Klassekampen.no
Torsdag 24. august 2017
Krav i endring: På slutten av syttitallet fikk fedre for første gang rett til fødselspermisjon. Nå bør far og mor få like rettigheter, skriver forfatteren. Bilde fra 8. mars-toget i Oslo 1975. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Først sørget vi for at også menn fikk rett til foreldrepermisjon. Neste steg bør være å dele tiden likt for mor og far.
Farsrolle i takt med tiden

De aller fleste kan enes om at foreldrepengeordningen i Norge er svært god: 49 uker med 100 prosent lønnskompensasjon – alternativt 59 uker med 80 prosent kompensasjon. Men det som har skapt debatt, er om – og eventuelt hvordan – permisjonen skal deles mellom foreldrene. Her står ulike syn mot hverandre: Skal foreld­rene bestemme selv? Eller skal staten regulere mødres og fedres rettigheter? Skal mødre ha særlige rettigheter fordi de føder og ammer barnet? Eller skal mødre og fedre ha like rettigheter?

Disse spørsmålene bunner i ulike oppfatninger av statens rolle og hva biologisk kjønn skal ha å si. Fra et liberalt ståsted kan det være ønskelig å sette grenser for statens inngripen i familiesfæren – familiene vet best selv, mens det fra en sosialdemokratisk posisjon kan være ønskelig med kollektive reguleringer for å oppnå økt likestilling. Spørsmålet om særlige rettigheter for mødre kan på sin side knyttes til et klassisk dilemma innen feminismen mellom «likhet» og «forskjell» som grunnlag for politiske strategier: Like permisjonsrettigheter for mødre og fedre ser bort fra biologiske kjønnsforskjeller, mens særrettigheter for mødre tar utgangspunkt i kvinners felles biologiske behov. Nye farsidealer og endret praksis gjør at likhets- forskjells-dilemmaet settes på spissen.

Fakta:

Foreldrepenger:

• Foreldrepengeordningen innebærer 49 ukers permisjon med full lønn, alternativt 50 uker med 80 prosent inntekt.

• I 1993 ble det innført en egen kvote for fedre på fire uker, og alle senere utvidelser av permisjonen er knyttet til fedrekvoten. I 2013 ble dagens lengde på permisjonen etablert, med 14 uker øremerket mor og 14 uker for far. I 2014 ble disse kvotene redusert til 10 uker for hver.

• I denne teksten argumenterer Anne Lise Ellingsæter for å dele størstedelen av permisjonen likt mellom mor og far.

Om forfatteren:

• Anne Lise Ellingsæter er professor ved Universitetet i Oslo og leder for utvalget bak rapporten NOU 2017:6 «Offentlig støtte til barnefamiliene», som foreslår ny delingsmodell for foreldrekvoten.

Ulike syn på fedrekvoten – øremerking av en del av permisjonen til far som ikke kan overføres til mor – har bølget fram og tilbake siden den ble innført. Men i høst går alle partier, unntatt Frp, til valg med et punkt i partiprogrammet som sier at en del av permisjonen skal øremerkes til far og mor. Hvor mange uker partiene har programfestet, varierer. Det viktigste spørsmålet framover er derfor ikke for eller mot regulering – men hvilken delingsmodell som er best.

Jeg skal her legge fram noen utgangspunkter for valg av delingsmodell, og et konkret forslag son ble fremmet av utvalget jeg ledet. Forslaget ble presentert i NOU 2017:6 «Offentlig støtte til barnefamiliene» tidligere i år.

Synet på moderskap, farskap og barndom formes av sin samtid, og fortolkningene har vært gjenstand for politisk kamp gjennom historien. Et raskt tilbakeblikk på foreldrepengeordningen viser hvor mye tenkningen om behovene til mor, far og barn har forandret seg de siste tiårene.

1978 var et merkeår. Da opphørte betalt permisjon i forbindelse med fødsler å være en rettighet bare for mødre. Lengden på den betalte permisjonen ble utvidet fra 12 til 18 uker – seks uker etter fødselen skulle fortsatt være reservert for mødrene, mens resten kunne deles mellom foreldrene. Forventningen var at enkelte kvinner ville ønske å gå tilbake i jobb før permisjonstiden var utløpt – altså før det hadde gått 18 uker – noe som virker utenkelig i dag. Det ble lagt til at foreldre kunne ønske «at også faren kan få best mulig kontakt med barnet allerede på dette tidspunkt.» At fedre fikk omsorgsrettigheter var et første signal om at et nytt syn på fedre som omsorgspersoner var på vei inn i politikken og familielivet.

Men fedres nyvunne rettigheter førte ikke til noen endring i fedres praksis. Frustrasjoner over stillstanden frambrakte nyvinningen fedrekvote – fire uker – i 1993, som var et radikalt skritt i retning av å gi fedre individuelle omsorgsrettigheter. Permisjonen ble samtidig utvidet til 42 uker med 100 prosent lønnskompensasjon (alternativt 52 uker med 80 prosent). Alle senere utvidelser av den betalte permisjonen har vært knyttet til utvidelser av fedrekvoten – siden 1993 er 7 uker lagt til den samlede permisjonen. I 2013 var dagens lengde på 49/59 uker etablert, med 14 uker fedrekvote og 14 uker mødrekvote. I 2014 ble som kjent fedre- og mødrekvoten redusert til 10 uker hver.

Fedrekvoten har hatt tre hovedbegrunnelser. For det første hensynet til barnet – barnet får tilgang til omsorg fra begge foreldre. For det andre hensynet til far – far får rett til å utøve omsorg. For det tredje hensynet til likestillingen mellom mor og far – den styrker fedres omsorgsarbeid og mødres arbeidstilknytning. Fedrekvoten satte i gang en normaliseringsprosess i det norske samfunnets syn på menn som omsorgspersoner. Fedre tok i bruk de rettighetene de ble gitt, og menns nye omsorgspraksiser har hatt positive virkninger for både barn og foreldre. Men statistikken viser at kvoter ikke er tilstrekkelige for å sikre en jevnere deling av permisjonen mellom foreldrene. Som kjent begrenses fedres uttak av permisjon i stor grad til lengden på fedrekvoten, mens mødre tar ut egen kvote samt mesteparten av den delbare permisjonen.

Omstrukturering av permisjonsrettighetene med større vekt på menns omsorgsrettigheter må ses i lys av de store forandringene i kvinners og menns familie- og arbeidsliv som fortsatt holder på å finne sin form. Industrialismens mannlige forsørgermodell har vært under avvikling over flere tiår. Konvergensen mellom kvinners og menns samfunnsroller er utvilsomt et av de største fremskrittene i samfunnet og økonomien i det siste hundreåret.

Endringer i forholdet mellom kjønnene bringer foreldreskapet inn i en kvalitativt ny fase. Mødres yrkesaktivitet er ikke bare blitt vanlig, men noe som forventes. Kvinners inntreden i den offentlige sfæren, og ikke minst på arbeidsmarkedet, var den første halvdelen av kjønnsrevolusjonen. Den andre halvdelen av kjønnsrevolusjonen er menns økte involvering i barn og familie. Den er like grunnleggende som kvinners økte yrkesaktivitet var det i siste del av forrige århundre.

Menns involvering i familien er godt i gang i mange land. Omsorgsrettighetene har bidratt til at fedre i Norge og de andre nordiske landene har gått foran i denne utviklingen.

En ny situasjon krever nye politiske grep. Målet om likestilte foreldreskap har i dag bred politisk oppslutning i Norge. Men dersom man virkelig mener at mødre og fedre skal likestilles som omsorgspersoner, fordrer det like rettigheter som grunnlag. Et hovedprinsipp for den videre utviklingen i familiepolitikken bør derfor være individuelle rettigheter for den enkelte forelder – og ikke familiebaserte rettigheter. Kvinnerevolusjonen har gitt kvinner individuelle økonomiske og sosiale rettigheter – i den mannlige forsørgermodellen var kvinners rettigheter gjerne avledet av mannens. Individuelle rettigheter bør også gjelde retten til omsorg for barn. Neste steg mot likestilte foreldreskap bør være likedeling av den betalte permisjonen.

