Tirsdag 22. august 2017
HELLIG: Religiøse skriftruller vises fram i Teherans jødiske forening. Ifølge offisielle tall bor det rundt 10.000 jøder i Iran.
Jødene har vært i Iran i 2700 år:
Dette er vårt land
RABBI: – Vår bakgrunn i Iran går 2700 år tilbake, og det er ikke akkurat ubetydelig, sier rabbien Younes Hamami Lalehzar.
LEDER: Homayon Najafabadi fra Teherans jødiske forening viser stolt fram bilder fra møter med religiøse ledere i Iran.
MINORITET: Som tiåring ble jødiske Homayon Najafabadi nesten lynsjet for å ha drukket av et vannglass forbeholdt muslimer. I dag sier lederen for ­Teherans jødiske forening at han føler seg fri.

IRAN FRA ­INNSIDA

– Vi lever vel omtrent som alle andre iranere. Vår bakgrunn i Iran går 2700 år tilbake, og det er ikke akkurat ubetydelig, sier Younes Hamami Lalehzar, som om han ikke helt skjønner hvorfor jeg spør.

Klokken er kvart over syv om morgenen, og det er bare litt over en halvtime siden den dresskledde mannen med det lille runde hodeplagget strenet forbi og åpnet døren til den anonyme bygningen, og bekreftet at jeg har kommet til rett sted.

Vel inne i lokalet er jeg er omgitt av hovedsakelig menn, samt noen få hijabkledde kvinner i et lokale fullt av religiøse symboler, relikvier og messende stemmer. Det er onsdag og Teherans jødiske trossamfunn er samlet til morgenbønn i Abrishami-synagogen. Mens overkropper svaier fram og tilbake og bønner hviskes i ujevn takt, tar rabbiner Lalehzar seg tid til et kort avbrudd for å svare på Klassekampens spørsmål om hvordan det er å være jøde i Iran.

– Hvis du tenker på det politiske, så innebærer det å være en minoritet enkelte begrensninger, det er sant. Men de har liten påvirkning på hvordan vi lever våre liv, og vi utøver vår religion uten å tenke på det. Vi føler oss i det hele tatt bra, fortsetter han og gjentar nok en gang det første alle andre iranske jøder svarer på det samme spørsmålet.

Fakta

Iran fra innsida:

• Klassekampen trykker en artikkelserie fra Iran av frilans­journalist Eirik Vold.

• Den islamske republikken har de siste årene blitt en stadig viktigere aktør i Midtøsten. Etter inngåelsen av en atomavtale håper Iran nå på normalisering med Vesten.

• Samtidig pågår det en intens dragkamp mellom reformvennlige og konservative krefter i landet.

• Irans befolkning er på 80 millioner. Persere utgjør den største folkegruppen, og største­delen av folket er sjiamuslimer.

• Dette er andre artikkel i serien.

– Vi kom hit minst 1300 år før islam kom til Iran, og vi har ikke tenkt oss noe sted.

Lang historie

Jødedommen har ganske riktig en lang historie i Iran. Ifølge gamle bibelske tekster var det det persiske riket, under det akamenidske dynastiet, som frigjorde jødene fra fangenskap i Babylon for rundt 2700 år siden. Daværende konge over det persiske riket, Kyros den store, regnes derfor som en Messias blant jødene. I senere århundrer og årtusener har jødene hatt en rekke prominente posisjoner i det persiske og seinere iranske kongeriket.

I dagens situasjon, der Den islamske republikk Iran og den jødiske staten Israel gjensidig har utpekt hverandre som sin verste fiende, er det imidlertid all grunn til å spørre hvordan det er å være jøde i Iran. Irans forrige president Mahmoud Ahmadinejad snakket om å «fjerne Israel fra kartet».

Og til tross for en kraftig dempet retorikk fra Irans nåværende president Hassan Rouhani, har en israelsk minister nylig uttalt at det er viktigere for Israel å bekjempe Iran enn å bekjempe IS.

For å komplisere saken ytterligere, er det bare en iransk jøde som noen gang har blitt president, Moshe Katsav –men han ble president over erkefienden Israel, ikke Iran.

Trehodet troll

Oppfølgingsspørsmålene står følgelig i kø, men som rabbiner og ansvarlig for den pågående religiøse seremonien har ikke Hamami Lalehzar verken tid eller lyst til å gå for dypt inn i det politiske.

Det har derimot Homayon Najafabadi, som er lederen for Teherans jødiske komité, paraplyorganisasjonen for Irans jødiske minoritetssamfunn.

– Det er tre folk som gjør eller har gjort det vanskeligere å være jøde i Iran, sier Najafabadi.

– Det er Donald Trump, Benjamin Netanyahu og Mahmoud Ahmadinejad.

Den jødiske lederen mener ekspresident Ahmadinejad og Israels sittende statsminister Netanyahu sammen har bidratt til et unødvendig høyt konfliktnivå mellom Iran og Israel, og slikt skapt et spenningsnivå som til dels har gått utover de iranske jødene.

Iranske jøder er nemlig i en helt unik posisjon. Av alle Irans og Israels til sammen 88 millioner innbyggere, er de i overkant av 10.000 iranske jødene de eneste som tillates av israelske og iranske myndigheter å reise mellom de to landene. Økt konfliktnivå setter dette privilegiet i fare.

– Når det gjelder Trump, er grunnen ganske enkelt at han truer med å forsøke å skrote kjernekraftavtalen med Iran og slik sett potensielt styrke Irans mest ekstreme aktører, som ikke ønsker forsoning med Vesten, sier han.

«Vi føler oss hjemme i Iran»

Det viktigste med Najafabadis liste er imidlertid de to som ikke er der. Nemlig Irans nylig gjenvalgte president Hassan Rouhani og lederen for landets presteskap, ayatolla Khamenei, også kalt «den øverste lederen» som i realiteten har mye av makten.

Hvordan det kan ha seg?

– Vel, sannheten er at vi jøder i dag føler oss både frie og respekterte her i Iran.

Før han svarer på oppfølgingsspørsmålene fra en noe overrasket journalist, ønsker Najafabadi å fortelle hva han og Teherans jødiske forening driver med til daglig.

– Hovedoppgaven vår er å beskytte rettighetene og interessene til Irans jøder. I praksis koordinerer vi søsterforeningene våre i de andre iranske byene, driver to jødiske barnehager, fem skoler, et eldrehjem, et sykehus, en rekke ungdoms- og kvinneorganisasjoner, flere kulturelle, kunstneriske og sosiale sentre, veldedighetsorganisasjoner og ikke minst 13 synagoger, forteller Najafabadi.

– Et av de viktigste målene våre med å etablere alle disse sosiale arenaene, er at vi jøder skal kunne møtes og komme sammen. Og ikke minst at unge jøder skal kunne gifte seg med hverandre og ta vare på tradisjonene og kulturen vår, slik at den jødiske samfunnet skal kunne overleve på sikt. Vi vil ikke at kulturen vår skal oppløses og forsvinne i det muslimske samfunnet.

Alt dette i et land der den forrige presidenten sa han skulle fjerne den jødiske staten fra kartet?

– Jada, i hovedsak kan jødene benytte seg av våre sosiale og religiøse tilbud, be, sosialisere og leve generelt i dag, uten at religionen innebærer noen form for frykt eller forfølgelse, sier han.

Utflytting, revolusjon, krig

Najafabadi nevner også at jødene, til tross for sitt beskjedne antall, velger sin egen representant til nasjonalforsamlingen, slik at de i praksis er parlamentarisk overrepresentert i forhold til den muslimske majoriteten. Og at jødene har et glimrende forhold til dagens regjering.

Faktum er imidlertid at da den islamske revolusjonen seiret i 1979, var det over 100.000 jøder i Iran, mens det i dag ifølge offisiell statistikk bare er rundt 10.000.

– Jo da. Det har gått opp og ned med jødenes situasjon her i Iran, vedgår Najafabadi og trekker trådene helt tilbake til Babylons tid; en jødisk dronning under akamenide-dynastiet som reddet jødene fra en planlagt massakre; vanskelighetene under det Europa-vennlige Ghajar-dynastiet på slutten av 1800-tallet, og så framskrittene etter den konstitusjonelle revolusjonen i 1914, som for øvrig hadde støtte fra det muslimske presteskapet.

Når Najafabadi, etter å ha gått gjennom 2700 års historie, kun avbrutt av en eldre mann med kipa som serverer oss iskald kirsebærsaft, endelig kommer til den islamske revolusjonen i 1979 og den massive utflyttingen de første årene etterpå, ønsker han imidlertid å nyansere bildet.

For det første tror han tallet på gjenværende jøder i Iran er betydelig høyere enn det som formelt anerkjennes. Et sted mellom 12.000 og 15.000. Dessuten har utflyttingen mange årsaker, sier han og er rask med å nevne det USA-støttede irakiske angrepet på Iran i 1980, starten på en langvarig og blodig krig, som tok livet av flere hundre tusen iranere og ruinerte den iranske økonomien.

– I en sånn krigssituasjon er det ikke så rart at de som har penger til det, velger å migrere. Mange jøder hadde ressurser til det og reiste til USA, særlig California, og Israel, forklarer han.

Før han likevel noe nølende legger til:

– Men det er klart at revolusjoner gjerne går gjennom en ekstrem fase i begynnelsen, som kan gå hardt utover minoriteter, og at det også var tilfelle med oss her i Iran.

– Vi sto i mange vanskelige situasjoner i den perioden, sier han og forteller om da 13 jøder ble pågrepet og dømt til døden for spionasje. Om hvordan Israels handlinger stadig ble knyttet til jødedommen generelt og stigmatiseringen det medførte i et samfunn som definerte Israel som sin største fiende i Midtøsten, og der regimet baserte sin geo­politiske merkevarebygging på løftet om å nedkjempe Israel og «gi Jerusalem tilbake til muslimene».

Brev til Khomeini

– Men heller ikke da det var som verst, lot vi være å kjempe for jødenes rettigheter, sier Najafabadi og forteller at etter intenst press ble alle de 13 jødene sluppet løs.

Og da Teherans jødiske forening fikk nok av imamene og statsmedienes konstante sammenblanding av jødedom og Israels krigføring mot palestinerne, skrev de like godt et brev til daværende statsoverhode ayatolla Khomeini.

– Mens statskanalen totalt ignorerte henvendelsen vår, fikk vi overraskende svar fra Khomeini. Han beordret alle til å skille mellom jødene som folk og staten Israels handlinger, og det hjalp, forteller Najafabadi med et smil, som om overraskelsen fortsatt morer ham.

– Hvem jeg ville ringt i dag? I dag har president Rouhani utnevnt en egen representant som sørger for den direkte kontakten mellom presidentens kontor og oss. Kommunikasjonen har blitt mye bedre.

Lederen for de iranske jødene virker i begynnelsen av intervjuet generelt lite interessert i å polemisere mot landets president og presteskap, og er langt mer opptatt av å benytte muligheten til å kontre bildet av Iran som et sted der jøder ikke kan praktisere religionen sin eller leve fullverdige liv.

En virkelighet som ifølge ham forties fordi den ikke passer inn i skrekkbildet Vesten har av Iran, og som rettferdiggjør at landet som ikke har startet en angrepskrig på 200 år, står øverst på mange europeere og amerikaneres trusselliste.

Forlatt i basaren

Men ligger det også en slags frykt bakom tilbakeholdenheten med å kritisere?

Najafabadi sanser trolig en viss skepsis fra min side i møte med hans beskrivelse av jødenes frihet og lykke i det iranske samfunnet, og bestemmer seg for å fortelle en anekdote fra egen barndom. Fra livet som jøde før revolusjonen.

– Kanskje det hjelper deg til å forstå, sier han.

Najafabadi var ti år, og hadde blitt med faren til stor­basaren for å handle inn til den lille tøybutikken sin. Basaren var stappfull, det var rundt 40 varmegrader, omtrent som nå, og Najafabadi ble tørst.

– Pappa ba meg vente mens han skaffet noe vann til meg. Men da jeg så karet med isblokker og vann og folk som drakk av det, ble fristelsen for stor.

Har man vært i Teherans storbasar en dag i august, er det ikke vanskelig å forstå at en liten gutt gir etter for fristelsen å drikke et glass kaldt vann. Det er bare i den eldste delen av basaren at den klassiske persiske ingeniør­kunsten har sørget for en viss svalende gjennomtrekk. For det meste føles basaren som en ovn.

Lille Homayon gjorde altså bare det samme som alle andre rundt ham, skjenket seg et glass og drakk.

– Men da jeg snudde meg, var pappa borte.

Najafabadi var for liten til å forstå at faren hadde gjemt seg for at ingen skulle se at gutten som drakk av glasset, var sønnen til en jødisk kjøpmann.

Det var først etter at en bekjent hadde funnet gutten og tatt ham med tilbake til butikken, der faren skjelvende av frykt forklarte hvor ille det kunne gått om noen oppdaget at han hadde drukket av glasset, at Najafabadi for alvor forsto at storsamfunnet rundt ham så på ham og gruppen han tilhørte, som skitne annenrangs mennesker.

– Altså, selv om jeg mener noen av det islamske regimets handlinger har vært helt uakseptable, så er faktum at det kulturelle nivået hos folk flest har økt drastisk på en måte som gjør at vi jøder ikke lenger ses på som fremmede eller urene, men blir respektert av det muslimske flertallet.

– Selv har jeg et apotek sør i byen, der folk generelt er fattigere og mer strengt muslimske, men også der ser de på meg som en venn og jeg ser på dem som venner.

Taler sharia midt imot

Mot slutten av intervjuet fyrer Najafabadi likevel løs mot det han anser som diskriminerende sharialover. Lover som gir muslimer store fordeler i forhold til jøder i arveoppgjør der det finnes arvinger av begge religioner. Og ikke minst lovene om såkalte blodpenger, erstatning som dømte drapsmenn må betale til den ofrenes etterlatte.

– Dreper du en muslim, må du ut med betydelig summer til familien hans. Men dreper du en jøde, er erstatningen på størrelse med det du må betale om du dreper et dyr, sier han.

Han skynder seg å legge til at antallet jøder som blir drept i Iran er så forsvinnende lite at problemet med lovteksten først og fremst er symbolsk.

Najafabadi sier han likevel ikke holder noe tilbake når det gjelder å kritisere slike ting. Han forteller om et arrangement der både utenlandske diplomater og iranske regjeringsrepresentanter var til stede, hvor han angrep sharialovens diskriminerende sider i like harde ordelag som nå.

– Men da en diplomat ba meg om å få manuskriptet til talen min tilsendt skriftlig, sa jeg nei. Vi har tenkt å løse disse problemene gjennom direkte dialog med regjeringen og det iranske samfunnet. Vi trenger ikke hjelp fra utenlandske regjeringer til det.

Najafabadi insisterer dessuten på at bildet ikke blir komplett om vi ikke får med oss at jøder også har enkelte privilegier andre iranere ikke har. For eksempel den nevnte overrepresentasjonen i parlamentet.

– Dessuten får vi mye større slingringsmonn når det gjelder enkelte lover. Som for eksempel visse omgangsformer mellom menn og kvinner, som slås hardere ned på når det praktiseres av den muslimske befolkningen, og ikke minst det å drikke alkohol, sier han.

Utenfor har sola begynt å bake. Temperaturen har trolig bikket 40 varmegrader allerede og det fine svevestøvet, som folk sier blåser inn fra Irak og er årsaken til at horisonten er blitt så uklar de siste årene, gjør munnen ekstra tørr.

Selvfølgelig er det trivielt, men kanskje likevel ikke helt uten betydning at Najafabadi tross sharialover, iransk prestestyre og det hele, i dag trolig kunne valgt å leske strupen med en iskald ulovlig brygget eller innsmuglet øl, dersom han hadde slike tilbøyeligheter (noe ingenting tyder på at han har), med langt mindre risiko for straff enn den han løp ved å ta en slurk av et vannglass på basaren for 50 år siden.

utenriks@klassekampen.no

Mandag 25. september 2017
SKARPT: USAs president og Nord-Koreas leder sparer ikke på kruttet i omtale av hverandre. Få tror likevel det er reell fare for atomkrig.
Lørdag 23. september 2017
ANGSTVALG: I det gamle Øst-­Tyskland vil folk stille «forræderen» Angela Merkel for riksrett. Med ­Alternative für Deutschland er nasjonalismen tilbake i tysk politikk.
Fredag 22. september 2017
HISTORISK LINK: Venstrepartiet Die Linke lever på minner fra DDR. Blant gamle østtyskere er partiveteranen Gregor Gysi en politisk stjerne.
Torsdag 21. september 2017
SKYGGESIDA: Det blir stadig flere hjemløse i Berlin. Den ekstreme fattigdommen øker i den tyske hovedstaden.
Onsdag 20. september 2017
TABU: Spenningen i valget handler ikke om regjeringsmakt, men om et tabu i tysk politikk: innvandring.
Tirsdag 19. september 2017
VALG: Nesten tolv år etter valget som Hamas vant og som splittet palestinerne, kan det nå bli en ny sjanse for palestinske valg.
Mandag 18. september 2017
MAKT: Parlamentsmedlemmene i Kurdistan stemte for å holde folkeavstemning om løsrivelse, slik president Masoud Barzani ville. Samtidig mener mange av dem at han er en illegitim president.
Lørdag 16. september 2017
KAMP: Irakiske sikkerhetsstyrker gjør seg klare til å kaste IS ut av deres siste tilfluktssted. Spenning mellom Kurdistans selv­styremyndigheter og den irakis­ke regjeringen skaper problemer.
Fredag 15. september 2017
USIKKERT: Demokratene hevdet de har blitt enige med presidenten om framtida til 800.000 ulovlige innvandrere. Trump avviser avtalen, men åpner samtidig for å la innvandrerne bli.
Torsdag 14. september 2017
STØ KURS: Emmanuel Macron akter å få gjennom sin omstridte arbeidslov, tross kraftige protester.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk