Torsdag 24. august 2017
KULTURARV: Litteraturprofessor Jon Haarberg mener våre nasjonale litterære ikoner, som Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, har lite å tilføre samfunnsdebatten i dagens Norge.
Vi må slutte å behandle de gamle norske dikterne som nasjonalhelter, mener Jon Haarberg:
– Klassikerne er utdatert
Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen kan ikke lenger brukes som en felles referanseramme for nasjonen Norge, mener litteraturprofessor Jon Haarberg.

bøker

– Litteraturen har sluttet å fungere som et nasjonalt lim. I dag er det sportsarrangementene som har overtatt denne rollen, sier Jon Haarberg, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han er aktuell med boka «Nei, vi elsker ikke lenger» hvor han ser nærmere på det som tradisjonelt har blitt kalt nasjonallitteratur i Norge.

De litterære tekstene til kjente forfattere som Ludvig Holberg, Petter Dass, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen har gjerne havnet i denne kategorien.

Som følge av dette har de også vært obligatorisk lesestoff for generasjoner av flittige og mindre flittige skolebarn. Og mange har sikkert tenkt at bøkene til Bjørnson og Ibsen sier noe grunnleggende om Norge og at lesningen av disse tekstene binder oss sammen som nasjon.

Fakta

Nasjonallitteratur:

• Norges nasjonallitteratur har tradisjonelt blitt omtalt som vårt lands litterære gull­beholdning.

• Her finner vi forfattere som Ludvig Holberg, Petter Dass, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen.

• Litteraturprofessor Jon Haarberg mener nasjonal­litteraturen har mistet kraften.

• Han er aktuell med boka «Nei, vi elsker ikke lenger» på Universitetsforlaget.

Nasjonalhelter

Professor Jon Haarberg har nå gått disse forestillingene nærmere etter i sømmene og mener at det vi kjenner som vårt litterære arvegods, ikke lenger virker som en kulturell referanseramme.

– Det vi har tenkt på som nasjonallitteratur, er egentlig bare en historisk epoke. Vi kan ikke lenger behandle de gamle norske dikterne som nasjonalhelter. De fungerer ikke lenger i denne rollen, slår han fast.

Haarberg mener forbindelsen mellom litteraturen og nasjonen for alvor blir oppløst på 1990-tallet. Han viser til et par historiske merkesteiner for å illustrere sitt poeng.

– I 1999 skriver forfatter Jan Kjærstad at forfatterne ikke lenger kan sees på som nasjonale profeter, men derimot er fortellere. Og i nyttårstalen ved årtusenskiftet siterte kongen for første gang en litterær autoritet som ikke var norsk.

Mistet glansen?

At nasjonallitteraturen nå for alvor har mistet glansen, skyldes i hovedsak den generelle samfunnsutviklingen, mener Haarberg.

– Det handler om migrasjon, globalisering og demokratiseringen av samfunnet. Det er også åpenbart at høykulturen ikke har samme status som tidligere.

Det har med andre ord skjedd mye på noen tiår. På 1960-tallet satt litteraturprofessor Francis Bull og kåserte over Bjørnstjerne Bjørnson i beste sendetid på fjernsynet.

– På 1990-tallet blir det klart at universitetselitens autoritet har forsvunnet. Det nytter ikke lenger for de lærde klasser å foreskrive hva det norske folk skal lese, sier han.

Ikke desto mindre er det klart at folk fremdeles leser mye litteratur. Tall fra Norsk mediebarometer viser at i 2016 ligger andelen av befolkningen som leser i éi bok daglig på 25 prosent.

– Mitt poeng er at lesernes preferanser har endret seg radikalt. Kraften i de litterære klassikerne er blitt betydelig mindre enn det man skulle tro. Selv om det er 25 prosent av befolkningen som leser daglig, er det likevel bare en liten del som er opptatt av eldre norsk litteratur.

De fleste i Norge leser krimlitteratur, mener Haarberg.

– Hvis man studerer dette sosiologisk, ser vi at det er snakk en liten elite som er opptatt av de litterære klassikerne.

Kunnskapsløft

Samtidig er det mye som tyder på at spørsmålet om den litterære kulturarven engasjerer flere en de litterære feinschmeckerne.

For to år siden hadde Klassekampen en artikkelserie som så nærmere på utviskingen av litteratur i skolen. Etter at reformen Kunnskapsløftet ble introdusert i norsk skole i 2006, er ikke lenger navn som Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland obligatorisk lesning for den oppvoksende slekt.

Perleraden av norske forfatterikoner er nå erstattet med begrepet «tekst». Og det er opptil hver enkelt lærer å avgjøre hva slags litteratur elevene skal lese.

Norsklæreren Thom Jambak sa den gangen til Klassekampen at han fryktet for framtida til norskfaget. Han påpekte at den klassiske litteraturen nettopp danner en felles referanseramme for nordmenn og fungerer som et sosialt lim i det norske samfunnet.

Noe å tilføre?

Det er Haarberg uenig i.

– Jeg har vanskelig for å se hva forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Sigrid Undset og Aasmund Olavsson Vinje skulle tilføre samfunnsdebatten i dagens Norge, sier Haarberg og understreker at han nærmer seg dette som historiker.

Han mener derimot det er mulig å indoktrinere skolebarna i den norske litteraturarven.

– Man kan godt å be dem om å lese noe de egentlig ikke bryr seg om, men at dette skal ha ringvirkninger til det øvrige samfunnet, er jeg redd vil være å håpe på for mye, sier han og legger til:

– Jeg forsøker verken å avsi moralske dommer eller gi politiske råd. Også jeg synes det ville være synd om den kanoniserte norske litteraturen skulle forsvinne ut av skolen.

Petter Dass

Haarberg forteller at han ble interessert i nasjonallitteratur da han arbeidet med den norske dikterpresten Petter Dass, som levde på 1600-tallet. Det var en tekst fra 1800-tallet av forfatteren og litteraturhistorikeren Johan Sebastian Welhaven om Petter Dass, som gjorde at det gikk opp et lys hos professoren.

– På ganske frapperende vis omskaper Welhaven her Petter Dass fra å være en gammel andaktsdikter til å bli en nasjonaldikter. Det er gjort svært elegant, og det framstår helt logisk, men samtidig er det så riv ruskende galt.

Katekismesangene til Petter Dass ble laget for å sikre kristendommens fotfeste i den oppvoksende slekt her til lands, ifølge Haarberg.

– Men som ved et trylleslag er de blitt uttrykk for noe spesifikt norsk. Og man frydet seg nå over hans tekstene norske fynd og klem. Selv var Petter Dass overbevist om han tilhørte den kristne nasjon, ikke den norske.

Han mener det er lite ved våre nasjonale litterære klassikere som kan utmyntes i noe særegent norsk.

– Eksemplet med Petter Dass viser så tydelig hvordan litteraturen blir nasjonal idet noen bestemmer seg for å lese den inn i en slik sammenheng. Det vi kaller nasjonal­litteratur er altså ingen tidløs og naturgitt størrelse.

Leserfellesskap

Selv om altså Haarberg er kritisk til forestillingen om at de gamle litterære klassikerne kan fungere som sosialt lim, mener han samtidig at vi må danne nye leserfellesskap.

– Betyr ikke det at du også tror at litteraturen kan fungere som et sosialt lim?

– Jeg mener jo at en felles litterær referanseramme er en verdi for et nasjonalt fellesskap. Og det er absolutt en politisk oppgave å legge til rette for det, men jeg tror ikke litteraturen kan spille en så stor rolle som den har gjort.

I den ferske boka antyder også Haarberg hvordan det er mulig å lese de nasjonale klassikerne på en ny måte. Han gjør selv i boka en lesning av Petter Dass hvor han legger vekt på dikterens annerledeshet sett mot dagens norske samfunn.

– Jeg forsøker å vise hvordan vi må diskutere våre gamle forfatterne, ikke dyrke dem som helgener. For oss framstår Petter Dass som en fremmedkulturell, men han kan få ny aktualitet ved å se ham i lys av den konservative kulturen som preger deler av innvandrermiljøene i dag.

dageivindl@klassekampen.no

Lørdag 18. november 2017
Ansatte i akademia får ingen spørsmål om seksuell trakassering i arbeids­miljøundersøkelse. Det kan bidra til at slike saker går under radaren, frykter fagforeningsleder Ellen Dalen.
Fredag 17. november 2017
For ett år siden varslet en rapport at flere ansatte skal ha sluttet ved Det juridiske fakultet i Oslo som følge av seksuell trakassering. Dekanen vil heller «se framover» enn å granske saken.
Torsdag 16. november 2017
Midlertidig ansatte er mer utsatt for seksuell trakassering enn faste, viser rapport. I NRK opplever klubbleder Richard Aune at det spesielt er vikarene som vegrer seg for å melde fra.
Onsdag 15. november 2017
«Smålig.» «Kulturfiendtlig.» Det er noen av reaksjonene på at kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ikke vil dele ut et eneste stats­stipend i år.
Tirsdag 14. november 2017
I september i år hadde ikke VG og Dagbladet en eneste kunstanmeldelse på trykk. – Det svekker refleksjonen rundt kunst, advarer Hilde Tørdal i Norske Billedkunstnere.
Mandag 13. november 2017
EUs personvern­lov er godt nytt for den enkeltes personvern, sier Attac-leder Petter S. Titland. Men han frykter at Tisa-avtalen kan komme i veien for loven.
Lørdag 11. november 2017
Antallet anmeldelser i norske aviser er mer enn halvert på ti år. – Et demokratisk problem, mener lederen av Kritikerlaget.
Fredag 10. november 2017
I en ny søknad foreslår arkitektfirmaet Snøhetta en rekke endringer for å få det omdiskuterte prosjektet «A House to Die In» godkjent. Byantikvaren i Oslo er positiv til endringene.
Torsdag 9. november 2017
EUs nye regelverk for personvern vil gi Datatilsynet tilgang til intern informasjon i redaksjonene. Det kan føre til at kilder blåses, varsler presseorganisasjonene.
Onsdag 8. november 2017
Videooverføring av teater er ikke nevnt med ett ord i regjeringens kultur­budsjett. – Vi er dramatisk akterutseilt, sier Riksteatrets sjef Tom Remlov.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk