Klassekampen.no
Torsdag 24. august 2017
Det er de frafalte og sekulære muslimenes trosfrihet som er under press.
Respekt for tro?

Under partilederdebatten på NRK sa statsminister Erna Solberg at «det sekulariserte norske samfunnet presser alle som tror». Hun mente at vi må ha «større respekt for det å tro i vårt samfunn». Uttalelsen vakte oppmerksomhet: De religiøse roste henne, mens de ikke-religiøse var i harme på sosiale medier. Selv begynte jeg å sammenligne mitt religiøse samfunn basert på sharialover i Iran med de sekulære samfunn jeg har blitt kjent med hittil i livet.

Et eksempel er vår nabo i Iran, som jeg ofte har kontakt med på telefon. Når han skal skaffe seg sprit, bruker han kodeordet «brus» hos kioskeieren på hjørnet. Naboen min har ikke råd til å skaffe seg de beste merkene som finnes på svartebørsen, så kioskeieren selger ham en flaske isopropanol, som han skjuler i en svart pose. Halsen og stemmebåndet hans er skadet av dårlig alkohol. Kanskje dør han snart, uten at noen har tatt ansvar for den religiøse urettferdigheten han er blitt utsatt for. Den triste historien hans er også historien til tusenvis av andre iranere.

Svært mange andre menn og kvinner i den muslimske verden – selv de som ikke bor i teokratiske land som Iran, men i såkalt sekulære land som Tunisia eller Egypt – kan heller ikke benytte seg av ordentlige vinbutikker. Også rettigheter til homofile, kvinner, kristne, jøder og annerledestenkende, er truet i land som er mindre teokratiske enn Iran. Intet land der islam er statsmakt eller majoritetsmakt, har klart å beskytte disse menneskenes rettigheter fullt ut. Dette er eksempler på samfunn der sekulariteten har sviktet i varierende grad.

En del religiøse forsvarer Erna Solbergs tale på sosiale medier, og mener det er vanskelig å være troende i det norske samfunnet. Jeg selv har opplevd at det å bekjenne seg til en tro, ikke akkurat gir høy status i Norge. Man blir ofte sett på som dum eller primitiv.

Dette bør likevel ikke forveksles med at man ikke får lov til å utøve sin tro i fred. I mitt land Iran kan du ikke engang samle et par kristne i ditt eget hjem for bibellesning uten å bli arrestert og fengslet for misjonering. I land som Saudi-Arabia finnes det ingen kirke. Selv ikke i sekulære land som Egypt er kristne helt beskyttet mot diskriminering.

De troende som bor i Norge, klager stadig vekk på det sekulære samfunnet. De forventer kanskje et samfunn der religionen skal gis forrang, et samfunn der «helligheter» er beskyttet av både staten og borgerne, eller et samfunn som gir høy status til de som tror. Kanskje forventer de også å skjermes mot enhver kritikk – mot satire og usmakelige utsagn.

Da glemmer de at nettopp den sekulære staten er fundamentet for at de får gå med religiøse plagg i offentligheten, at de får statlig støtte til deres organisasjoner og bedehus og støtte fra politikere og media for å være troende.

Religionsfriheten gir deg frihet til å vise din religiøse tilhørighet, men gir også andre rett til å kritisere religionen din. Det at man har rett til å kritisere religion, betyr ikke at de troende er presset. Det er sant nok en vanskelig balansegang, men denne balansegangen er viktig å holde på. Og vi kan takke sekulariteten for at vi har sjanse til å utøve den.

Opp gjennom årene har jeg blitt kontaktet av unge muslimer som har forlatt islam, uten å kunne være åpne om det. Deres oppgjør med troen ansees ofte som et personlig angrep av de troende rundt dem. Kanskje burde statsministeren neste gang også tenke på situasjonen til sekulære muslimer og eks-muslimer i Norge.

For når en nittenårig muslimsk gutt skriver artikler i Aftenposten i full anonymitet, av frykt for reaksjoner fra familie og venner, er det hans religionsfrihet som er under angrep, ikke de andres. Og når Vebjørn Selbekk og hans familie måtte gå med politivakt døgnet rundt og få dødstrusler i mange år på grunn av et par meningsløse karikaturer, er det deres religionsfrihet som er under press.

Jeg håper vår kjære statsminister neste gang kan si noe om presset på sekulære krefter innen muslimske miljøer. Religiøse følelser kan overleve en krenkelse. Et tapt liv nyter ikke samme luksus, ikke engang i et sekulært land.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.48

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk