Lørdag 26. august 2017
Fortid: Hanne Ørstavik følger i Walter Benjamins fotspor i «Over fjellet». Foto: Anniken C. Mohr
Innover
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.

ANMELDELSE

I de foregående romanene, «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» og «På terrassen i mørket», undersøkte Hanne Ørstavik menneskets seksualitet på eksplisitte måter. «Over fjellet» fortsetter i samme retning, med en granskning av jeg-fortellerens indre grenser. Hva får mennesket til å ville åpne eller lukke seg mot andre?

Drømmer og dialoger med andre kunstarter, som maleri og dans, gir form til utforskingen. Reisen «Over fjellet» er mindre intens enn Ørstaviks siste bøker. Romanens mentale stillstand minner mer om «Hyenene». Fortelleren er sta og utholdende i sin skildring av eksistensielle valg, preget av indre tomhet, i en glidende overgang fra gudløshet til subjektløshet; et jeg som forsvinner når det kommer nær andre.

Ørstaviks verk framstår med et slags «take-it-or-leave-it»: Enten er man interessert i forfatterens psykologiske dybdeboring. Eller man er det ikke. For min del er jeg interessert – og fascinert av motsetningen mellom stillstand og bevegelse, også i «Over fjellet».

Fjellet i Ørstaviks fjortende roman er det samme som filosofen Walter Benjamin passerte før han tok livet sitt 25. september 1940, en fem-timers tur over grensen mellom Frankrike og Spania, i utkanten av Pyreneene. Boka forteller om tre kvinner som bare delvis møtes underveis.

Fakta

Roman

Hanne Ørstavik

Over fjellet

Forlaget Oktober 2017, 256 sider

Maleren Leonie og filosofen Wilma er, som Benjamin, tyske jøder oppvokst i Berlin, bosatt i Paris. Der befinner også jeg-fortelleren, den norske forfatteren Irma seg. Hun kan ligne Ørstavik (f. 1968) ved at hun er oppvokst i Finnmark og skriver romaner. Men fortelleren er noen år yngre: 18–19 år gammel leser hun «Passasjeverket», Benjamins etterlatte tekstcollage, i en fersk, svensk trebinds utgave (1990–92). Som jøde var Benjamin på flukt fra nazistene, han ga opp håpet om å komme videre. «Passasjeverket» og noen få bøker om ham blir nevnt, men Benjamin spiller ingen dominerende rolle i romanen.

Irma oppholder seg i Paris for å skrive. Med enkle og gode virkemidler får Ørstavik tider og steder til å flyte. Romanen etablerer et slags felles, mentalt rom hvor de tre kvinnene hver for seg forbereder seg til turen. De kjenner ikke hverandre. Leonie og Wilma treffes tilfeldig, ved en tennisbane, og bestemmer seg for å gå turen sammen. De to skiller lag, i regnvær, midtveis. Irma går alene, i strålende sol, dagen før. I romanen er hun allvitende. Hun kjenner Leonies og Wilmas indre liv, de kjenner ikke hennes.

Etter hvert opplever jeg Leonie og Wilma som avspaltninger av fortelleren. Alle tre er opptatt av egen fortid. De leter etter indre bilder av seg selv som unge jenter, forklaringer på hvem de er blitt. Teksten lar Leonie, Wilma og det fortellende jeg-et gli inn og ut av hverandres forestillinger om veien fra ung jente til middelaldrende kvinne.

Alle tre bærer på indre spenninger. Som kunster omformer Leonie dem i bilder. Hun lykkes bedre enn Wilma, filosofen, som vender refleksjonene innover, mot tomhet, mørke. Ikke engang Wilmas fascinasjon for dans ser ut til å redde henne. På turen over grensen mot Spania har hun, i likhet med Benjamin, med midler til å kunne ta livet av seg.

Irma virker mer opptatt av et her-og-nå, øyeblikkets tilfredsstillelse. Hun lever i skiftende forhold til menn, uten å finne ro, varighet. For å vinne dypere erkjennelse går hun til en tantra-lærer, Barbara, som bokstavelig talt bretter henne ut:

Kjærligheten som ikke blir virkelig. Er det derfor jeg er kommet hit. For å trenge gjennom, for at det ikke skal være stengt i meg mer, ikke noen avstand. For å undersøke hvordan det står til, hvor åpen jeg er, i kjønnet, i fitta. For jeg vil så gjerne være det. At kjærligheten skal kunne bli det, bli virkelig. At jeg skal kunne elske, med hele meg.

Å nærme seg det enkleste kan være et mål i litteraturen. Sitatet viser hvordan Ørstaviks forteller på ingen måte skygger unna det banale (etymologisk fra fransk, ban, «påbudt til vanlig bruk»).

Men hvordan få ønsket om å kunne elske, «med hele meg», til å bli virkelig? «Over fjellet» utgjør en mental reise tilbake i tid, til vandringene Irma gjorde med faren og brødrene på Finnmarksvidda i barndommen, også dette scener kjent fra tidligere Ørstavik-romaner. Fars blikk påvirker hvordan den unge jenta ser seg selv, lubben, med «hvalpefett», senere med pendanter i den voksne kvinnens drømmer om hunder, med suggestive forskyvninger.

Merkeligere blir det når fortelleren formulerer romanen som rettet, ikke mot erkjennelse, men mot å oppnå det å bli elsket, av noe jeg opplever som farsfigurens fordoblinger, elskere, for eksempel Elias, som er altfor ordrik, med for mange svar. I møte med ham er det som om fortellerens eget språk låser seg, i hakkete formuleringer jeg ikke forstår, selv om romanen har mange lignende, ufullstendige setninger om å nå fram gjennom skriving: «Hvis ikke det er elsk i det, målet for skrivinga, et eller annet sted».

Irma tillater seg også å snakke som et barn, ved å «spørre det spørsmålet» – om et menneske «kan frigjøre sin orgastiske potens alene», inspirert av Wilhelm Reich. I slike passasjer vipper romanen mellom noe fruktesløst, banalt – og noe annet, mer fruktbart, kreativt infantilt. Slik er vippepunktene i Ørstaviks verk. Take it or leave it.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 9. desember 2017
Opplysing: Pål Norheims oppdateringar blinkar og lyser opp i bokform etter at han er borte.
Lørdag 2. desember 2017
En prøve: I en skoledebatt rammet av tellesyke, er Marte Spurklands bok nødvendig medisin.
Lørdag 25. november 2017
«Sexarbeidere»: Julie Bindel avkler skjønnmaling av prostitusjon.
Lørdag 18. november 2017
Inne i Niels Fredrik Dahls nye roman om en mor finnes noen antydninger om en ganske annen roman, den om far: små glimt av en spektakulær historie, en eventyrlig oppvekst i utlandet, en eksotisk farfar, familieoppløsning og ensomhet. Kanskje er...
Lørdag 11. november 2017
Månedens poetOle HorvliHver måned kårer diktkammeret.no en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Horvli er molekylærbiolog og Diktkammeret-poet.
Lørdag 11. november 2017
Uredd: Asli Erdogan fornyer reportasjesjangeren når hun skildrer dagens Tyrkia med mot, redsel, sorg og raseri.
Lørdag 4. november 2017
Frysninger: Øyvind Rimbereid dikter om en mann som leter etter sin kjæreste – i en tid hvor ingenting ligger fast.
Lørdag 28. oktober 2017
Nabobesøk: Erika Fatland har begitt seg ut på en ambisiøs og innholdsrik reise, men noen ambisjoner har blitt borte på den lange veien.
Lørdag 21. oktober 2017
Koker: Erlend O. Nødtvedts første roman legger ut på en vill ferd langs fjordene for å finne en tapt landsdel.
Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk