Klassekampen.no
Tirsdag 22. august 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Grunnkjernen i Sveriges landsfader Tage Erlanders reformisme var å tilfredsstille etterkrigstidas stigende krav til levestandard.
Kunsten å holde på makten

Hvem vet: Kanskje ligger Ap-leder Jonas Gahr Støre våken om nettene og lurer på hvordan det skal gå 11. september. Hvordan skal sentrumspartiene håndteres? Vil Ap igjen kunne danne regjering? Hvilke reformer er best egnet til å redusere ulikheten og styrke partiet fram mot 2019 og 2021? Hvis Støre ikke får sove, bør han sørge for at hans svenske kolleger sender over den store biografien over Tage Erlander (1901–1985) som nå kommer ut i Sverige.

Mange på venstresida, også i Norge, har et klart bilde av Olof Palme. Betydelig færre har et klart bilde av Tage Erlander (1901–1985). Likevel er det Erlander som er giganten av de to – både strategisk og ideologisk. Erlander hadde dessuten det som trolig var Skandinavias største politiske vinnerskalle. Bildet av et utpreget politisk dyr blir tydelig i den biografien den svenske historikeren Dick Harrison har skrevet om den svenske statsministeren som har sittet lengst. Boka er en murstein på 880 sider, og etter en uke har jeg sunket dypt inn i svensk etterkrigshistorie og utviklet en slags tennisalbue på kjøpet.

Å dykke inn i dette universet føles forfriskende i dagens politiske situasjon. Snart innser man at alt kanskje ikke var bedre før, men at det skandinaviske sosialdemokratiet – både Gerhardsens norske og Erlanders svenske – var det.

Fakta:

Tage Erlander:

• Tage Erlander (1901–1985) var leder for Sveriges socialdemokratiska arbetareparti og statsminister fra 1946 til 1969, da han ble avløst av Olof Palme. Han er dermed historiens lengstsittende regjeringssjef i et demokratisk land.

• Historiker Dick Harrison er i disse dager aktuell med den første biografien om Erlander: «Jag har ingen vilja till makt.»

• Daniel Suhonen er leder for tankesmien Katalys, som er eid av en rekke forbund innen LO. Denne teksten er en bearbeidet versjon av en anmeldelse av Harrisons biografi i svenske Expressen.

Det er opplagt at Erlander var dyktig både som politiker og strateg – han er tross alt den regjeringssjefen som har sittet lengst i noe demokrati – 23 år, fra 1946 til 1969. Men Erlander var også en stor ideolog, viser det seg. I dagbøkene stiller Erlander ofte spørsmålet om hvilken ideologisk oppgave sosialdemokratiet skal ha etter at den absolutte nøden ble avskaffet etter andre verdenskrig. I påsken 1951 griper Erlander pennen:

«Hva er politikken vår? Hva vil vi? Finnes det en enhetlig linje som ingen andre vil føre? Nei, slik er det ikke lenger. Der ligger vårt alvorlige dilemma.»

Om sosialdemokratiet ikke har noen klar oppgave og en tydelig politikk som skiller seg klart fra de borgerlige, er det kanskje like godt å gi fra seg makten, mente Erlander.

1950-tallet ble, akkurat som 2010-tallet, preget av en idékrise for svensk sosialdemokrati. Da sosialdemokratene grep makten i 1932, i kjølvannet av den voldsomme finanskrisa, var det med et tydelig oppdrag: å sette folket i arbeid og fjerne den verste nøden. Til tross for at andre verdenskrig la en kraftig demper på reformambisjonene, var prosjektet stort sett fullført på midten av 1950-tallet. Erlander innså at partiet måte ha en ny oppgave, de kunne ikke bare gå rundt og lappe på de systemene som fantes.

Løsningen, ideen om «de stigende forventningenes misnøye», er Erlanders store bidrag til den sosialdemokratiske ideologien.

Det er kanskje sosialdemokratiets vakreste idé: å fornye seg hele tida, men også ha mulighet til å holde på makten. Den er også selve kjernen i reformismen. Merkelig nok er den nesten mer aktuell i rike land som Norge og Sverige i dag enn da den ble formulert.

For hva er sosialdemokratiets oppgave når dagens arbeiderklasse har en levestandard som ligger over 1880-tallets overklasse, da partiene ble dannet?

Erlanders svar var at samfunnet aldri er ferdigbygget. Folks velferdsambisjoner vil aldri mettes, men øke i takt med at de mest grunnleggende behovene blir møtt. Omtrent som et menneske som reddes fra å drukne, deretter vil ha et teppe og en brødskive. Sosialdemokratiets oppgave var ifølge Erlander å være den kraften som sørget for at samfunnets aktivitet svarte til menneskenes stigende krav, og å kanalisere disse kravene inn i offentlig sektor. På 1970-tallet ble Erlander spurt om hvordan det hadde gått med sosialismen. Han svarte at offentlig sektor i Sverige dekket halvparten av økonomien, som dermed var tatt ut fra kapitalismen. Hvis vi kunne «drive opp» den andelen til 60–70–80 prosent, blir velferdssamfunnet en type sosialisme, svarte han.

Sosialdemokratiets reformisme blir dermed, i Erlanders versjon, en sosialisme for offentlig sektor. Spørsmålet er om Erlander forsto selv hvor framsynt han var, hvor langt inn i framtida teoriene hans strakte seg? Når samfunnet ble modernisert og industrijobber og andre typer arbeid kan rasjonaliseres bort og erstattes med roboter og digitalisering, vil mange arbeidsplasser forsvinne. Det som blir igjen – der jobbene ikke kan rasjonaliseres vekk gjennom mekanisering eller digitalisering – er velferds­staten: å lære et barn å lese eller å holde noen i hånda når de trekker sitt siste åndedrag er ikke noe vi framtida vil overlate helt til maskiner. Nesten hele vareproduksjonen vil kunne robotiseres, mens behovet for og viljen til å ha en god skole, helsevesen og omsorg består. Ja, det vil snarere øke.

Til sjuende og sist er dagens politiske stridsspørsmål om profitt i velferden – som er så viktig i både Sverige og Norge – en direkte konsekvens av dette. De store kapitalistiske bedriftene vil ganske enkelt eie den framtidsbransjen (velferdsstaten) som alltid vil være der, uansett om betalingen skjer over skatteseddelen eller fra egen lommebok.

Markus Wallenberg, Sveriges største kapitalist, skal en gang ha kalt Erlander for «direktør for offentlig sektor». I dag ser vi hvor det mektige Wallenberg-selskapet Investor målbevisst ekspanderer i skole, helse og omsorg. Det er jo der pengene er, ikke minst i stater med så stor offentlig sektor som de skandinaviske landene. Ofte setter Wallenberg tidligere sosialdemokratiske toppolitikere til å drive lobbyvirksomhet for forsøkene på å trenge seg inn i velferdsstaten – så på sett og vis er også de direktører for offentlig sektor. Selv om det er noe helt annet.

Jonas Gahr Støre vil nok finne mange likheter mellom vår tid og Erlanders glansdager. Det pågår en kald krig, det er trusler om bruk av atombomber, og sosialdemokratene vil samarbeide med sentrum.

Den store forskjellen er egentlig at de sosialdemokratiske partiene står mye svakere ideologisk sett. Erlanders parti hadde 45–50 prosent og noen ganger absolutt majoritet, mens Stefan Löfvens tropper vaker rundt 27–28 prosent. På samme lave nivå ligger Gahr Støres Ap, men uten noen stor krisediskusjon.

Noen vil vel si at alt var enklere før, da færre partier gjorde det mulig å vinne høye prosentandeler. Arbeiderklassen var større, mer homogen, med høyere organiseringsgrad. Men den konklusjonen pulveriseres av den underliggende analysen i Harrisons bok. Sosialdemokratene kunne helt utmerket godt ha nøyd seg med å administrere framskrittet, manøvrert seg forsiktig fram innen gitte rammer.

Konklusjonen blir følgende: Det var ikke antallet stemmer som gjorde de store reformene mulig, men omvendt. Det var reformviljen som gjorde partiet populært.

Harrison har skrevet en lettlest biografi om en helt unik politiker. Boka er lang som Erlanders egen regjeringstid, og noen ganger blir det litt mye med alle detaljene fra statsbesøkene og hver eneste forkjølelse hovedpersonen pådrar seg, men det der kan Jonas Gahr Støre bare bla forbi.

En svakhet er at Harrison også i sine egne kommentarer trekker i nostalgisk retning, i kombinasjon med manglende analyse av Erlanders avgjørende og komplekse tiltak som ansvarlig for sikkerhetspolitiet og interneringsleirene for kommunister under andre verdenskrig.

Men det er småting. I det hele tatt er dette en utmerket inspirasjonskilde for alle som vil noe med politikken. Kanskje også Jonas Gahr Støre, altså.

Som Erlander skrev i 1979: «Mennesket trenger ikke være en kasteball for anonyme økonomiske lover eller teknologiske krefter. Hun kan selv forme sin framtid … Det er den viktigste lærdommen historien gir oss.»

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk