreket at er nettopp det, en roman, har diskusjonen dreid seg om hvor tett skildringene har ligget opp til virkeligheten, hva som er rett og galt i å implisitt rette alvorlige anklager mot nære omsorgspersoner uten at vedkommende får fortalt sin side av saken, og sannhetsgehalten i skildringer av – og minner om – overgrep.
Vi ere en Nation: Det er lesaren som ber med seg kjernen inn i Jan Kjærstads nye roman.
Vridingar og fall
Eg har ikkje lese veldig mange sider før eg forstår at «Berge» må vere Jan Kjærstads sterkaste roman på lang tid. Romanane han har gitt ut på 2000-talet har vore ambisiøse, men i mine auge også kraftlause samanlikna med dei tre bøkene om Jonas Wergeland frå 1990-åra. Parallelt har Kjærstad skrive artiklar til forsvar for fantasien og til åtak på den store verkelegheitslitteraturen som har heimsøkt landet vårt – og særleg kritikarane som har beundra den med nasa i grusen og diamantar i auga. Kanskje fordi eg har lese bøkene med desse artiklane i mente, har eg opplevd at fantasien, som altså er Kjærstads kjæraste kjepphest, har vore sett fram som ein påstand, men ikkje sett i spel hos lesaren.