Dette er det prinsipielle grunnlaget for forslaget fra utvalget jeg ledet. Forslaget går ut på at permisjonen deles i to like deler – med unntak av tre uker før fødsel og de første seks ukene etter fødsel, som fortsatt reserveres mor. Dette er av helsemessige grunner, mødre føder og trenger å restituere seg etter fødselen. Forslaget balanserer slik sett hensynet mellom «forskjell» og «likhet». Hvis foreldrene har valgt 100 prosent dekning, får mor altså ni uker knyttet til fødselen, mens de resterende 40 ukene deles likt, med 20 uker til hver av foreldrene. Mor får dermed 26 uker permisjon etter fødselen (eller 36 uker med 80 prosent dekning). I utgangspunktet skal det ikke være anledning til å overføre sin del til den andre.

Det skal ikke som i dag stilles krav til mors økonomiske aktivitet (utdanning eller jobb) etter fødsel for at fedre skal kunne ta ut sin permisjon: Dersom mor og far reelt sett skal behandles som likeverdige omsorgspersoner, bør hver av dem ha rett til foreldrepenger uavhengig av den andre. Dagens foreldrepengeordning forutsetter at foreldrene har vært i arbeid før fødselen. Utvalget foreslår at også foreldre som ikke har opptjent rettigheter får en minsteytelse på 2 G (ca. 185 000 kr per år) som utbetales løpende over 49 uker. Det betyr at engangsstønaden avvikles. Den nye ytelsen skal også deles mellom foreldrene på samme måte som foreldrepenger basert på yrkesaktivitet.

En slik delingsmodell vil innebære ikke bare like rettigheter, men også lik forpliktelse til å ta omsorg for barnet i småbarnsfasen. Barnet får ha begge foreldre hjemme fra tidlig alder ved at også far tar ansvar for barnet på fulltid i en lengre periode. Fedre får ta del i barneomsorgen på et tidligere stadium enn de fleste får i dag. Dette forventes å styrke utviklingen av relasjonen mellom far og barn. Likedeling unngår at fedre forblir sekundære omsorgspersoner. Det åpner for at mor kan returnere til arbeidslivet tidligere. Likedeling vil gjøre at arbeidsgivere kan forvente at kvinnelige og mannlige søkere vil komme til å ha omtrent like langt fravær fra arbeidet som følge av eventuelle foreldrepermisjoner. Likedeling vil fordele byrdene ved permisjonsfravær likere mellom arbeidsplasser.

Men hva med fleksibiliteten? Argumentet for en stor fellesdel som familien rår over, er at barn og familier er så forskjellige. Men man kan bare konstatere at disse veldig forskjellige familiene velger ganske så likt: Dagens kvoter bidrar ikke til større fleksibilitet i uttak av permisjon, men til å videreføre en kjønnsskjev bruk av permisjonen.

Og hva med hensynet til amming? Ifølge dagens ammeanbefaling er fullamming (barnet får bare morsmelk som føde) i seks måneder trygt, men fast føde kan introduseres fra fire måneders alder, om det er behov for det. Med utvalgets forslag kan kvinner som ønsker det, fullamme i seks måneder. Svært få mødre fullammer så lenge. Lønnet ammefri med en time per dag inntil barnet er ett år legger til rette for at mødre kan kombinere jobb og amming. Én av tre mødre ammer til barnet er ett år.

Hvor realistisk er så dette forslaget? Islands nåværende tredeling av permisjonen – tre måneder til mor, tre til far og tre som kan deles – har ofte vært trukket fram som forbilde i den norske debatten. Men Island har allerede vedtatt en ny ordning – foreløpig utsatt på grunn av manglende økonomisk handlingsrom. I den nye ordningen skal permisjonen utvides til ett år med en 5–5–2- modell – 5 måneder til hver av foreldrene, pluss 2 måneder som kan deles fritt. I Norge er finansieringen av ett års permisjon på plass. Om vi igjen ser til Island for delingsmodell, må utvalgets forslag kunne betegnes som en meget realistisk utopi.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk